Nummer 1: Pannekaker på Dalsnuten.

Det er rart med det, men egentlig var det ikke dette som var planen. Jeg skulle gå en liten rusletur mot Kubbetjønn, men så glemte jeg å svinge av. Da stod jeg plutselig på den store parkeringsplassen, med alle bilene til de som går til Dalsnuten. Det var godt med folk og bil, noe som nok skyldes været. Strålende sol og vindstille, så selv om det var -6, føltes det ikke slik… Før jeg visste ordet av det, hadde jeg begynt å gå.

Dalsnuten er Sandnes sin mest populære fjelltur, det er jeg sikker på. Jeg vil helst si hele Nord Jæren sin, men det er kanskje å nedgradere Preikestolen. Men jeg er ganske sikker på at dobbelt så mange går til Dalsnuten i løpet av et år, som til den populære fjellhylla lengre nord. Her går skoleklasser og vennegjenger, unge og gamle. Turen er passe lang, passe bratt og gir flott utsikt fra toppen.

Turen kan gå fra to sider, enten bratt opp og slakt ned, eller slakt opp og bratt ned. Man kan legge på Øvre Eikenuten eller Fjogstadnuten, og man kan starte på Dale og komme opp fra baksiden. Det er altså mange muligheter, men jeg valgte enkelt. Jeg gikk i terreng slakt oppover, fordi når man kommer til gjerdeklyveren, kan man krysse over og gå ned igjen. Det var greit å vite, dersom kneet eller formen skulle slå seg vrang.

Det gikk egentlig fint oppover, eller så fint det kan gjøre 9 uker etter en større operasjon. Jeg hadde pulsklokke på og hver gang jeg kom opp i rød sone (det vil si nær makspuls) stoppet jeg og satt på en stein til jeg var nede på nesten hvilepuls. Målet var å komme opp, ikke å komme opp raskest mulig. Dessuten øker sjansen for å falle eller skli når man blir skikkelig sliten og det måtte jeg unngå.

Turen ble en suksess og jeg kom meg opp. Det samme gjorde resten av folket og det var tider jeg fikk litt følelsen av å være på Preikestolen. Jeg fikk ikke tatt seier-selfien ved varden, da måtte jeg ha stilt meg i kø sammen med alle utenlandske turistene. Sånn gidder jeg sjelden, så viktig er det tross alt ikke.  Jeg satt heller i sola og nøt både varme og utsikten. For ikke å snakke om pannekakene, de gikk raskt ned…

Nedturen gikk i samme tempo som oppturen; sakte, veldig sakte. Jeg akte og skled på det bratteste og kom greit ned. Jeg traff mange på vei opp og mange gikk forbi meg på vei ned. Det var helt greit, jeg hadde tross alt krysset ut det første målet på min nye liste over hårete mål. Det er den listen som skal få meg til å orke opptreningen, for hva er vel bedre enn å ha mange flotte fjelltopper å se frem til? Det må isåfall være varme pannekaker på toppen og strålende sol i fjeset…