Reisefeber eller bare heilt vanlig feber?

Egentlig er det mye lettere å bli frisk av vanlig feber enn reisefeber, da finnes det piller man kan ta. For feber er jo ikke behagelig, enten det er på ene eller andre måten. Blir man syk, setter feberen seg i kroppen og gir vondt. Man svetter og fryser om hverandre, hodet og kroppen verker, gjerne ledsaget av snue og hosting som får lungene til å vrenge seg. Det vet jeg alt om, siden jeg nettopp lå syk i mange dager.

Min søster hadde fått bilpakke i julegave av ferje selskapet og selv om det ikke ble helt gratis, var det ikke langt ifra.

Finnes det noe som får en til å føle seg mer gammel, enn bingo? Men det er god hjernetrim, det skal de ha. Jeg var aldri i nærheten av å vinne noe, men på køntrikvissen imponerte jeg stort. Yiiiha…

Det er ren meditasjon å sitte ved et vindu og se verden gli forbi.

Reisefeber derimot er noe helt annet, som er vanskelig både å måle og kurere. Den starter gjerne dypt inne i sjela og er til å begynne med bare en liten lengsel. Jeg tar meg selv i å bli urolig og rastløs, samtidig som jeg kan bli stående å stirre uten å egentlig se. Verst er det om våren, når lyset vender tilbake og sola begynner å varme igjen. Plutselig får jeg lyst til å finne telt, pakke sekken og bare gå. Eller sykle, kjøre, padle og uendelig mye mer…

Kontainerkaien er det første møtet med dansk jord, siden blir det bare bedre og bedre.

Middag på en tilfeldig kafe, i en liten by jeg aldri har hørt om, ble en stor suksess. Plankebøff og Tuborg, det blir ikke stort danskere enn det…

Vi ankom hyttefeltet i mørket, så jeg var tidlig oppe neste morgen for å inspisere området. I tett tåke og minusgrader var det en frisk start på dagen.

Det finnes ingen pille man kan ta når reisefeberen setter seg i kropp og sjel. Plutselig googler man sydenferie, flybilletter, innreiseregler og annet kjekt. Man ser filmer på YouTube om de som har syklet jorda rundt eller gått Norge på langs og tvers og midt mellom. Det leses om turtips, pakkelister og hvordan bli en globetrottere uten å ødelegge klima eller lommebok. Man ser ikke helt poenget med hverdagens rutiner og blir lei av alt helnorsk mat som ligger i skuffer og skap.

Akkurat som mange bedrifter drar på utenlandstur og legger inn et bedriftsbesøk, (for å kunne rettferdiggjøre turen), tok vi med yogamatter. Da var vi liksom på yoga leir for å pleie kropp og sinn.

Limfjorden strekker seg helt fra Nordsjøen til Kattegat og er 180 kilometer lang. Det var en flott dag for en vandretur langs vannet.

Nibe ligger i Ålborg kommune og oppstod som by på 1300-tallet. Den hadde sin glanstid under sildefisket på slutten av 1600-tallet og er i dag en trivelig småby med under 6000 innbyggere.

Nibe kirke er en katedral fra 1400-tallet. Jeg vet ikke hvorfor disse figurene er plassert i utallige varianter over både by og omegn, men de gav en god følelse.

Dessuten var kirken ulåst, slik at vi kunne gå inn og beundre de flotteste veggmalerier.

Det finnes egentlig bare en kur for reisefeber og det er å reise. Her er mange heldige, særlig de som har egen hytte eller ubegrenset med penger. Vi andre må snike oss med der vi kan og i mitt tilfelle var det flaks at min søster ville bli med på en jolletur til Danmark. Enda kjekkere var det at vi fikk med en god venninne og plutselig var jeg på tur. Selv om jeg fortsatt var litt småsyk fra forkjølelsen, fant jeg ut at jeg kan likegodt sitte i Danmark og hoste som hjemme. Særlig fordi feberen forsvant….

Det var mye kjekt å oppleve rundt Sebbersund, her var ekte vikingland. Vi besteg Skt. Nikolaj berget, som har vært et seilingsmerke i utallige år og er oppkalt etter en skytshelgen.

Det gikk små raggete ponnier på markene vi gikk over og det var lett å føle seg hensatt til fortiden. Sånn gir ettertanke og gode opplevelser, samt mater reisefeberen.

Det ble også et besøk i vikinglandsbyen, hvor jeg kunne hygge meg i et ekte vikinghus. Tror jeg da…

Det er aldri kjekt å være syk og særlig vanskelig når man er midt i et opptrenings forløp. Feber er kroppens måte å bekjempe sykdom på og krever at man legger seg ned og er i ro. Et relativt nyoperert kne trenger bevegelse for å komme tilbake til normalt og det betyr trening og bøying. Da foretrekker jeg reisefeber, det er mye kjekkere det. Kombiner gjerne med god selskap og et sted du aldri har vært på, så kommer livsgnisten raskt tilbake. For den største forskjellen er at mens feber går over, er reisefeber varig. Har du først fått den, er den vanskelig å bli kvitt.. God tur…

Det sies at det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv. Det har jeg ikke kommet på helt av meg selv, men er lånt av Nils Kjær. Men jeg er veldig enig.

Det var tilfeldig at vi fikk oppleve Sebber kirke og Sebber kloster. Det ble et høydepunkt på en fin dag.

Både kirken og klosteret stammer opprinnelig fra 1100-tallet og ble drevet av nonner. Nå er kirken kirke og klosteret hotell, men alt var tilgjengelig for oss turister. Sånn kan me like…

Vi var skikkelig heldige med været, men vinden var iskald. Eller det var kanskje bare kirkegården som føltes kald.

Er man i rehabilitering, så er man i rehabilitering… Det vil si at opplegget fra fysioterapeuten følges enten man har reisefeber eller ikke.. Svømmebassenget i Nibe var en spesiell opplevelse, det var meg og to badevakter som passet på fra land. Det kan man like…

En liten flik av Väneren.

Husker du den aller første gangen du dro på ferie til utlandet og opplevde at verden var et spennende og uvant sted? Jeg vokste opp i en tid da det ikke var vanlig å feriere andre steder enn i Norge. Eller; det var kanskje bare oss som dro på besøk til slektninger hver gang det var ferie fra skolen, enten den var kort eller lang? Syden var et sted vi knapt hadde noe forhold til og verden kun noe vi lærte om på skolen. Derfor kan jeg godt huske mitt første møte med det store UTLANDET, det var en telttur til Sverige. Jeg tror vi dro kun fordi min mor hadde en søster som var flyttet dit, så sånn sett var det nok et slekts besøk. Enda kan jeg huske den eksotiske smaken av falukorv og limpa, samt undringen over at de sa glass når de ville ha is. Hvor rart var ikke det??!!

Jeg stoppet og sov i bilen underveis, det tar noen timer å kjøre hjemmefra og helt til Sverige. Kaffe og mat hadde jeg med, så det ble flere stopp for å strekke beina og fylle på med næring. Det er ikke problem å finne mat og drikke langs E39, men medbrakt er billigere og sunnere.

Å kjøre bil i Sverige er omtrent som å kjøre bil i Norge, bare at veiene ofte føles bredere, rettere og med høyere fartsgrense.

Målet var Läckö slott og det gikk greit å finne det. GPS har revlusjonert reiselivet….

Jeg har beholdt et godt forhold til Sverige som ferieland og det har blitt mange besøk. Det har vært elgpark, padling og teltliv, men også jallaturer rett over grensen for å handle billig ost. Men nå hadde jeg sett meg ut et område ved Väneren som hørtes spennende ut. Her var slott, mange gamle kirker, middelalder byer og vakker natur, akkurat sånn jeg liker det. Planen var å sette opp telt som base og tilbringe en uke med å utforske Skaraborg, med mest fokus på området som lå opp mot vannet. Det ble ikke helt sånn… Jeg startet på Kållandsøya, som betegner seg selv som den vakreste øyen i innsjøen. Her var slottet og det var like flott som jeg hadde forestilt meg. Det var gratis å gå rundt på området og det var flere merkede løyper å velge mellom hvis man ville gå lengre. Dersom du vil inn på slottet, anbefaler jeg den guidede turen. Husk å booke på forhånd dersom du kommer i høysesong, nå var det bare meg og guiden som vandret rundt innendørs.

Min planen var altså telt, men det var så tidlig i sesongen at mange av campingplassene fremdeles var stengt. Etter en natt i bilen var jeg ikke vanskelig å overtale til en natt i luksus på Naturum, hotellet ved slottet.

Utsikten fra rommet mitt var verd hver krone, for ikke å snakke om frokosten.

Det var med ærefrykt jeg gikk inn på slottet for å bli med på guidet tur. Det var bitende kaldt, jeg har ikke kledd så godt på meg siden jeg var i Nepal…

Det var absolutt verd prisen med en guidet tur, for å få et innblikk i slottets lange historie. Det meste av pynten var fra tidlig 1600-tallet, da greve De la Gardie overtok eiendommen. Han må ha vært glad i pynt, den godeste greven…

Skjønt vann og vann… Väneren er Sveriges største innsjø og den tredje største i Europa. Jeg hadde litt vansker med å fatte at det ikke var havet jeg befant meg ved. Det var uendelige stort, med måkeskrik og hvite topper på bølgene. Innsjøen er plassert mellom Västergötland, Dalsland og Värmland, samt er en del av Göta kanal. Jeg hadde vært i området før, siden det ligger nær grensen, men da lenger sør. Nå var jeg klar for dette gedigne ferskvannet, med skjærgård og trivelige små fiskelandsbyer. Så da jeg hadde brukt nok tid ved slottet og gått naturstien rundt neset, var jeg klar for å utforske resten av Kållandsö.

Jeg besøkte Spikens Fiskehavn, som er unik i europeisk sammenheng, med sine mange aktive yrkesfiskere og flere røkeri. Om sommeren er det nok et livlig sted med kafe og restauranter, men i slutten av mars var det tyst som graven…

Det var ikke trangt om plassen da jeg var der og like kaldt og vindfullt som Jæren en vinterdag. Vinden gikk gjennom marg og bein, så den koselige piknik-plassen fikk stå i fred og matpakken ble spist i bilen.

Like ved Spiken lå en Gammelskog, så jeg gikk meg en tur i den.

Jeg hadde rasket med meg noen turistbrosjyrer, så jeg var klar for å se mest mulig. Fordelen med å komme utenom sommer og høysesong, er at man slipper alle turistene, kø og støy. Ulempen er at det var iskaldt, alt var stengt og at man knapt så et annet menneske noe sted. Jeg hadde bestemt meg for å se alle middelalderkirkene som ligger spredt utover på øya og sørover mot Lidkøping, men det var jammen litt av en utfordring. De var mange og lå tett, man kunne nesten se over til den neste. Det er en pilegrimsled man kan gå, men det hadde jeg ikke tid eller utstyr til, så jeg kjørte på kryss og tvers i naturlandskapet. Det var flott, mye landbruk og skog. Jeg drømte om grønne enger, markblomster, skyfri himmel og om å ligge under et svært eiketre…. I stedet kjørte jeg bil.

På vei mot nok en gammel kirke og gravplass.

Det er ikke bare middelalderen som er interessant, det finnes også mange fortidsminner fra eldre tid. Jeg stoppet på flere, helst hver gang jeg så et skilt. Det er godt merket for turister og lett å finne frem.

Tilslutt hadde jeg sett så mange gamle kirker, at jeg knapt gadd å gå ut av bilen. Der det var mulig, stoppet jeg på parkeringsplassen, tok et bilde ut bilvinduet og kjørte til neste. Been there, done that…

Et sted som jeg synes er obligatorisk her ute, er Hindens Rev. Det er et naturreservat, formet som en lang, tynn ting ut i innsjøen. Her går man i flere kilometer på sti, ut i intet. Vannet både ser og hører man på begge sider, samt jeg hadde det også ovenfra siden det regnet. Gamle sagn sier at det var to kjærlighetslystne troll på hver sin side av vannet, som startet å bygge en bro. Jeg har mer tro på innenlands-isen, som la igjen en morene-rygg da den trakk seg tilbake. Uansett opphav, det var en spesiell opplevelse å gå ut til der stien stoppet, alene med alt vannet. Planen var egentlig piknik og et friskt bad på enden, men det fristet ikke engang LITT. Jeg var våt og kald, så det ble å ta noen bilder, før jeg gikk samme veien tilbake.

Det var godt tilrettelagt med parkeringsplass og informasjonstavle ved startpunktet for Hindens Rev. Turen helt til endes og tilbake er på 8 kilometer, det er flatt og lett å gå.

Noen steder gikk jeg helt nede i vannkanten og utsikten over innsjøen var vakker. Det var vanskelig å se hvor vannet endte og himmelen begynte, det var grått alt.

Det var rart å ha vann så nært på begge sider. Jeg så noen fugler, både hegre, svaner og ulike ender, ellers var det lite tegn til liv.

Ved veis ende… Skulle jeg gått lengre nå, måtte jeg ha svømt…

Jeg fant meg en helårs åpen campingplass tilslutt, på et lite sted som het Flisbäck. Det var et glimrende utgangspunkt for å utforske området mellom Lidk¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨oping og Mariestad. Jeg leide meg en sykkel og dro på dagstur inn til porselensbyen Lidk¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨öping, kjent for vakre trehus og livlig handel. Jeg kom på en påskedag, så da var det relativt rolig og stengt, men både kafeer og museum var åpne. Et annet sted jeg ble begeistret for, var Kinnekulle, det blomstrende fjellet. Her finnes flotte turløyper, små gårds-butikker, kafeer, utkikkstårn og mye annet. Jeg brukte en hel dag på å kjøre på kryss og tvers, gå turer og hygge meg på kafe.

På Kinnekulle kan man oppleve et sjelden tilbakeblikk på jordas historie, sånn omtrent 540 millioner tilbake i tid. Her kan man lete etter fossil i kalksteinen eller bare nyte stemningen.

Det finnes mange turstier som alle fører opp til toppen på Kinnekulle. Her står et utkikkstårn fra 1892, som er 19 meter høyt og hvor man kan se 8-9 mil i alle retninger. Inngangsprisen var på 25 kronor for vuxne og 15 for barn, men det var selvsagt stengt da jeg var der.

Det er bare fantasien som setter grenser for alt man kom oppleve i denne delen av Sverige. Jeg tenkte mye på at jeg burde hatt mye mer tid og ikke minst at det burde vært sommer. Dessuten dro jeg hjem en dag før jeg hadde tenkt og det var rett og slett fordi det ble meldt store mengder med snø, både på svensk og norsk side. Og snøen kom og skapte totalt kaos med stengte veier og innesnødde biler. Så jeg var glad for at jeg for en gangs skyld lyttet til fagfolk og dro tidlig hjem. Det er ikke det samme med teltliv og lange kjøreturer når alt er nedsnødd. Så neste gang jeg drar til Väneren, tenker jeg at det skal være sol og sommer….

Fika er en kunst i Sverige og det finnes utallige kafeer og bakeri som disker opp. Jeg vet ikke helt hvordan man oversetter fika til norsk, men det smaker godt uansett. Særlig påske kyllingen var en innertier..

Museet i Lidköping var meget maritimt og jeg måtte igjen minne meg på at jeg var IKKE ved havet.

Byen ble utforsket på sykkel, det var tross alt ikke mer en en mil fra campingplassen til sentrum. Langs havet, beklager innsjøen…

Det ble et kort besøk i Mariestad siden alt var stengt for påske. Middelalderhusene stod allikevel der de alltid har stått og jeg slapp å gå i kø for å beundre dem.

Eg ska bare…

Det finnes to type mennesker, de som kan planlegge og så alle oss andre. Det er ganske utrolig hvor organiserte enkelte er og jeg slutter aldri å la meg imponere. Noen har tellekant i skapene, et hjem som alltid ser strøkent ut og de kommer ALDRI for seint. De har full kontroll over alle avtaler og en app for alt som kan skape forsinkelser eller krøll i systemet. De møter opp nystriglet og presis, uansett hvilke hindringer hverdagen gir dem. Du kan trygt si at der er ikke jeg….

Det startet med høy puls omtrent med en gang jeg gikk ut av bilen. Og siden jeg hadde tidspress, måtte jeg trø på, så pulsen var usedvanlig høy.

En gjerdeklyver er ingen hindring når man har dårlig tid og jeg følte nesten at jeg svevde over i full galopp.

Løypa var relativt umerket og jeg måtte hele tiden følge med på kartet. Sånn tar tid..

Særlig når jeg skal gjøre noe jeg ikke liker så godt, har jeg uendelig med tid. Noen påstår hardnakket at tiden går, og av og til flyr den. Jeg tenker mer at tiden kommer og at den er grenseløs. Derfor fikk jeg den gode idéen idag, at jeg skulle ta meg en kjapp, liten tur før møtet klokken 10.00. Møter liker jeg sjelden, derfor tenkte jeg at det var kjekt å gjøre noe positivt FØR møtet. Planen ble lagt igår og tidlig oppe er jeg uansett. Sekken var med, men jeg droppet både niste og termos. Så god tid hadde jeg tross alt ikke….

Terrenget var myrete og vått, samt tett skog og høye topper rundt. Men allikevel greide noen solstråler å ta seg gjennom, så jeg takket for en nydelig morgen.

Toppen jeg hadde siktet meg inn på, var en ny i 2025 på Fjelltoppappen, Sandviksnuten. Jeg kunne ha gått fra Gramstad, men siden Sandviken var kortere, tok jeg den.

Jeg tok meg tid til å se meg om, tross alt var jeg på tur. Selv om et øye var på klokka…

Jeg hadde beregnet å komme meg opp og ned før møtet. Etterhvert som jeg seig oppover, innså jeg at jeg muligens måtte dra direkte fra tur og på møtet. Det ville isåfall ikke være første gang… Målet var å rekke en dusj og litt mat hjemme først, men jeg innså at da måtte jeg snu halvveis. Og det ville jeg jo selvfølgelig ikke. Det var tross alt ikke så mange meter opp til toppen, selv om de var relativt seige.

Oppover gikk det, selv om det ikke gikk fort.

Da jeg endelig kom opp over skogen, ble jeg møtt av sol og fantastisk utsikt. Men jeg burde egentlig vært mer opptatt av hva jeg skulle si på møtet, for å forklare hvorfor jeg var altfor sein.. og svett i sølete sko…

Selvfølgelig havnet jeg på feil topp og måtte gå tilbake. Pytt, pytt…jeg var jo allerede altfor sein, så litt fra eller til..

Da jeg endelig kom til Sandviksnuten, måtte jeg sette meg ned og beundre utsikten.

Det er sjelden at jeg planlegger å ikke komme tidsnok, men jeg sliter litt med å forstå hvor lang tid ting tar. Dessuten har jeg allverdens tid, når det gjelder de tingene jeg virkelig liker. Da mister jeg alt begrep om tid og bare lever i nuet. Plutselig går det opp for meg at tiden har flydd og da skal jeg si jeg er effektiv. Noen kaller det for å jobbe best under press, visstnok et ganske vanlig fenomen.

Det er sjelden jeg ser Dalsnuten fra denne vinkel og det må man jo beundre.

Det gikk i et mye tregere tempo nedover, knærne liker ikke bratte bakker.

Svetten rant fremdeles, det er utrolig god kondisjonstrening med dårlig tid. Kanskje ikke like bra for blodtrykket, men jeg satset på at det gikk bra.

Dersom du lurer på om jeg rakk møtet, så kan jeg informere om at det ble avlyst på kort varsel. Det vil si at siste delen av hjemturen ble riktig bedagelig. Jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde snudd og tenkte mye på hvordan vi mennesker forholder oss til tid og hvordan det påvirker de valg vi tar. Det ble både dusj og mat da jeg kom hjem, samt avtalt tid for nytt møte. Da har jeg tenkt å droppe turen i forkant, men man vet jo aldri….