Jeg skal ikke påstå at jærske forfattere er det jeg har lest mest av og særlig ikke Arne Garborg. Han var en av de første i Norge som skrev bøker på nynorsk og bare der datt jeg litt av lasset. Legg til at bøkene ble skrevet for over 100 år siden og at han utforsket mange ulike litterære sjanger, som romaner, artikler og dikt. Mye av det var politisk og han var en kjent som en samfunnsengasjert mann. Jeg er glad i å lese, men er nok såpass enkel at det blir helst det kritikerne kaller populærlitteratur, eller det som før ble kalt kiosklitteratur. Nå leser de fleste på mobil og mange orker ikke engang holde verken bok eller mobil. Da er lydbok tingen… Garborg rett i øret hadde kanskje vært løsningen for sånne som meg.
Fra parkeringsplassen er det kort vei opp til minnesmerket over han Arne. Det heter «All denne fagre utsyn» og viser til utsikten fra toppen og utover Jæren.Jeg fikk ikke bare vakker utsikt, men en strålende soloppgang å meske meg på. Fra bakhodet (minnesmerket)kan man se ned til Knudaheio, men det er ikke mulig å ta snarveien over utmarka. Man må gå ned til veien og følge den opp igjen til huset.
Kundaheio var sommerhuset som Arne Garborg vendte tilbake til (nesten) hver sommer. Det er idag museum og var lukket og låst da jeg var her. Til og med vinduene var blendet av svarte rullegardiner, sikkert fordi alt innvendig er autentisk som da Arne bodde her med sin kone Hulda. Det var altså ikke mulig å få et gratis kikk inn, men det er greit. De har pengevett på Jæren…. Vinden var kvass og jeg forstår godt hvorfor huset kun ble brukt på sommeren. Høg Jæren i november er ikke for de tynt kledde og jeg savnet både ull og dunplagg.
Veien opp til huset var stengt med flere porter, noe som kan skyldes at området er beitemark. Jeg så ingen dyr nå, mulig at de er tatt inn for vinteren, for grindene lot seg enkelt åpne. Det står flere informasjonstavler og man kan også skanne en kode for å få høre mer om Garborg løypa.Både Arne og hans kone Hulda ligger begravd på Knudaheio, eller rettere sagt urnene etter kremasjonen står i gravhaugen.Det eneste stedet som var åpent, var utedoen. Det passet egentlig fint…
Egentlig het han ikke Arne, men Aadne. Han ble født på garden Garborg i 1851, som eldste sønn av 9 søsken. Men han sa fra seg gården og dro for å studere. Det kan ikke ha vært bare lett og han glemte nok aldri den høye himmelen, lyngheia og de utallige steinene på Jæren. Derfor bygde han Knudaheio på slutten av 1800-tallet og i over 20 år kom han hit for å skrive. Det forstår jeg godt, hele landskapet oser av fred og ro, som kanskje gav ham inspirasjon til å reflektere over livets mange krumspring.
Huset eller hytta, er et ekte Jærhus og er godt bevart. Jeg hadde veldig lyst til å se inn, men da må jeg nok sjekke åpningstidene i forkant av besøket. Ei knudahei er ei utmark full av steiner og koller, noe som er svært vanlig på Jæren. Jeg vet ikke om trærne ble plantet av Garborg eller hvem som lødde steingarden rundt eiendommen. Kanskje det var for å holde de lokale unna, sentrum av Undheim er bare en halv kilometer bortenfor heia. Men det blir bare mine spekulasjoner…
Selvfølgelig måtte jeg gå en tur ut, i dette landskapet som Arne og sikkert også Hulda var så glad i. Jeg hadde sett meg ut Trollhaugknuten på 376 meter over havet. Stort høyere enn det var jeg ikke klar for, etter et langt stopp ved Knudaheio. Det var ikke tilrettelagt egen parkeringsplass, men jeg fant et sted langs Holmaholveien å sette bilen. Derfra ble det et kort stykke på asfalt, før jeg dreide inn på en traktorvei. Det var vått, sånn VELDIG vått. Men jeg var forberedt og hadde høgstøvler på.
Det gikk bratt oppover da jeg dreide av traktorveien. Det var tabbe, jeg burde ha fortsatt å følge veien, selv om det var mer som å vade en elv. Men utsikten var flott…Dette er typisk for Høg Jæren og jeg tenkte mye på han Arne mens jeg kravlet oppover. Hva hadde han tenkt om dette? Det er ikke til å unngå å se alle vindmøllene, som har okkupert store deler av området.
Hadde jeg fulgt traktorveien, hadde jeg unngått en lang omvei. Jeg møtte nemlig på tidenes mest solide gjerde og gikk langt i begge retninger før jeg fant et sted å åle meg under. Å komme over kunne jeg bare glemme, det var stein, høy netting, strøm (som sikkert var av, siden jeg ikke så dyr, men jeg tok ikke sjansen) og piggtråd. Jeg har sjelden sett et så solid gjerde noengang, med mindre man regner okkuperte områder i utlandet. Men jeg kom forbi, selv om det kostet meg et hull i den dyreste fjell jakken jeg noensinne har eid. Hulk, hulk….
Det var fin utsikt fra Trollhaugknuten, men det er helst topper og stein. Mye stein..Selfie på topptur er ikke alltid lett, særlig hvis man har lyst til å se så noenlunde normal ut. Det blåser som regel alltid og er såpass kaldt, at smilet ofte blir en smule stivt.Jeg lurte veldig på hva BYSKARET var, hvilken by og hvor var skaret? Men det eneste svaret forsvant med vinden.Der var grinden som jeg hadde funnet, dersom jeg fulgte traktorveien.
Det ble en fin tur, som jeg brukte til å tenke på hva det var som gjorde at Arne Garborg aldri ble helt ferdig med Jæren. Var det naturen eller været? Kanskje folkene som dyrket jorda eller sauene som beitet her? Jeg vet at han vokste opp med å gjete dyr på heia, så kanskje dragnigen kom derfra. Uansett, jeg har bestemt meg for å prøve meg på en bok av Garborg. Kanskje det er lettere å forstå dersom jeg leser hans tanker? Uansett, Jæren er verd et besøk og tusen takk til Jærmuseumet, for all informasjon jeg har rappet fra informasjonstavlene deres. Nå blir det bare klassisk litteratur på meg fremover…
Du vet at det er vått, når selv høgstøvler nesten forsvinner i gjørma.Men bilen stod ihvertfall fremdeles trygt på samme stedet, så jeg kom meg hjem.
Egentlig finnes det ufattelig mange flere grunner enn bare 6, men da tror jeg at det måtte ha blitt i bokform. Jeg har hatt en stående invitasjon i lengre tider til å ta turen, så det var kjekt å endelig komme seg avgårde. Toyotaen ble byttet ut med SAS og det varte ikke lenge før flyet gikk inn for landing på Arlanda flyplass. Herifra er det bare en halvtime med bil inn til Uppsala sentrum. Jeg rakk allikevel å telle 4 rådyrflokker langs motorveien, som beitet på de fortsatt grønne markene. Men høsten var definitivt kommet i Sverige også.
Vi var heldige med tidspunktet for besøket i Gamla Uppsala og fikk med oss en flott solnedgang.Steinkirken var Uppsalas første domkirke og ble bygd i 1164. Stedet var fra gammelt av et offersted, hvor man tilba de norrøne gudene Odin, Tor og Frøya, så kirken står på gammel grunn.De tre gravhaugene er massive og sies å være gravsted for 3 store vikingkonger. Andre mener at gravene er eldre og at det er de gamle gudene Tor, Odin og Frøya som hviler her. Blir man sulten eller tørst, er det kort vei til Odinsborg. Her kan man leske seg med lokalt mjød, laget etter gamle oppskrifter. Det var sterkt og godt, men jeg var litt skuffet over at det ikke ble servert i horn, slik som før…Det var mye å underholde seg med i Odinsborg…Det var her i Gamle Uppsala at Yggdrasil, eller Livets tre, stod. I den norrøne mytologien var treet en svær ask, med greiner som strakk seg over hele jorden og opp til himmelen.
Gamle Uppsala, eller Gæmlis som de lokale sier.
Hele området er en opplevelse for historie interesserte, men særlig gravhaugene var mystiske og spennende. Allerede på 600 tallet var det stor aktivitet, både politisk og religiøst, over et stort område her i Svealand. Mye av historien er basert på myter og sagn, blant annet at de gamle hedenske gudene holdt til her. Nå kan man gjerne bruke en hel dag å utforske, det er mye å se. Man kan vandre på godt tilrettelagte turstier og hele uteområdet er gratis å besøke. Det er museum, som dessverre var stengt da vi kom, Odinsborg (hvor det er blitt servert mjød i over 100 år), man kan besøke kirken eller lese om palasset som lå her på 600 tallet. Eller bare suge inn stemningen på dette historiske stedet… Man kan både gå eller sykle hit, det går buss og dersom man kjører, er det stor parkeringsplass. Husk å sette av god tid!
Det var lett å finne, bare man vet hvor man skal lete…Jeg fikk nesten sånn «romersk bad» følelse, men det er ikke så gammelt. Muligens garderobe og dusj, men det gikk helt greit. Aldri svømt i en turistattraksjon før..
2. Sentralbadet.
Det var jeg som insisterte på en svømmetur, det pleier å hjelpe når skrotten krangler litt. Det som er spesielt med dette bassenget, er at det ligger midt i sentrum, har fantastisk utsikt og er garantert fritt for støy. Grunnen er at det er 16 års aldersgrense og det nytter ikke for barn om de kommer med foresatte. Her kommer de seriøse (og enkelte blonde turister), som skal svømme i 25 meters bassenget, sitte i enten damp- eller vanlig badstu, samt gjøre øvelser i varmtvann basseng. Det var utsikten som jeg forelsket meg i og jeg svømte med et salig blikk ut vinduet. For 100 svenske kroner var det en flott opplevelse….
Med 7 gir og bakoverbremse på lånesykkelen, følte jeg meg som konge på veien. Eller muligens dronning…Uppsala kalles av mange for Nordens Beijing, på bakgrunn av antall sykler pr innbygger. Det kan man like…Det er utallige sykkelstier og alt er godt merket. Hold til høyre, mange syklet skikkelig fort.
3. Ta en sykkeltur.
Noen byer er som skapt for sykkel og Uppsala er en av dem. Det er kort vei mellom severdigheter, relativt flatt og godt tilrettelagt for syklister. En årsak til all sykkelgleden er nok alle studentene, statistisk sett er hver 4 innbygger student. Legger man til at Uppsala er Sveriges 4 største by, så blir det ganske mange. Men mitt inntrykk var at ALLE syklet, på disse enkle damesyklene som er lette å bruke. Med lite vind og få bakker var det lett å komme seg rundt i byen, men husk en skikkelig lås. Mange hadde både 2 og 3 låser, så det finnes uærlige folk overalt.
Turen veksler mellom grusvei og vei bygd av tre. Det gjorde at man kom tett på naturen. Det føltes innimellom som å gå i en skog av siv, som svaiet stille i den lette brisen. Andre steder var det skogens ro og himmelen over oss som tok mest oppmerksomhet. Starten, eller slutten av turen, avhengig av hvilken ende man begynner i.
4. Vårdsätra Standpromenad.
Med mye vakker natur rundt selve byen, finnes her utallige muligheter for tur. Svenskene er flinke til å tilrettelegge, med merking av løyper og parkeringsplass. Jeg tror det er en fordel å spør de lokale hvor man bør gå, for denne turen ligger ikke på turistsidene… Selve turen er 3 kilometer og går fra A til B. Man kan gå frem og tilbake, hvis ikke er det lurt å avtale henting eller ha en bil i hver ende. Vi startet ved Skarholmen, som slett ikke ligger ved havet. Innsjøen vi går langs heter Ekoln og man går gjennom et naturreservatet. Turen er enkel og passer for alle. Om sommeren finnes det steder hvor man kan kjøpe litt mat, men om vinteren må man ta med sitt eget.
Jeg er glad i trær og særlig løvtrær om høsten. Finnes det noe vakrere syn enn morgensol som speiler seg i gnistrende farger?Det er et stort utvalg av stier, noen er for syklister, andre for hest, men jeg tror egentlig at man kan gå hvor man vil…Noen steder passerte man flotte gårder.Andre steder var bare skog. Men overalt var det greie veier og stier å bevege seg på.
5. Hågadalen.
Egentlig er det offisielle navnet Hågadalen-Nåstens naturreservat og området ligger vest for Uppsala. Her er mange innganger og parkeringsplasser, så det finnes utallige løyper å velge mellom. Jeg syklet inn ved Kong Bjørns gravhaug, som er en adelsgrav fra bronsealderen, og trødde nedover. Ved inngangen ligger en flott brosjyre med kart som jeg anbefaler at man tar med seg. Det er godt skiltet, men stier og veier overalt. Dalen har vært dyrket og beitet i tusenvis av år, men noen skogområder har fått stå urørt. Her kan man oppleve over 100 ulike plante og dyrearter som er rødlistet. Jeg var heldig og så et ekorn, men det står neppe på listen. Om vinteren kjøres skiløyper, så jeg tenker at området er mye brukt hele året. Absolutt et sted å tilbringe en dag med å utforske, men husk å ta med niste. Om sommeren finnes en kafé, men den er ikke åpen ellers i året.
Den botaniske hagen ligger rett nedenfor slottet, så dersom man ikke har sykkel å komme seg rundt med, er det fullt mulig å gå. Den tropiske hagen var absolutt verd et besøk. Jeg fant aldri ut om jungellydene var et opptak eller om det faktisk var fugler og frosker i drivhuset. Burde gått til Specsavers..Jeg blir alltid veldig inspirert av å se alle de flotte blomstene, men jeg tror grønne fingrer er medfødt. Enten har man DET, eller ikke. For å si det sånn, min gresskar var aldri i nærheten av denne størrelsen.
6. Den botaniska trädgården.
Hagen regnes som et av Uppsalas beste utfluktsmål, men det er mulig at det er litt væravhengig. Vi hadde hele området for oss selv, i regn og vind. Det føltes litt stusselig, men senhøsten er uansett ikke det ideelle for å oppleve vakre hager. Heldigvis kan man betale seg inn i det tropiske drivhuset, det er godt og varmt. Her blomstrer det året rundt og man kan oppleve både kaktus og orkideer. Jeg greide såvidt å holde fingrene unna de kjøttetende plantene, det frista utrolig å teste ut. Det er både kafe og fine sitteplasser ute, men alt var stengt for sesongen. Story of my life…
Et besøk på slottet er obligatorisk. Her finner man et kunstmuseum, med litt forskjellig å se på. Tips til julegave?
Det er mye annet å oppleve i Uppsala, slik som domkirken, slottet, utallige museum, biblioteket, sykkeltur langs elven, restauranter og kafeer. Byen har en koselig gågate med butikker, som vi brukte minimalt med tid i. Det får bli til neste gang.. Dessuten er Stockholm bare en kort togtur unna, ca 40 minutter, litt avhengig av hvilket tog man tar. Så dersom du er på jakt etter et reisemål som tilfredsstiller selv den mest kresne, er Uppsala absolutt verd et besøk. Husk badetøy og gode sko..
En dagstur til Stockholm er bare å skrape litt på overflaten. Men jammen rakk vi mye på den tiden..Gourmet middag på Gondolen er ikke bare, bare for de med høydeskrekk. Men det var en opplevelse… Selv om jeg foretrekker å fika en kanelbulla ute i naturen. Men det er viktig å variere…
