Er det ikke rart hvordan noe man har sett på som uovervinnelig, plutselig viser seg å være helt greit? Enten det er de store eller små utfordringene i livet, så kan man bli ganske sliten av å bruke mye tid på å gruble på hvordan man best kan møte hindringen. Jeg skal gi deg et godt råd, men det kommer helt tilslutt. For sånn som med utfordringer, kommer belønningen helst etterpå. Eller kanskje underveis… Eller kanskje ikke i hele tatt…
Etter Ålgård, sving av mot Gjesdal kirke. Man skal ikke langt fra E39, før det er helt andre årsaker til køen. Ved kirken er det stor og gratis parkeringsplass. Vennligst se bort ifra at jeg parkerte som en idiot, det var veldig tidlig på morgenen og jeg var trøtt. Dessuten var jeg eneste bil på området og hadde god plass. Gå mot kirken og følg veien videre mot øst.
Fitjanuten hadde jeg aldri hørt om og jeg trodde Fitja var en øy. Men det viste seg å være feil, jeg blandet med Fitjar, som er en kommune i Sunnhordland. Uansett hadde Fitjar ingenting med en topp ved E39, rett ovenfor Skurve i Gjesdal, å gjøre. Selv om navnet var relativt likt… Fitjanuten sies å ha den beste utsikten nær Ålgård, med panorama i alle retninger. Det står til og med en kikkert på toppen, men det visste jeg ikke da jeg satte den på listen.
Fitjanuten sett fra Skurvenuten. Det toppen bakerst på bildet, den høyeste. Fra Gjesdal siden såg den litt mer overkommelig ut, selv om det fortsatt virket bratt og vanskelig å gå. Man passerer flere gårder og jeg forsøkte å tolke pynten ved veien. Flotte, malte postkasser kan jeg forstå, litt usikker på resten…
Grunnen til at den havnet på lista over mål etter kneoperasjonene, er enkel. Jeg hadde gått opp til vindmøllene bak Skurve og satt og kikket tvers over veien. Der lå et svært, bratt og dystert fjell, som så uovervinnelig ut. Dette var før jeg startet på operasjonene, så jeg var dårlig til beins og tenkte at opp dit hadde jeg aldri greid å gå. Det hørtes absolutt ut som en utfordring, noe å jobbe mot i rehabiliterings tiden. Akkurat sånn jeg liker…
Jeg kunne ikke ha vært mer heldig med været, der jeg ruslet på fin vei. Det går både kyr og sau på beite, så husk båndtvang og lukk alle grinder. Det var skog og fjell, så jeg nesten følte jeg var tilbake i Schwarzwald…Du skal gå ganske langt før du møter første pinne som markerer løypen. Men når du har sett denne, kommer de ganske tett etterpå. Frokost ble spist før jeg skulle begynne på den bratte stigningen. Utsikten var flott.
Så var tiden kommet, jeg hadde tatt mål 1 og 2 relativt greit. Men nå ble det verre… Det verste var å bestemme meg for om jeg skulle gå fra Auestad eller Gjesdal. Det var visstnok mulig å gå på merket løype fra begge steder, men problemet var parkering. Grunneier på Auestad ønsket ikke parkering der, noe som absolutt er forståelig med tanke på drift av gård. Men fra parkeringsplassen på Gjesdal var det LAAAANGT å gå og endel asfalt. Jeg vurderte sykkel eller å ha sjåfør som kjørte meg så langt bilveien gikk….
Det var god sti og blå pinner å følge. Jeg stoppet mye, ikke bare for å få igjen pusten, men også for å beundre utsikten. Det var ganske bratt, men så lenge jeg gikk rolig, gikk det fint.Aldri vært så nærme som nå…
Jeg søkte på nett og studerte kartet. Jo mer jeg undersøkte, jo mer hindringer fant jeg. Det virket for langt, for bratt, for krevende og jeg utsatte og utsatte. Tilslutt fikk jeg nok… Jeg våknet tidlig en morgen og uten å tenke, pakket jeg sekken og kjørte avsted. Jeg skrudde musikken i bilen på full styrke og hver gang en negativ tanke banket på, tenkte jeg på noe annet. Det er tross alt ingen skam å snu dersom det ikke går.
Med så kort vei igjen, tok jeg meg tid til å lukte på blomstene. De luktet svært lite. Så var jeg der plutselig, helt alene på toppen. Det var god utsikt over mot Skurvenuten, hvor jeg satt å drømte om å gå til toppen. Og nå var jeg her…Jeg tok meg god tid på toppen og brukte kikkerten i alle retninger.
Selvfølgelig gikk det greit. Ja, det ble endel på vei og det kjentes i kroppen. Men ikke verre enn at jeg hadde en fin tur. Bratt var det, både opp og ned, men det var jeg også forberedt på. Jeg tenkte mye på all den tid jeg har brukt på å krisemaksimere turen og hvor bortkastet det var. Sånn er det med de fleste utfordringer, jo mer man grubler, gruer seg og tenker negativt, jo verre blir de. Så rådet er enkelt: slutt å tenke på alt som kan gå galt og bare gjør det. Det går som regel godt og hvis ikke, går det over…
Hva som enn hendte i 1951, så er det hugget i stein her på Fitjanuten. Det gikk på lette bein nedover, mens jeg lo litt av meg selv som hadde tenkt at dette var et skummelt og tøft sted for en tur. Vakkert var det, på en sånn dag…Lunsj ble spist på «mitt faste sted», frokoststedet, og jeg følte meg riktig hjemme her.Tilbaketuren gikk akkurat samme vei. Totalt gikk jeg ca 6 kilometer og brukte 3 timer i rolig tempo. Turen regnes som middels krevende, sikkert fordi det er ganske bratt. Den lange strekningen på asfalt, er faktisk ikke særlig lang i hele tatt.
Det finnes et sted hvor man lett kan drømme seg tilbake til en svunnen tid. Hvor stillheten råder og man kan kjenne på en indre ro. Her får man et innblikk i hvordan de strevde og levde, disse kvinner og menn som bosatte seg langt inne i de dype skogene, på grensen mellom Norge og Sverige. For livet kan ikke ha vært bare enkelt, selv om de neppe hadde de samme utfordringene i hverdagen som vi har.
Man kan starte turen fra to steder, enten ved turistforeningshytta Lebiko på norsk side, eller innsjøen Lomsen på svensk side. Vi var allerede i Sverige og valgte å starte der. For å slippe å bære med piknik kurven, spiste vi en stor og god lunsj før vi startet. Egg og bacon er alltid godt og særlig godt ute i fin natur. Utsikten over Lomsen var nydelig.
Jeg har gått deler av turen tidligere, strekket mellom Lomsen og Lebiko. Her følger løypa Finnskogleden, som er en 240 kilometer lang merket tur, fra Morokulien i sør og til Søre Osen i nord. Gjennom hele Finnskogen altså… Jeg gikk hele leden sommeren 2021 og har mange gode minner herfra. Men nå gikk vi motsatt vei, slik at vi gikk ned fra Lebiko istedetfor opp. Da ble det en helt ny opplevelse og jeg hadde gledet meg veldig på forhånd til turen. Jeg ble ikke skuffet…
Det er ikke langt å gå til første interesante stoppested, men her kan man ikke ta seg tilrette med å gå tett på. Lomstorp er privateid og stien går utenom gårdstunet. Det var skikkelig vårstemning og tett i tett med hvitveis langs veien. På Lomstorpet har det bodd folk siden 1700-tallet. Nå er det fritidsbolig og vi såg ikke tegn til liv. 7 torps turen er veldig godt merket og skiltet, så det var aldri problem med å finne frem.
Det finnes to brosjyrer som beskriver turen og de er relativt like. Den ene er norsk og koster 30,- og den andre er svensk og er gratis. Det ble forklart med at de i Sverige hadde mottatt statlige midler for å lage brosjyrer, men man i Norge måtte finansiere den sjøl. Jeg tok selvfølgelig begge og betalte gladelig 30 spenn til DNT Finnskogen og omegn. De gjør en fantastisk jobb med å ivareta og tilrettelegge for friluftsliv i skogene her.
Det er gode stier i skogen og må vel kalles småkupert. Lettgått, men ikke helt flatt. Det neste torpet man kommer til, er Svartbekken, eller Mustaporro. De fleste torpene har flere navn; et finsk, et svensk og et norsk. Litt forvirrende, men forståelig. Her på Mustaporro var det folk i sving med arbeid og stien gikk på nedsiden av eiendommen. Brosjyren ber oss vise hensyn til privatlivet til eierne, så vi kikket kun mellom trærne.
Hele runden er 8,2 kilometer lang, total stigning er 171 meter og den regnes som middels krevende. Turbeskrivelse og kart finner du på ut.no eller ved å få tak i en av de tidligere nevnte brosjyrene. Det er satt opp tavler med informasjon ved de fleste torpene og jeg anbefaler at du tar deg tid til å lese. Mye er oppramsing av navn over de ulike personene som har bodd her, hvem de giftet seg med og barna de fikk. Samtidig får man et innblikk i hvordan livet og døden gikk hånd i hånd på den tiden.
Man krysser grensen og den har også sin historie. Her gikk det under andre verdenskrig en flyktningerute og så mange som 1000 personer kan ha krysset over grensen til friheten. På vei opp mot Østerby og en liten rast på gårdstunet der. Bruket ble ryddet i 1730 og ble regnet som en relativt stor gård. Bolighus er ikke så gammelt og ble bygget i mellomkrigstiden, uten at eksakt årstall oppgis. Gården er i privat eie, men de fikk virkelig oss turgåere til å føle oss velkomne. Det var satt ut benk på tunet ved informasjonstavlene og det var godt å hvile litt, samt suge til seg stemningen.
Turen følger de gamle ferdselsveiene som gikk gjennom skogen. Jeg gikk mye å tenkte på hvordan det må ha vært å leve her for noen århundre siden. De hadde neppe goretex sko, lett tursekk og en el-bil som ventet i andre enden. Mange var skogfinner, utvandret fra hjemlandet sitt for å søke lykke her i grenseområdene. Det må ha vært et strevsomt liv, for å fø seg selv og familien.
Det er ikke alt som er tatt var på, noen steder er bare ruiner igjen. Tiden viser ingen nåde og man ser overalt spor fra fortiden. Naturen er variert, selv om det bare er skog. Da vi kom til Lebiko, var det som å komme hjem. Her har jeg overnattet to ganger, både da jeg gikk Finnskogrunden og Finnskogleden. Det er en DNT hytte med 12 sengeplasser, uten proviant og låst med DNT nøkkel. Sengeplasser kan bestilles. Huset er fra 1900-tallet og området rundt hytta er typisk innmark. Jeg kikket litt inni hytta, som var stengt for overnatting på grunn av oppussing.
De to best bevarte torpene er Lebiko og Ritamäki. På den første kan man bo og virkelig få følelsen av gamle dager, mens den andre er vernet som kulturminne og naturreservat. Det skal være en enkel kafe på Ritamäki om sommeren, men da må man nok sjekke åpningstidene på forhånd og planlegge godt. Nå var alle bygningene låst og vi satt på tunet for å fika kanelboller og kakao med kremtopp.
Kissalamp ligger etter Lebiko og ny kryssing av Riksgrensen. Det var definitivt en dyster stemning over stedet.Bygningene bærer preg av forfall og det var med forsiktige steg jeg ruslet rundt i huset. Gulvet var mildt sagt råttent, men det var mulighet for å bruke huset som nødly. Neppe aktuelt for særlig mange….En godt bevart jordkjeller var det som stod igjen på Valli. Torpet var bebodd på 1800-tallet, men fraflyttet tidlig. Det ble litt klatring over nedfallstrær, men det gikk bra.
Finnskogen er ikke stedet for de store folkemassene. Her går du ikke i kø og det er få selfie-sugne attraksjoner. Det er stort sett skog, skog og mer skog. Allikevel blir det aldri kjedelig, her er fuglesang, ulike planter og blomster, insekter og susing i grantoppene. Jeg liker meg her og kjenner på en dyp ro. Det er som om tiden går saktere og det er lite som forstyrrer. De få folkene man møter, har god tid og veksler kanskje noen ord. Eller så har man funnet roen og føler ikke for å prate med noen. Alt er liksom greit på finnskogvis…
Ritamäki består av mange ulike bygninger og her finnes et todelt våningshus, hvor ene delen er røykstue. Med en røykovn trengte man kun fyre en gang til dagen, det hørtes praktisk ut. Serveringen var helt topp, selv om vi måtte stå for den selv. Ha alltid med kokeapparat, det gir mye hygge. På Ritamäki ser det ut omtrent som det gjorde 150 år tilbake i tid. Gratis tidsreise altså… Det kan eg like.
Etter Ritamäki går det stort sett nedover en kilometer til parkeringsplassen. Man blir ganske mett av inntrykk på en sånn tur. Det er både naturen som påvirker, men ikke minst det vell av informasjon på de ulike torpene. Jeg blir litt filosofisk og dypt tenkende, både på hvordan samfunnet er idag og hva som er viktig i livet. Kanskje hadde de det bedre på noen vis, med det enkle liv i stuene sine? Det er ikke enkelt å få svar på idag…
Myk skogbunn og enkelt å gå.. Da har man godt tid til å tenke på andre ting. Og plutselig stod bilen der.Og en elg stod og lusket bak et tre…
