Det var ikke før jeg ble bitt av Toppturapp-basillen, at jeg forsto at det er forskjell på tur og andre TURER. Før holdt jeg meg i merket løype, gjerne på grusvei eller god sti og jeg likte best å gå turer i områder hvor jeg var godt kjent. Det var trygt og forutsigbart, men det var sånn jeg likte det. Det fine med sånne turer er nettopp at de føles kun godt og det var bare når været ikke spilte på lag, at jeg følte komfortsonen tøye seg litt. Men tenk på alle de fjellene jeg har hatt i nærheten, som jeg aldri har besøkt og dermed gått glipp av. Som Alis…
Turlivet mitt kan deles inn i før og etter. Nå går jeg stadig nye stier og mange av dem er ikke merket i hele tatt. Jeg klatrer over grinder og gjerder, kryper over steinrøyser og er ofte meget usikker på om jeg greier å finne frem. Det vasses gjennom lyng og einer, og det er blitt helt vanlig at jeg kommer hjem med kvist og blader i håret, (som forøvrig stort sett ser ut som et kråkereir..) Jeg er blitt ganske god på å gå etter kart og vurderer hvor jeg bør legge løypa. Det er positivt og gir mye mestringsfølelse.
Alisfjellet er 315 meter over havet og ligger med vakker utsikt over Imsvassdraget og Høgsfjorden. Man kan se langt og vidt, helt til Stavanger. Det tok meg 45 minutter å sykle til der hvor turen starter, fra Sandnes. Allikevel har jeg aldri vært i denne delen av kommunen før. Dette fjellet hadde jeg aldri hørt om og jeg var en smule skeptisk. Det er ingen merket løype og det var bratt. Jeg liker IKKE bratt, sånn «her må vi klatre» bratt. Ikke alene og heller ikke dersom det er i kombinasjon med fritt fall i x-antall meter. Potensialet dødelig, altså….
Jeg har mange ganger vært stum av undring over bilder og filmer jeg har sett på sosiale medier. I krisesituasjoner er det mange som tar opp mobilen for å dokumentere og det er meg ubegripelig. Jeg blir tom i hodet når jeg blir redd og jeg har derfor ingen bilder fra turen opp Alis. Heller ingen bilder da jeg gikk ned, fordi jeg synes ikke at ned er lettere enn opp. Jeg klatret og jeg kom meg opp. Det er alt jeg trenger å si om den saken. Sikker ikke helt forsvarlig, men det gikk bra.
Det var da jeg skulle gå ned igjen, at sangen dukket opp. Ikke den vanlige Smokie «Living next door to Alice» men varianten der det er et kor av «Alice, Alice, who the fuck is Alice» Så jeg nynnet meg nedover, mens jeg tenkte at jeg skal ALDRI opp på dette fjellet en gang til. Og har man først begynt, er det umulig å stoppe. Jeg har nynnet på Who the f… is Alis, i flere dager nå. Jeg tror aldri jeg kommer til å gå opp Alis fjellet igjen, det er sånn Been there, done that.. Og jeg kommer nok aldri til å høre Smokies store hit uten å minnes da jeg krøp oppover fjellsiden av Alis…
