På hoggormjakt i Melshei.

Kunsten å motivere består i å få andre til å gjøre noe de i utgangspunktet ikke har lyst til å gjøre. Ikke med tvang, men med å selge det inn på en sånn måte at de nesten ikke kan vente med å komme i gang. Det har jeg lært etter mange år som treningsinstruktør, turleder og ikke minst mor/ farmor. Kamuflert gjerne budskapet i ord som frister, særlig gjelder det til barn. Å foreslå for en 12-åring at vi skal gå topptur, på grusvei i flere kilometer eller ta en liten rusletur, er lite attraktivt. Men inviterer ham med på hoggormjakt, da satt han klar i bilen lenge før jeg hadde fått av meg tøflene….

Melshei er et stort skogsområde utenfor Sandnes, hvor det finnes utallige muligheter for tur. Det er lysløype, stort skianlegg, grusvei og både merket og umerket stier på kryss og tvers. Man har flere parkeringsplasser, denne gangen valgte vi en av de øverste.

Dessuten var planen å unngå grusveiene, siden vi tenkte at hoggorm ikke er der hvor det er mest folk.

Vi startet jakten på en haug med store steiner og mye sol. De liker sol, ormene.

Bare så det er sagt, så jaktet vi ikke hoggorm med våpen i hånd. Selv om hoggorm er den eneste giftige slangen vi har i Norge, er det strengt forbudt å ta livet av dem. Dessuten er de ikke en slange, men en orm. Den er lett gjenkjennelig med sikksakk mønster på ryggen og er verdens mest utbredte ormeart. Når man blir bitt, kan man få hevelse, svimmelhet og svie. Det er individuelt hvor mye man reagerer, men hoggormbitt er sjelden farlig. Unntaket er for småbarn og de med allergi, så oppsøk lege ved behov.

Vi hadde ikke gått langt, før enkelte var skrubbsulten. Mest sannsynlig var det fordi han visste at favoritt nistepakken var med, nudler dyppet i kakao.

Utsikten fra lunsjsted var upåklagelig, med utsikt mot Bråsteinuten mellom trærne.

Etter mat og en lang pause med klatring i trær og sjekke etter hoggorm under alle steiner, gikk turen videre på umerkede stier.

Jeg har oppdaget at det finnes to typer mennesker, de som synes slanger er flotte dyr og de som intenst hater dem. Det er sjelden en mellomting, i hvertfall ikke hos haterne. Min sønn greier ikke engang å sitte i ro dersom han ser slanger på tv, mens hans sønn helst vil ha en rundt halsen og kjæle med den. Derfor snakket han på inn-og-utpust om hva han skulle gjøre når han fant hoggorm.

På hvite joggesko over myra… godt det var noe å trø på. Ikke at han brydde seg, sko er sko…

Med en pinne saumfarte han stein, gress og kratt, men hoggorm var det dårlig med.

Det la ingen demper på stemningen og da vi kom til toppen jeg i utgangspunktet hadde sett meg ut, glemte han hoggorm til fordel for klatring.

Oslifjellet kan være bratt, særlig når man går opp fra Bråstei. Og det gjorde vi…

Men ettersom tiden gikk og ingen hoggorm dukket opp, snakket han mindre og mindre om de. Nå snakket vi om andre kjekke ting, som Lars Monsen, hvordan jeg skulle komme meg opp på det bratteste og hva som er verdens beste is. Han klatret og løp, sang, hoiet og lo. Glemt var både pc, mobil og hoggorm, men det gjorde tydeligvis ingenting.

Det ser ut til å bli en fantastisk blåbær sesong i år. Jeg gleder meg.

Det blei mye venting på enkelte opp de bratteste partiene, da satt han på en stein og nynnet for seg selv.

Og selvfølgelig kom vi opp og da var begeistringen stor. «FARMOR, EG SER HAVET»

Jeg såg stort sett hælene på han, tempoet var høyt. Og det er helt greit.

Det vanskeligste med motivasjonen, enten det er seg selv eller andre, er å komme i gang. Ofte bruker man lang tid på å argumentere for og imot, men det gjelder å ha best argumenter FOR. Sjelden angrer man etterpå på turen, treningen eller husarbeidet. At vi ikke fikk sett hoggorm, var ikke en skuffelse. De har en tendens til å dukke opp uventet og gjerne når man er sammen med de som overhodet IKKE vil se dem. Så vi har allerede planlagt ny tur i Melshei, sammen med sønn/pappa… Vi må bare motivere han litt først….

Vi tok grusveien tilbake til bilen, da hadde vi gitt opp hoggorm prosjektet.

Finneren er vinneren, påsto han da han fant en babycaps i skogen. Men den henger altså på en grein ved parkeringsplassen, dersom noen savner den.

To gode turkompiser.. En blid og fornøyd, en som later som han er sur, siden han trener på å bli ungdom.

Tranedans ved Hornborgasjøen.

¨¨¨¨¨¨¨¨¨Det er ofte sånn at de opplevelsene jeg ikke har planlagt på en reise, ender opp med å være de gjeveste. Slik var det i hvert fall da jeg besøkte området sør for Sveriges største innsjø, Väneren, rundt påsketider i fjor. Jeg kom helst for å se slott og middelalderbyer, men jammen gav turen en sjelden naturopplevelse som jeg ikke var forberedt på. Som vanlig hadde jeg rasket med meg noen turistbrosjyrer på en rasteplass og der fant jeg ut at våren var en fin tid å få med seg den berømte tranedansen ved Hornborgsjön. Den hadde jeg aldri hørt om og ikke visste jeg at fugler kunne danse. Selvfølgelig ble jeg meget nysgjerrig og bare MÅTTE dra dit. Jeg ble ikke skuffet…

Jeg hadde lagt meg inn på Airbnb og sjelden har jeg betalt for å bo på et sted med så mange regler og påbud. Men det var flott og varmt, samt lå strategisk til i forhold til tranedansen.

Det svenske lavlandet er består av mye dyrket mark og skog. Rundt påsketider var det lite som minnet om vår og naturen fremstod som blek og kald.

Jeg skal ikke lyve på meg mye kunnskap om fugler, men har forstått at det er et spennende tema. For de som virkelig er interessert, kan det bli altoppslukende. Fuglekikking er en hobby som går ut på å observere fugler i sitt naturlige element, som selvfølgelig er ute i naturen. For noen holder det å se fuglene i nærområdet, eventuelt legge ut mat for å observere hvilke typer som dukker opp på brettet. Andre derimot legger ned både mye tid og penger i reiser for å se etter fugler, samt utstyr for å kunne dokumentere hva de har sett. Kikkert er obligatorisk, det samme er fotoapparat med linser på størrelse med middagstallerken. Det finnes utallige foreninger, samt reiseaktører hvor man kan dyrke hobbyen sammen med likesinnede. Man kan konkurrere i å se flest mulig forskjellige arter eller bruke tid på å følge et avgrenset område gjennom årstidene.

Det lyste en blek morgensol over innsjøen og for noen var det nok langt på dag.

Jeg begynte å forstå at jeg kom dårlig forberedt, da jeg så noen av de andre entusiastene som hadde stilt seg opp.

Dessuten var jeg slett ikke forberedt på støynivået… Det var utrolig hvor mye lyd fuglene gav fra seg under dansen.

Som tidligere nevnt var det litt tilfeldig at jeg var her. En kombinasjon av at jeg var i området, noen tur-brosjyrer jeg plukket opp, samt at jeg hadde leid overnatting hos en fugleentusiast, som trodde at jeg var en som kom for tranene. Da jeg knapt ante hva han snakket om, anbefalte han opplevelsen varmt. Neste morgen var jeg som vanlig oppe før det var lyst og tenkte «Tja, hvorfor ikke?» Fra tanken slo meg, til jeg satt i bilen med målet plotta inn på GPSen, gikk det ikke lenge og jeg kjørte raskt sørover.

Det er ikke vanskelig å finne fuglene, man kan bare gå etter lyden. Men det er strengt forbudt å krysse over gjerdene, man må kun se på avstand. Derav kikkert som nødvendig utstyr…

Morgenlyset og alle fuglene gjorde opplevelsen til noe nesten overjordisk.

Uvant som jeg er med fuglekikking, trodde jeg at jeg kom til å være alene som turist ved innsjøen. Det viste seg å være helt feil, jeg var egentlig litt sent ute. Morgengry er visstnok den beste tiden til å observere fugler, i hvert fall tranene her. Man kan se dem hele dagen, så morgen og kveld er tidspunktene hvor de er færrest folk. Det er travlest i helgene og midt på dagen. Tranene danser når de har lyst og ikke til oppsatte klokkeslett. Det er selvsagt parrings dansen mellom hanner og hunner som regnes som selve rosinen i pølsen, men for oss uvitende er det spennende bare å se så mange fugler samlet på et sted…

Jeg undret meg veldig over hvordan de greide telle alle tranene. Det brukes kikkert og hver trane blir telt, men hvordan er man sikker på at man ikke teller noen to ganger?

Det var mange ulike fugler i tillegg til tranene, jeg så både svaner, gjess, måker og ender. Og det var bare de jeg kunne navnet på….

Det ble ikke gode bilder tatt med zooming på mobil, så avansert telefon har jeg dessverre ikke.

En trane tilhører tranefamilien og er den eneste av tranene som hekker i Norge. Den er større enn en stork, noe som kun er nyttig informasjon dersom du vet hvor stor en stork er. Uansett har den veldig lang hals og enda lengre bein, samt foretrekker å tilbringe vinteren i sydligere og varmere strøk. Den spiser det mest, gjerne plantekost, fisk og smådyr som mus og frosker. Til og med firfisler og slanger eter de, og jeg må innrømme at jeg grøsser bare med tanken på at en buorm skal gli nedover den lange trane-halsen… De bygger store reir av det de finner i naturen, legger visstnok to egg som ruges av både mor og far. Etter klekking går det omtrent to måneder før avkommet er flyvedyktig og klar for verden. Fuglene er vanligvis veldig sky og man kan høre de på lang avstand med sine trompet-liknende rop. Det siste kan jeg skrive under på, de holdt god av stand til oss turister og laget MYE LYD…

Det var lærerikt med både besøkssenter og ulike informasjonsskilt. Jeg ble faktisk imponert av disse fuglene og kunne godt tenke meg å bli en seriøs fuglekikker.

Det var ikke bare fuglene, men naturopplevelsen av å være ute tidlig om morgenen for å oppleve et naturfenomen. Det var spesielt…

Jeg hadde tatt av gårde i full fart, uten å spise frokost. Derfor passet det bra at det var mulig å kjøpe kanelboller og kaffe i kiosken. Svensk frokost, ikke ofte jeg har det.

Når tranene danser, så strekker de på hals og overkroppen. De bøyer og tøyer, samt hopper rundt og slår med vingene. Det ser rett og slett ut som litt morgengymnastikk, selv om tranene selvfølgelig gjør det som parings-ritualet. Overalt hvor tranene hekker, kan man oppleve denne vår-dansen, men den mest kjente og imponerende er altså her ved Hornborgasj¨¨¨¨ön i april. Da kan så mange som 27 000 traner være samlet for å vise seg frem for hverandre. Og dersom det ikke er nok til å ta turen, ligger det flere kjekke severdigheter tett ved. Jeg dro videre til Gudhems Kloster, fra midten på 1100-tallet. Det er et stort område med klosterruiner, museum, hage og en kirke, absolutt verd en stopp. Og er du enda sugen på mer, kan du finne et av Sveriges snodigste fornminne en kort kjøretur fra fugledansen. Ekornavallen er et stort gravfelt, med graver fra mange ulike tidsepoker. Det skiller 4000 år mellom den eldste og yngste, så det er en gåte for alle historieinteresserte å gruble over. Hva mer trenger man??? Da var i hvert fall jeg fornøyd…

Det mest spesielle for meg var at det var ingen andre folk ved Gudhem. Jeg brukte lang tid med å se meg om og var også inne i kirken, som stod ulåst. Det eneste tegn til liv, var noen traner som fløy over meg i retning innsjøen.

Ekornavallen var store marker, med gravene spredd utover. Det var sånn «gå deg i hel» avstander og jeg gikk. Det blåste en iskald vind og her var også øde og forlatt.

Tett opptil gravplassen lå denne gården. Den så ganske fraflyttet ut og det tenker jeg var forståelig.

Mål nummer 2: En dans på Stovegolvet…

Det var slett ikke tilfeldig, at mål nummer to på listen min ble Stovegolvet. Ikke hørt om listen min? Jeg er sånn som motiveres av å sette opp konkrete mål. Nå som jeg er i rehabilitering etter 2 store kneoperasjoner, er det lett å bli litt motløs. Trening med fysioterapeut, bassengtrening og sitte i timesvis med ispose på kneet, hvor spennende er det? Helt nødvendig for å bli best mulig restituert, men strevsomt. Særlig når våren er kommet, sola skinner og det spirer i både skog og mark.

Det var god gang på parkeringsplassen og jeg fikk den siste ledige plassen. En hyggelig mann kunne fortelle om stor-dugnad og at det ville være plenty av ved og dasspapir til meg på hytta, flydd inn med helikopter.

Jeg hadde ikke med kart, så det ble å ta et bilde av tavla. Jeg satset på mobilens kartapper og god merking av løypene, samt yr.no som meldte om strålende vær.

Det startet finslig på grusveien opp mot Kattnakken, den er stengt for biltrafikk. Med mindre man har spesiell tillatelse og nøkkel til bommen….

Stovegolvet er en ubetjent turistforening hytte, som betyr at man kan ikke kjøpe mat på hytta. I tillegg til mat må man også bære med seg drikkevann, siden brønnvannet kun er til koking og vasking. Det er 21 sengeplasser og alle kan bestilles på forhånd. Det hadde jeg gjort og var klar for en natt med fantastisk utsikt. Hytta ligger på 695 meter over havet og med flott utsikt i alle retninger. Jeg gledet meg til både solnedgang og soloppgang, og la tappert avsted.

Det varer ikke lenge før man går av grusveien og mot de berømte trappene. Det er visstnok 500 trinn og jeg er usikker på hvem som bygde trappa. Men at jeg fikk følelsen av å være tilbake i Nepal, er sikkert.

Hei kor det går.. Mens «nepalise flat» er opp og ned, opp og ned, er «vestlandsk flatt» opp, opp og opp.

Det blomstret langs stien og sola steikte i fjellsiden. Jeg angret på at jeg ikke hadde kledd meg i shorts og T-skjorte..

Man krysser elva på bro, så følger man den videre oppover. Her kan man fylle på med drikkevann, det er ikke mulig videre innover.

Turen opp til hytta kan gås fra flere steder, men den korteste og enkleste er fra Heio. Da har man 2,5 kilometer, fordelt på 302 høydemeter opp, og turen regnes som middels krevende. Estimert tid er 1 time, men som vanlig kan man ta det med en klype salt. Jeg brukte sikkert tre ganger så lang tid og av alle de andre turgåere som også skulle samme vei, var det stor variasjon i tempoet. Noen løp og andre nøt… For her virker det som mange gikk på dagstur for trim og rekreasjon. Alle løypene er godt brukt, flott merket og skiltet.

Sherpatrapper er en naturtrapp, utformet i stein, i veldig bratt terreng. Det er blitt populært i hele Norge, men det er delte meninger om bruken av disse, på grunn av inngrepet i naturen.

Det gjør turen unektelig lettere å komme fort opp i høyden, uansett hva man mener om selve trappene.

Jeg fikk nesten følelsen av å være tilbake i Nepal, uten at jeg skal påstå at det er nepalske gjestearbeidere som har bygd Fossetrappo. Flott var det uansett.

Det er Bergen og Hordaland Turlag som drifter Stovegolvet og Stord-Fitjar Turlag som har vedlikeholdet. De hadde gjort en fantastisk jobb og jeg kom frem til en ren og nyvasket hytte. Det lå helt nytt sengetøy på alle sengene og jeg hadde god plass å boltre meg på. Det var nemlig ingen andre som kom for å bruke hytta og det synes jeg var litt rart. Men det fremgikk av hytteboka at den er jevnlig og godt besøkt, så det var nok bare tilfeldig at jeg var alene. Jeg må innrømme at jeg nøt freden og roen, da kvelden seig på og alle dagsturistene var gått hjem.

Det gikk stort sett mer eller mindre bratt oppover, men jeg hvilte mye og gikk seint.

Tid til en matpause ble det også, et gjenglemt julebrød fra fryser med brunost smakte godt. Den vakre kniven har en god venninne laget til meg og jeg blir ekstra glad hver gang jeg bruker den på turen.

Det første blikket på hytta var nesten litt uvirkelig, den lå vaglet på en topp som et ørnerede.

Da jeg kom nærmere, så jeg at det var ikke så ufremkommelig som det virket på avstand.

Jeg var glad for at jeg hadde en flott tur opp til hytta. Kne og kroppen fungerte relativt bra, men som sagt tok jeg det rolig. Følelsen av lykke over friheten som kommer av å være i fjellene, var stor og jeg ble litt rørt. Været var perfekt og det var virkelig mye å være takknemlig for. Jeg lot meg ikke engang bli sur, da et turfølge gjorde narr av både stavene og tempoet mitt. De skulle bare visst hvor lykkelig jeg var over å være på tur med tung sekk og god tid, samt en kropp som fungerte greit nok.

Det var en flott utedass med bratte trapper ned og opp. Jeg begrenset inntak av flytende, for å unngå et dobesøk om natten. Med risiko for et fall, var det bare å knipe igjen….

Det var bare å velge og vrake, selv om jeg egentlig hadde reservert seng nummer 1.

Dette ble favoritt plassen for solnedgangen. Ja, jeg kunne stått/sittet utforbi hytta, men med 2-3+ grader og kraftig vind var det MYE varmere og like fin utsikt inne.

Stovegolvet har en lang og spennende historie. Eller kanskje ikke så altfor spennende, siden det handler mest om en radiomast bygget i 1957. Da ble det samtidig bygget en kontrollromshytte og trafokiosk for å drifte anlegget. Masten er revet og DNT overtok hytta i 2020. Den ble gjenåpnet som overnattingssted i 2022, etter omfattende utvidelse og oppussing. Hytta er nå lys og vakker, samt med mange praktiske løsninger. Det er ikke strøm, men solcellepanel gir lys og lading av mobilen. Vedfyring og gass til matlaging sørger for kosen.

Navnet Stovegolvet kommer av flaten som hytta står på. Toppen er nemlig flatt som et stovegolv og det er fullt mulig å ta seg en svingom eller flere.

Utsikten er formidabel og man kan se vidt i alle retninger. Mot vest ligger Nordsjøen og jeg lest et sted at på en klar dag kan man se helt til naustene på Englands kysten. Tja, litt skeptisk til akkurat det…

Det er en liten klatrevegg man kan hygge seg i, dersom man ikke har lyst å danse.

Trafokiosken har blitt en trivelig varmestue, åpen for alle turgåere.

For en tur jeg hadde… På forhånd var jeg litt skeptisk til om det var litt tidlig å gå denne turen. Men så tenkte jeg på all tiden jeg har brukt hos fysioterapeuten, med å gå opp og ned en step-kasse. Fremlengs, baklengs og sideveis…mens jeg teller steg og antall runder. Det er jo nesten som å gå i fjellet, bare at fjelltur gir uendelig mye mer. Så ja, takk.. litt begge deler. Det er takket være timene hos fysioterapeuten at jeg kan være tilbake i fjellene, selv om det ble lite dans på Stovegolvet. Ihvertfall ikke fysisk, selv om sjelen min nok tok en svingom høyt over fjellene og havet.