Når dæ blæse på Høg Jæren..

Det er ikke ofte jeg avlyser tur på grunn av værvarsel og som regel endrer jeg heller ikke planer jeg har lagt. Det skulle tatt seg ut, om jeg plutselig ble en Solan Gundersen med motstand mot enhver utfordring. Dessuten er jeg opptatt av at friluftsliv kan man bedrive uansett årstid og vær. Man må bare kle seg fornuftig og ta hensyn til valg av aktivitet. Men jeg lar meg ikke lure av Jæren lenger, det har jeg lært av tidligere erfaring.

Karsbu kafe og selskapslokale er en legende på Høg Jæren. Jeg hadde ikke besøkt det nye bygget etter at det gamle brant ned, så en stopp her var obligatorisk. Meget imponert, selv om det var kjekt å se at man fremdeles kunne spise en porsjon stekt komla på en fredag.

Det nytter ikke å legge ut på langtur uten skikkelig proviant…

Rom var booket på Holmavatn Ungdom og Misjonssenter til en billig penge gjennom Airbnb. Selv om vi var lovet Bed&Breakfast, hadde vi handlet med egg og bacon til frokost. Man får ikke mat til den prisen vi betalte her, på Jæren er de nemlig ikke pengedumme.

Det var vått og grått ved badeplassen, men det fine med at det er kaldt på land, er at vannet kjentes varmere ut da vi badet.

Da det ble tid for den årlige sykkelturen med en god venninne, hadde jeg sett meg ut en fin løype over Høg Jæren. Vi har tidligere taklet både frost og snø på Rallarveien i august, samt store nedbørsmengder og vind da vi tråkket Dovre rundt, så vi kan neppe kalles pingler noen av oss. Men da yr.no meldte om at Lillian, årets første høststorm var på vei, takket jeg for meg. Litt på grunn av et kne som fremdeles er i opptreningsfasen etter en stor operasjon, men mest fordi jeg kjenner været på Jæren….

På Holmavatn hadde vi et flott rom med eget bad, samt tilgang til både kjøkken, spisesal og tv-stue. Noen fikk litt flashback til barndommens leirskole, men det var kun positivt.

Etter en god natts søvn startet dagen med fotosession av jærsk himmel. Det var kun oss og sauene som var våkne og været var bra, selv om mørke skyer truet i horisonten.

Selv om det hovedsakelig er lyngheier og mye stein på Høg Jæren, finner man noe skog. Dette er plantet skog og trærne står på fine og beine linjer.

Det ligger litt i navnet Jæren, som fra norrønt betyr jaðarr eller som vi ville sagt «Kanten mot havet». Det er hovedsakelig flatt og det er lite som stopper vinden når det virkelig blåser. Og det gjør det ofte på Jæren.. Høy Jæren regnes som området sør for Undheim, her er det ikke flatt jordbruksland eller lange sandstrender som dominerer ut mot havet. Istedenfor får du et kulturlandskap, som er som skapt for de værharde…Det er kanskje ikke direkte fjell, men mye topper og hauger, som gir lange og seige motbakker.

Det er mye stein på Jæren og milevis med fint lødde gjerder, som holder inne både sau og kyr. Kjør forsiktig dersom de er på veien.

Litt usikker på om Bjerkreim er en del av Jæren, men det var ihvertfall her vi skulle på dagstur. En roadtrip er vel og bra, men man kan ikke bare sitte på ræva og kjøre bil en hel helg, så stor er ikke Høg Jæren…. NB: vi parkerte på Moi i Bjerkreim og ikke Moi Moi.

Det startet som det ofte gjør, med fin nedoverbakke og grusvei.

Men turen opp til Urdalsnipa, eller Bjerkreim senderen, er en eneste lang oppoverbakke og de begynte snart.

Jeg har lest en plass at man skal velge sine kamper… Noe er faktisk ikke verd å kjempe for, fordi man vet så altfor godt hvilket ubehag som kommer. Piskende regn, tordnende vind og det at man må stå og trø i nedoverbakke, selv med el-sykkel… Joda, jeg har syklet nok på Jæren til å vite hva jeg går til. Det suger kreftene ut av kroppen og man blir både kald og sliten. Når vinden uler over Synesvarden og regnet kommer imot vannrett, legger jeg inn årene. Da er det bedre med bil enn sykkel, uansett hvor prinsippfast jeg vanligvis er.

Det fine var at utsikten ble bedre og bedre jo høyere vi kom.

Og snart kunne vi SE senderen, som var målet vårt. Vi så også alle de mørke skyene som samlet seg og vinden økte på jo høyere vi kom.

Men jeg var på Toppturjakt og ville plukke med Joneknuten. Vi skulle ta det som en rundtur, det var bratt og ingen sti, så svetten rant. Temperaturen var bra, det var tross alt august, så ull, vindtett og bratte bakker var litt i overkant.

Jeg taklet endringene relativt bra, mens turfølget var tydelig på at roadtrip ikke sto høyt på listen over godkjente helgeturer. Det kom seg etter et friskt bad og en bedre middag, samt jeg la frem planen om topptur og litt blodslit neste dag. Hun hadde allerede vært på Urdalsnipa, men det var mange år siden. Derfor fremstod turen som ny for oss begge. Ute pøste regnet ned og vinden ulte rundt veggene. Jeg var jammen glad for at vi ikke lå i telt ute på heia.

Jeg kom meg opp til varden, farlig nær makspuls. Utsikten var upåklagelig, her var hei og vann, samt ufattelig mye stein i alle retninger. Det blåste kvasst, så det ble ikke lang pause på toppen.

Det var mer behagelig å gå ned, men ikke sånn veldig mye. Kneproblemer gir ofte mer smerte i nedoverbakke og jeg var glad for stavene som hjalp meg å holde balansen.

Omveien til Joneknuten tok oss over myr og bekker, så jeg ble skikkelig våt i beina. Verre var det å komme seg over gjerdene, her var ingen gjerdeklyvere. Det var heller ikke merket løype, så det tok sin tid å navigere med kart.

Og langt der borte kunne vi se Bjerkreim senderen, det egentlige målet for turen.

Lørdagen ble en lang dag på tur. Vi kom oss tidlig avgårde, men brukte god tid til å stoppe. Det var stille før stormen og vi nøt noen glimt av sol. Siden det kun skulle være en kjapp tur opp og ned, droppet vi matpakken og termos. Sekken var så lett som mulig, litt vann, nøtter, sjokolade og regnbukse. Det frista nemlig lite med noen lange stopp, det var meldt mye regn, kraftig vind og torden byger. Innevær, med andre ord….

Det var fint å komme ut på grusveien igjen, men en eneste lang oppoverbakke på grus er strevsomt det også. Og kjedelig, veldig kjedelig…særlig i dårlig vær.

Fareskiltet var nok på sin plass, men ikke så relevant denne dagen.

Det var ingen stor opplevelse å komme helt opp, litt nøtter og vann, så var det å snu for å gå ned igjen.

Da kom endelig stormen, så jeg har ingen bilder fra nedturen. Det var en sånn «hold kjeft og bare gå» tilbaketur, hvor jeg var overlykkelig da jeg endelig så bilen.

Det er en god følelse å være sta og gjennomføre det man har planlagt. Samtidig er det evnen til å takle forandringer, som lar deg vokse som menneske. For ting skjer og det blir ikke alltid som man har sett for seg. Jeg ville på sykkeltur, men det var nok mest fornuftig å droppe den for en mer behagelig reise. Det ble allikevel en fin helg og jeg tenkte mer enn en gang på hvor takknemlig jeg var for ikke å sitte våt og kald på et sykkelsete, i stiv kuling over lyngheia. Det kommer andre muligheter til å legge ut på turen, når kneet er bedre og været kanskje bra. Men vinden slipper jeg nok aldri unna på Høg Jæren…

Jeg vet at det har vært en stri dag når TVen kommer på…. Da er jeg for sliten til å holde en bok eller føre en samtale.

Natten ble tilbragt i hytte på Ogna camping, et skikkelig godt valg.

Her har man kort vei til havet, selv om bølgene var altfor store til at jeg våget å ta et bad.

Hjemturen gikk igjen på Fv 133 til Buevegen og Undheim. Det var gløtt av sol og sauene lå fortsatt i veikanten. Finaste Jæren ❤️

Magiske Skottland.

Det er ikke alltid lett å forklare, når andre spør, hvorfor en ferie i Skottland er toppen av lykke for meg. Ikke er sommeren varmere eller finere enn her hjemme.. Det er langt mellom solsengene og paraplydrinker, mens ull og regntøy er standard utstyr selv om sommeren. Akkurat som hjemme… Fjellene er ikke brattere og villere enn høyfjellene i Norge. Faktisk er det høyeste fjell i Skottland, (og Storbritannia), «bare» 1343 meter over havet, men de har mye annen vakker natur. Mange reiser for de to mest populære eksportvarene, ull og whisky, mens andre kommer for å spille golf. Noen drar for å oppleve Høyfjellene i nord, som best kan beskrives som Skottlands svar på Lofoten (VELDIG folksomt…). Mens andre vil besøke de mange små kystbyene eller storbyene Edinburgh og Glasgow. Mens jeg ville ha ALT og helst mer enn ALT.

Buss er en enkel og grei måte å reise rundt på. Det er mye billigere enn tog, går stort sett ofte og man kan kjøpe billett på nett, stasjonen eller direkte på bussen. Jeg fløy til Aberdeen, buss til sentrum og videre med buss til Edinburgh.

Byene er annerledes enn hjemme, med sine murhus og små hager.

Naturen har mye til felles med Norge, samtidig som den er helt forskjellig. Klimaet er likt Vestlandet, meget skiftende….

Jeg var invitert over for å besøke en god venninne, som bor 20 minutter utenfor Edinburgh. Hun hadde satt sammen et tettpakket program av både kjente og ukjente severdigheter. Egentlig ville vi nok helst ha dratt og gått noen skikkelige fjellturer begge to, men med et kne som fremdeles ikke var helt topp, var ikke det aktuelt for min del. Jeg var allikevel overlykkelig over å være på tur og klar for det meste (så lenge det ikke var for langt eller bratt…) Vi holdet oss i området rundt Edinburgh, med en dagstur over til England. Med en egen lokalkjent guide var jeg imponert over hvor mye det egentlig er å se, på et relativt lite område. Vi startet med en dagstur til Falkirk, som har to store turistattraksjoner. Det ene er Falkirk Wheel og kanalen mellom Edinburgh og Glasgow, mens den andre er de gigantiske hestehodene, The Kelpies.

The Falkirk Wheel er verdens eneste roterende båtheis, som binder sammen Forth & Clyde kanalen med Union kanalen. Her stod vi i kø og lot oss imponere av en genial løsning, mens båtene snurret sakte rundt.

Det var fredeligere langs kanalen og det er mulig å både sykle og gå i det uendelige. Det er godt merket og skiltet for både sykkel og tur. Eller man kan leie båt og ha en kanalferie mellom slusene, det var det mange som gjorde. Vi gikk en tur og nøt solen.

Neste stopp ble The Helix parken, hjemmet til Kelpies`ene. Hodene er 30 meter høye og dermed verdens største hesteskulptur. De er bygget av stål og er et minnesmerke over arbeidshestene som ble brukt i gruveindustrien. Vi slanget oss i gresset og spiste medbragt lunsj.

Det var ikke enkelt å toppe disse to opplevelsene, men jammen greide vi det. Jeg er, som mange vet, over gjennomsnittet glad i historie og gjerne iblandet litt mystikk og spennende fortellinger. Derfor var jeg ikke vanskelig å få med, da min venninne foreslo et forlatt og skummelt sted ute på landsbygda. Dette finner du ikke i turistbrosjyrene, selv om vi parkerte ved siden av et sted som er med. Vi dro til Dunmore Pineapple, et sommerhus bygd i 1761, formet som en ananas…. Herfra var det en 6-7 km lang rundtur, som ville ta oss til både gamle kirkegårder og forlatte hus. Det ble en fascinerende opplevelse, rett og slett noe utenom det vanlige. Her gikk vi ikke i kø, stillheten var overveldende. Det samme var ruinen av Dunmore Park House, overgrodd med trær og busker.

Det var tilfeldig at vi fant Elphinstone Tower, som ble bygget tidlig på 1500-tallet. Nå står det til nedfalls, selv om det er en vernet kulturhistorisk bygning. Det er mange av de i Skottland…

Ta en snarvei, fant vi ut… Skotsk snarvei og norsk snarvei er temmelig like, det ender som regel med at man går dobbelt så langt. Samt man må klatre over gjerder, tråkke gjennom kratt og over steiner, slik at det både er lengre og mer krevende. Nei, bli på den brede sti, er mottoet fra nå av…

Ruinen av Dunmore er egentlig godt bevart. Huset ble bygget i 1820 og delvis revet på 1970-tallet. Det har vært mange forslag til hvordan huset kan bevares, men foreløpig er det åpent for alle som har lyst på noen kalde grøss.

Like ved ligger nok en svær og forlatt bygning, stallen som tilhørte herskapshuset. Det var like skummelt og overgrodd der…

The Pineapple derimot er restaurert og kan leies som et sommerhus. For en relativt billig penge kan man overnatte i 4 personers rom, i dette eksotiske huset fra 1700-tallet. For oss var det nok å se boligen utenfra, samt den flotte hagen med blomsterprakten i alle farger.

Det er noe av det jeg finner mest fascinerende med Skottland, her er historien tilstede overalt. Uansett hvor liten en by er, kan du være sikker på at det finnes et slott, en borg eller andre godt bevarte bygninger i nærheten. Mange av stedene eies av National Trust of Scotland, mens andre steder er det lokale som ivaretar stedene mer eller mindre på dugnad. Mitt inntrykk er at skottene er stolt av historien sin og at mange lever av å vise den frem til turister. Turisme er i dag en av de viktigste næringene, sammen med fiske, landbruk og selvsagt industri som olje, gass og kullgruver. Kulturarven er rik og allsidig; fra sekkepiper og menn i kilt, til haggis og whisky, skytshelgener og gamle tradisjoner. Både Lonely Planet og National Geographic har Skottland på listen over reisemål 2024, så her er mye å oppleve for den eventyrlystne.

Det er mye kyst og nærhet til havet og mange små landsbyer er koselige steder å stoppe for et måltid eller et bad. Her var vi i Dunbar og ville ha et bad, etter nok et besøk på et slott.

Strendene er fantastiske, selv om Nordsjøen ikke akkurat gir fin badetemperatur. Her er Belhaven Bay Beach og The Bridge to Nowhere, en bro ute i vannet som ikke fører noe sted. Ved høyvann må man svømme ut og noen brukte den som stupebrett.

Den historiske byen Culross har så mye historie å skryte av, at jeg syntes denne presiseringen vi fant på en dør, meget sjarmerende…

Det blir sagt at Culross ble grunnlagt av en helgen allerede på 500-tallet. Den er både en havneby og et religiøst senter, med et palass, et kloster og flere historiske bygninger i sentrum. Er du fan av Highlanders, er det mulig du vil kjenne deg igjen, siden noe av filmingen foregikk her.

Et besøk i Edinburgh, Skottlands hovedstad og nest største by, er alltid en opplevelse. Selv om jeg har vært her mange ganger før, er det fremdeles mye nytt å oppleve. Jeg hadde fått en bok i velkomstgave, et sånt «Treasure Hunt» hefte, hvor vi skulle gå 3,25 kilometer i den gamle bydelen og løse oppgaver som ville gi oss svaret på The Mystery of the Midnight Body Snatcher. Dette skulle ta sånn omtrent 3 timer, men vi gav opp halvveis. Da hadde vi gått på kryss og tvers, opp og ned bratte trapper, i kø og til og med bedt andre turister flytte seg fordi de satt på løsningsordene. Dessuten var noen av oppgavene mildt sagt vanskelige og vi forstod ikke engang hva vi skulle lete etter. Det tok tid, lang tid…. Jeg kunne skylde på at jeg ikke helt forstod engelsken, men det var en syltynn unnskyldning. Da vi hadde gått i kø med alle Harry Potter fansene på guidet tur i Greyfriars Kirkeyard, fikk vi nok og gikk for å spise sen lunsj i stedet for. Resten av heftet er planen å gjøre neste gang, slik at vi løser gåten. Eller jeg kan jukse og finne svaret på nett, som jo ikke er like gøy…

Edinburgh Castle troner på en klippe over byen, Castle Rock. Slottet ble bygget på 1200-tallet, men det har vært en type festning her siden jernalderen. Nå kan man besøke slottsområdet, men husk å bestille billetter god tid i forveien under høysesong.

The Royal Mile har høysesong hele året og jeg anbefaler å gå med guide. Gaten går fra slottet, gjennom den gamle bydelen og ned til Holyrood Palace. Her ligger gamle puber og suvenirbutikker tett i tett, mens sekkepipe musikken overdøver det meste. Det er en fantastisk opplevelse, men vær forberedt på mye folk.

Vi løste gåten som lå like ved «The Witches Well». Dette stedet markerer plassen hvor flere hundre kvinner ble anklaget for hekseri og brent på bål under hekseforfølgelsene mellom 1420 og 1750.

Det finnes utallige trange og bratte smug, med små kafeer og butikker. Men vi var på jakt etter ledetråder og hadde ikke tid til å sitte ned.

Hadde du besøkt kirkegården Greyfriars om natten på 1800-tallet, kunne du ha møtt på gravrøverne Burke og Hare. De gravde opp nylig døde og solgte dem til forskning for 10 pund. Da folk ikke døde raskt nok, begynte de å ta livet av potensielle lik, for å tjene mer penger…

Det er fascinerende hva historien kan fortelle oss, det kjenner jeg ofte på. Vi dro på marked til New Larnak, et lite samfunn bygd på 1700-tallet. Det ble verdenskjent for sin struktur og organisering, hvor det ble bygget en landsby rundt bomulls-mølleindustrien. Fattige fra storbyene i området ble gitt jobb og bolig, samt skole til barna og helsetjenester. Det ble bygd vannkraftverk og stedet er fremdeles i drift. Det er ikke lengre et samfunn av arbeidere, men det er mulig å leie leilighet der. Vi kom for markedet og for å gå turen langs elven Clyde. Det er en egen tursti, hvor man passerer flere fosser. Turen er omtrent 3 kilometer på god sti, med litt bratte stigninger. Her fikk man nok en spennende historie, siden turen går i fotsporene til den skotske ridderen William Wallace. Det skulle være mulig å finne hulen hvor han og hans menn gjemte seg etter slaget ved Larnak Castle, men jeg fant aldri noen hule. Det var allikevel en spennende tur, hvor man slapp å gå i kø og kunne nyte naturens fred og ro.

På vei ned til New Larnak. Parkeringsplassen ligger et stykke utforbi og det er ikke mulig å kjøre inn i selve landsbyen for turister.

Et tilbakeblikk på markedet og landsbyen.

Det var absolutt en nydelig tur, med flere utkikkspunkt over elven og fossefall.

Jeg må innrømme at det er ganske utrolig hvor mange opplevelser vi rakk over på disse dagene. Grunnen var nok at alle lå i kort avstand fra hverandre og det viser vel det jeg har forsøkt å si hele tiden, Skottland er tettpakket med magiske steder og spennende historier. Legg til naturen, både med fjellene, skog og kyst, så har man mye å utforske. Det er ikke vanskelig å få tiden til å gå og egentlig er en uke altfor kort til alt jeg kunne tenkt meg å oppleve. Men det fine er at det trenger ikke å være lenge til neste besøk blant slott, god mat og vakker natur. Jeg er i hvert fall ikke vanskelig å be…

Jeg elsker en cream tea, som er en kanne te med melk, scones, clotted cream (som er en blanding av rørt smør og pisket krem) og syltetøy. Mange kafeer serverer sin egen variant og det smaker fabelaktig.

Og når sconesen er spist og teen er drukket opp, er det alltid et nytt slott å utforske….

Mens vi venter på væromslaget….

Er det andre enn meg som syntes det har blitt veldig mye fokus på vær, i media og ute blant folk, de siste årene? Særlig når det er ferietid, da kan det fort bli store overskrifter og nesten tilløp til dramatikk. I sommer har de ulike landsdelene blitt kåret som værvinnere og værtapere, det har vært nord mot sør og øst mot vest. Det rapporteres om ekstremvær og enorme mengder av både regn og vind. Jeg har til og med lært et nytt ord: «coolcation», som altså er det motsatte av sydenferie. Turister fra varme land kommer til Norge for været sin del og de velger seg et reisemål som ikke er varmt og hvor man da kan oppleve både frost, sterk vind og dagevis med regn. Typisk norsk sommervær, altså.

Hva gjør man når det er meldt væromslag med STORE bokstaver? Drar på tur allikevel, siden turen var planlagt og vi hadde gledet oss. Gyarhavn, me kjæme… Det er en stor og gratis parkeringsplass ved Trosaviga i Egersund kommune. Her er skiltet flere turer, samt kort vei til sjøen og flotte badestrender.

Turen starter på grusvei og regnes som enkel med kun 1,7 kilometer inn til Gyarhavn.

Det er ikke lange biten man går, før beina kommer i kontakt med første stranden.

Mange blir påvirket og mange sjekker yr.no og andre værapper flere ganger i døgnet. Jeg har venner som ikke kan planlegge tur på forhånd, fordi de må først se hvordan været blir. Eller de har forbehold om at turen avlyses, dersom det ikke blir bra nok vær. Da snakker vi om at det ikke regner eller blåser for mye, aller helst sol og god temperatur. Jeg kan til en viss grad forstå bekymringen, men synes allikevel det er vanskelig å forstå. Det er tross alt sjelden snakk om toppturer eller særlig krevende terreng, men en helt vanlig rusletur i skog og mark, med nistepakke og god tid.

Dette var en ny blomst for meg og jeg ble nysgjerrig på navnet. Jeg har begynt å bruke en app, Artsorakel, hvor man tar bilde av blomsten og kan få opp navnet. Dette var en Klokkesøte, som vokser langs kysten i sør-Norge.

Det var relativt tørt og fint å gå i terrenget, samt både godt merket og fin sti.

Noen steder var det bratt svaberg og jeg må innrømme at det var vanskelig å komme opp med et kne som ikke helt bøyer seg.

Jeg er enig i at tur og turlivet er kjekkest i fint vær. Samtidig er det en realitet at vi her i Norge, og kanskje særlig på vestlandet, må tåle endel surt vær. Dessuten er det skikkelig vanskelig å vite hvordan været blir, fordi det skifter så fort. Mange ganger blir det bedre enn det som er meldt og noen ganger verre. Og noen ganger er det forventningene som skaper en nedtur, DET ER SOMMER, SÅ HVORFOR KAN DET IKKE VÆRE SOMMER VÆR???!! Da vil alle til Syden, så kan vi andre lese reportasjer om tropevarme, heteslag og de stakkars turistene som kommer til stengt dør når attraksjonene stenger på grunn av varmen… Til lags åt alle kan ingen gjera, skrev Ivar Aasen allerede i 1850 og det er like aktuelt i dag.

Friluftsområdet Gyarhavn er en del av et større område som er statlig eid. Det er Egersund kommune som har ansvaret for å legge tilrette for kystfriluftsliv, som båt, fisking og bading. Det har de greid veldig bra her, med gapahuk, toalett og masse benker samt bossbøtter.

Det er en liten strand, som nok egner seg best for mindre barn å vasse i. Eller svaner å svømme rundt og lete etter mat i.

Det var en lang brygge og stige,så vi vurdere å bade her. Men vinden var kvass og skyene mørke, væromslaget som var varslet var definitivt på vei.

Jeg studerte informasjonstavlen og skulle ønske jeg hadde bedre tid til å sjekke ut alle stedene som fristet.

Alle blir vi påvirket av media og når været hauses opp med krigsoppslag, så innrømmer jeg gjerne at jeg kan bli litt motløs. Da er det lett å bare droppe planene jeg hadde og heller belage meg på innetid. Men tenk på alt man går glipp av dersom man skal la en bagatell som været bestemme dagen…. Det finnes mye bra regntøy og man kommer langt med å kle seg fornuftig. Dessuten er det bare å snu, dersom været faktisk blir så dårlig som det er meldt. Dette gjelder særlig for krevende turer, hvor det er potensielt farlig med uvær og dårlig sikt.

Noen var veldig opptatt av svanene som holdt til i sjøen og studerte hvordan de gresset på havbunnen.

Og helt plutselig kom sola frem og det ble riktig deilig sommervær.

Vi hadde medbrakt mat til grilling og det er flott tilrettelagt med griller.

Et siste blikk på Gyarhavn, her kommer vi gjerne igjen. Et fantastisk flott sted for alle.

Jeg har bestemt meg for å slutte å lese artikler som handler om været. Grunnen er at jeg har lett for å bli påvirket og tro det verste. Samtidig blir jeg skuffet når det på våren varsles om at det kommer til å bli drømme-sommer og sommerværet blir helt greit og som vanlig mye regn og vind. Er det sånt som kalles fake news??.. I samme slengen tror jeg at jeg slutter å lese om matvarepriser, OL og norske medaljer, valget i USA og andre nyhetssaker som hauses opp til å bli gedigne. For det blir som det blir…. For å sitere en god venninne av meg, » Dersom alle er så misfornøyde med været, hvorfor er det ingen som gjør noe med det?»