På historisk grunn i Finnskogen.

Det er slett ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i Finnskogen. Det er noe med stedet som gjør at jeg finner ro og klarer å senke tempoet i en travel hverdag. Kanskje det er stiene som slynger seg over et teppe av mose eller vinden som suser gjennom tretoppene, som gjør det lettere å puste dypt. Eller kanskje det er alle de små vannene som blinker fristende mellom alt det grønne og hvisker «kom og ta et bad»…. Uansett, her er det høyt under himmelen og akkurat som på Jæren, er det ingen bratte fjell eller dramatiske landskap å bli overveldet av. Her går man aldri i kø og det kommer ingen busslass med utenlandske turister, klar for spektakulære selfier og noe å skryte av når de kommer hjem. Finnskogen er litt gammelmodig, traust og trygg og jeg elsker det. Det er stedet for å søke innover, senke skuldrene, puste og bare være til.

Det er en drøy biltur hjemmefra og til Austmarka bygdetun, hvor jeg hadde planlagt å starte. Suleskarveien lå øde foran meg, der jeg gasset avsted på morgenkvisten.
I følge Wikipedia er Finnskogen «et stort sammenhengende skogsområde, som strekker seg langs begge sider av Riksgrensen, i 25 til 30 kilometers bredde». Navnet kommer av at det var finske innvandrere som ryddet og bygde her fra 1500-tallet.
Planen min var å gå Finnskogrunden, en historisk vandrerute på omtrent 6 mil.

Jeg har tidligere gått Finnskogleden, som du kan lese om her: https://annbjorgsalte.no/2021/08/29/pa-filosofisk-langtur-i-ulvens-rike/. Det var en fantastisk tur, men lang. Nå hadde jeg ikke mulighet til å bli så lenge og var derfor spent på denne kortere turen. Det ville bli et gjensyn med noen av de stedene jeg hadde besøkt tidligere og det gledet jeg meg til. Sekken var pakket med både telt og mat for flere dager. Telt kan man klare seg uten på Finnskogrunden. Turen er en av DNT sine historiske vandringsruter, som vil si at at Turistforeningen har i samarbeid med Riksantikvaren gjort gamle ferdselsveier lettere tilgjengelig. Det finnes totalt i 17 ulike løyper i Norge og alle er godt merket, har mye informasjon om historie og kultur, samt det er tilrettelagt med overnatting i passende dags etapper. Det kan man like…

Jeg var sliten etter den lange kjøreturen og vurderte å sette opp teltet på bygdetunet. Her står 10 historiske bygninger og det var en fantastisk fin gressmatte som fristet. Men jeg var litt usikker på om det var lov og uheldigvis var det pensjonisttreff. Med omtrent 30 personer i lystig lag i en gapahuk, tok jeg heller sekken på ryggen og gikk.
Det var en flott start på turen, med sol over Fagernessjøen.
Jeg gikk ikke langt, før jeg satte opp teltet. Det er fordelen med å ha huset på ryggen, man kan stoppe hvor man vil. Det er mange fine teltplasser, samt andre overnattingsmuligheter i koier, gapahuk, DNT hytter eller privat.

Jeg hadde forbedret meg godt, syntes jeg selv. Det viktigste jeg hadde investert i, var et hefte som er gitt ut av Finnskogen DNT i 2018. Det hadde jeg bestilt fra Skogfinsk Museum, til den nette sum av 30,-. Jeg tror ikke de tok betalt for å sende det i posten engang og det sier vel sitt om det kommersielle aspektet ved Finnskogen. Her er langt mellom serveringssteder og finner du noen, er de som regel stengt. Det du finner istedenfor, er hyggelige og pratsomme mennesker. De jeg har møtt, har vært opptatt av naturen og historien i området. Mange har strekt seg langt for å hjelpe meg til å ha en fin opplevelse på tur, så jeg har vært heldig. Uansett, med heftet i hånda, var jeg klar til å begi meg inn i det ukjente.

Det er mye myr og selv om det var godt tilrettelagt, bar skogen preg av en våt sommer. Jeg var konstant våt i beina, siden vannet flere steder gikk over de høye fjellskoene jeg gikk på og sånt får man fort gnagsår av.
Da nærmet jeg meg Toppenso, en boplass som ble ryddet rundt 1829 og fraflyttet på 1930-tallet.
Finnskogrunden regnes som en krevende tur, selv om bakkene ikke er så veldig bratte. Løypen går i den sørlige delen av Finnskogen, i området rundt innsjøen Møkeren.

Akkurat denne turen er fin for deg som har lyst til å prøve deg på en villmarkstur med telt og full oppakning for første gang. Her er god tilgang til drikkevann, men du må bære med deg mat. Det er mulig å leve på bær og fiske, men husk at du trenger fiskekort for å slenge snøret uti vann, tjern og elver. Henting av bær er heldigvis gratis, ellers hadde jeg spist for en formue… Det bugnet av blåbær og jeg fant også bringebær, tyttebær og molter. Løypa er godt merket og følger sti, skogsveier, grus og litt på asfalt. Det er muligheter for å se både elg, rev og større skogsfugler, samt bjørn og ulv. Men jeg tror at sjansen for å se disse er relativt liten. Jeg så mye spor etter elg, men var alltid litt for seint ute. Allikevel gir turen deg en følelse av villmark og sjansen er stor for at du blir helt alene i skogen..

Det var ufattelig mye blåbær og jeg spiste sikkert mange kilo. Bærene var de største jeg har sett og proppfulle av gode stoffer. Bær man henter i skogen har mye mer antioksidanter enn de man kjøper på butikken. Allikevel virket det ikke som om det var mange som gikk på bærtur her, jeg møtte i hvert fall ingen.
Som tidligere nevnt var det vått og noen steder lå stien under vann.
Ramtjernsbekken var ikke mye til bekk, det var en frådende elv som jeg heldigvis kunne krysse på bro.
Jeg tok en lengre stopp ved Høgmoen, som er Fagernes utmarkslags hytte. I vandreheftet mitt stod det hvor jeg kunne finne nøkkelen og det var både utedo og brønn. Her går bilvei helt inn og det er mulighet for å overnatte. Men jeg skulle videre.

Det er alltid kjekt å gå på tur alene, fordi jeg kan stoppe når jeg vil og hvor lenge jeg vil. Gjett om det ble mange stopp… Det unike med denne turen, er den skogfinske historien og kulturen som møter deg overalt. Fra de godt bevarte torpene, til ruiner dekket av mose, kunne jeg se hvordan nybyggerne bosatte seg og drev jordbruk. Her var gamle skolebygg, omgjort til fritidsbolig. Det var gamle røykstuer og badstuer, låver og informasjon om svedjebruk. Jeg fant så mange spennende steder at det var til tider vanskelig å løsrive meg og gå videre. Det var spennende å lære om historien til Finnskogen og særlig tenkte jeg mye på menneskene som hadde bodd her. Mange hundre utvandret fra Finland og bosatte seg her på 1600-tallet, med sine skikker og sin kultur.

Rett ved siden av den gamle Masterud Skole stod den gamle skolebenken. Skolen var en av mange grendaskoler som ble bygget på slutten av 1800-tallet, men det var ikke mulig å undersøke den nærmere, siden eiendommen var i privat eie.
Dette så jeg mye av, åpne plasser med fint ivaretatte bygninger. Mange av dem brukes som fritidsboliger og som regel gikk det grusvei helt inn.
Skog, skog og skog, så langt jeg kunne se. Men langt der bak skimtet jeg Møkeren.
Kvelden og natta ble tilbragt på den ubetjente turistforeningshytta Grasbråtan, som driftes av DNT Finnskogen og Omegn. Hytta har 6 sengeplasser og er låst med DNT nøkkel. Jeg hadde hele hytta for meg selv og lyttet til regnet og torden utforbi.

Etter en god natt søvn, begynte jeg å gå mot øst, etter å ha passert det nordligst punktet på turen. Jeg krysset E16 og dersom jeg hadde vært lei av å gå, kunne jeg ha blitt hentet her. Men det var jeg selvsagt ikke… Dessuten visste jeg fra å ha finlest heftet mitt, at dagen ville by på mange høydepunkt. Det startet med Orala, som jeg kom til etter å ha vandret gjennom furuskog og over myrer. Det norske navnet er Åranstorpet og området ble ryddet på 1690-tallet. Her finner du 14 bygninger og et fantastisk kulturlandskap, som eies av Norsk Skogfinsk Museum. Det ble en lang stopp for å utforske, samt å meske meg med solbær og rips som bugnet i hagen. Jeg så fremdeles ikke snurten av folk, noe jeg tenkte var uvanlig i juli og fellesferie. Men det var ikke feil å ha stedet helt for meg selv.

Dagen startet tidlig på Grasbråtan og etter nattens regn var det friskt og vått i skogen. Sekken ble gradvis lettere ettersom maten ble spist opp, så jeg la lystig avsted.
Det var så stille at jeg kunne høre pulsen dunke og hjertet slå, samt insekter som surret og fugler som sang. Ikke et vindpust rusket i trærne og solen skein fra nesten skyfri himmel. Sommer, altså…
Jeg innrømmer gjerne at Orala var et høydepunkt på turen. Stedet var vakkert restaurert, godt vedlikeholdt og hadde et hav av informasjon.
Det er ekstra kjekt når man kan lære noe om historien underveis.
Her hadde det også vært mulig å overnatte og det var tilgang på STRØM.. Det er alltid et tema på lengre turer, hvordan få ladet mobilen….

Men det var mer…. Etter en kort, men bratt oppstigning var jeg på Abborhøgda og her hadde jeg vært før. Her kommer man nemlig inn på Finnskogleden og følger denne løypa et stykke videre ned til Lebiko. Det ble allikevel en god stopp her også, jeg kokte meg kaffe og tok en lang pause. Det kan ha vært fordi det var folk her, en ungdom som jobbet på en av bygningene. Han var overhode ikke pratsom, travel som han var med å sage og spikre. Jeg kikket heller på blomsterenga jeg satt i, Abborhøyda har et biologisk mangfold som er helt unikt. Her kan man gjennom sommeren finne mange ulike blomster, som ikke lengre finnes i dagens moderne kulturlandskap. Men jeg var snart tilbake til ensomheten i skogen og tråkket videre på såre bein. Det er lett å bli sårbeint når sko og sokker er konstant våte og det er ikke så veldig mye man kan gjøre med det der og da. Selvsagt kunne jeg tatt en sko-tørke-dag på en hytte, men det gjorde jeg ikke når turen bare går over 3 dager.

Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle tolke skiltingen opp til Abborhøgda, var det en skjult advarsel i kjevebeinet som hang der?
Mange av skogfinnene ble mistenkt for å drive med magi og trolldom. De levde tett på naturen og mente at man kan kommunisere med energien som finnes i alt som har liv. Denne tenkningen hadde bakgrunn i sjamanismen og man kan fremdeles finne mange symboler risset inn i bygninger, som skulle beskytte mot onde krefter.
Stien gikk over tunet på Kvåho, som er utleid til private, men eies av Statskog og er restaurert av Gruetunet Museum. Litt lengre borte er det en åpen koie, hvor det er mulig å overnatte gratis. Det er også utedo og brønn, så husk å fylle vannflasken.

Jeg hadde bestemt meg for å stoppe på Lebiko, som er DNT Finnskogen og Omegn sin hovedhytte. Her finner du 13 sengeplasser og alt som trengs til et fint opphold. Jeg overnattet her da jeg gikk Finnskogleden, mest for å få tørket klær og utstyr i pøsregnet. Nå var været fint, selv om jeg kunne høre tordenen rulle langt borte. Jeg låste meg inn i hytta og kjente med en gang at «nei, det blir telt». Det ble en tidlig kveld, mest fordi det var hissig med mygg og knott. Så etter å ha kokt suppe med nudler, fant jeg soveposen. Men det ble ingen rolig natt, så før det begynte å lysne (og det var SKIKKELIG tidlig, fordi vanligvis lysner det raskt i juli) var teltet pakket og kaffen drukket. Jeg var skikkelig klar for siste etappe, tilbake til Austmarka og bilen som ventet der….

Lebiko er en flott hytte, men siden det var sol og sommer, fristet det mest med telt.
Det gikk raskt å rigge opp leir og lage middag. Søvn var det heller dårlig med…
Morgentåken lå fortsatt over vannene da jeg ruslet avsted.

Det var en nydelig morgen og jeg var spent på å se om jeg ville møte på noen av skogens beboere. Det er ofte i morgengry at fugler og dyr er mest aktive, men det kan være at jeg lager veldig mye lyd når jeg går, for skogen var stille og tom. Jeg gikk en god stund, så stoppet jeg for å spise frokost nede ved Møkeren. Havregrøt er alltid godt, særlig når utsikten er fantastisk. Etterpå kam en ganske lang etappe på grusvei langs vannet og det kjentes godt i beina. Ved Sikåa fikk jeg gleden av å oppleve minnene om et helt eget lite samfunn, for på midten av 1800-tallet bodde 75 personer her og det var mye industri. Her lå sagbruk, smie, mølle og en spikerfabrikk, samt det ble fløtt tømmer hit. Det var et fint sted for nok en pause, før det gikk bratt oppover på gammel kjerrevei. Her ble jeg «angrepet» av utallige klegg, så jeg var glad da vinden tok seg opp på Møkeråsen.

Jeg kikket litt ekstra etter bjørn, men det var nytteløst. Dessuten var jeg meget usikker på hva jeg skulle ha gjort dersom jeg faktisk så en bjørn…  Antakeligvis hadde den vært reddere meg, enn hva jeg hadde trengt være den…
Det var en usedvanlig stille morgen og på vei ned mot Møkeren kunne jeg se at hele vannet var skjult i morgentåke. Den lå som et lokk over området, men heldigvis forsvant tåken da sola kom høyere opp.
Utsikten fra frokostplassen hadde liksom alt og jeg satt lenge og vurderte om jeg skulle ta meg et bad. Men jeg gikk videre uten, siden vått håndkle og badetøy veier mer enn tørt. Sånn tenker jeg mye på når turen går over flere dager….
Jeg fulgte en skogsvei som gikk på vestsiden av Sikåa og her var det mange som var ute og padlet, samt lå i telt. Jeg konkluderte at dette nok er et populært og lett tilgjengelig område for ulike typer friluftsliv. Men jeg skulle videre.
Ved Bedafors kunne jeg meske meg i kulturminner og det var satt opp mange informasjonstavler som fortalte historien.

jeg innrømmer gjerne at den siste etappen over Møkerenåsen var dryg. Jeg hadde vondt i beina og var trøtt. Derfor ble det ikke en særlig lang stopp da jeg passerte Solbergsætra, som hadde mange gamle bygninger. Jeg var litt mettet… Skogsveien gikk over på fin sti, den gamle Sætervegen. Over selve åsen var det mange spennende steder å utforske, men noen betydde avstikker fra stien (omvei) og jeg var nok ikke helt der. Det var rare navn som Smørrullen, Kistehølet og Trebeinssteinen, men informasjonstavler fortalte alt du trengte å vite. De siste kilometerne går på asfalt og sjelden har veien virket så lang. Jeg følte strekningen var uendelig og vurderte både haiking, buss og taxi. Dessverre var det heller lite trafikk, slik at jeg måtte gå siste biten. Men jeg kom meg omsider i mål, tok et fantastisk bad og var godt fornøyd med turen. Finnskogen må bare oppleves!!

Solbergsætra lå flott til, men jeg stoppet ikke. Mest fordi jeg var sliten, dessuten var den nok i privat eie og ikke tilrettelagt for fotturister.
Turstien over Møkerenåsen var virkelig flott. Når man kom opp på toppen, var den lett å gå og her bugnet det også av blåbær.
Gjett hvem som hadde en meget lang pause i regnværet her? En stol til meg og en til sekken, PERFEKT.
Det er alltid tøft for bein og kropp å avslutte en nærmere 2 mils dagsetappe på asfalt…. Det brant i beina og jeg følte jeg slepte meg langs veien. Det var dessuten varmt og jeg var tom for vann.
Like ved Austmarka Bygdetun ligger en flott opparbeidet badeplass. Det var en himmelsk opplevelse å senke mitt såre legeme i det kjølige vannet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *