Nesten på kanten…

Jeg har lenge vært en ivrig tilhenger av Fjelltopp appen, der hvor man bestiger ulike fjell, for å sveipe seg inn på toppen. Det har gitt meg mange nye opplevelser og det har vært kjekt å utforske områder hvor jeg aldri før har vært. Foreløpig har jeg greid 112 av 1037 topper i Rogaland, så det er mange å ta av. Men siden jeg har tatt mange av fjellene i nærområdet hvor jeg bor, var tiden kommet for å søke utover.

Morgensol over lyngheiene.
Selv om jeg ikke fulgte merket løype til Varden,  antok jeg at gjerdeklyver betydde at jeg var på rett vei.
Det stod ingen varde på Varden, men jeg fant en merket og lettere løype ned.

Det var litt tilfeldig at det ble Eigerøy, denne golde og forblåste øya utforbi Egersund. I januar ligger ofte snø inni landet og jeg ville helst gå på beina og ikke på ski. At det klaffet med Sibirkulde og strålende sol, var tilfeldig og ikke optimalt. Så jeg droppet teltet og fant et trivelig Airbnb, midt i smørøyet. Allerede på bilturen nedover, sveipet jeg inn 2 topper og tenkte at dette blir lett match…. Etter en god natts søvn, hadde jeg som dagsmål å krysse av 5 topper, med Varden som første på listen. Eigerøys høyeste punkt ligger på 131 meter over havet og jeg gikk tidenes omvei for å komme dit..

Siden jeg ikke hadde besøkt friluftsområdet Auglend før, måtte jeg ta en sightseeingrunde. Turen gikk først ned til Vandringshamna, før jeg tok den lange veien til Brynnesodden. Her sveipet jeg inn på 53 meter over havet.
Fiske har vært en stor del av Eigerøy sin historie og det er utallige små kyst gårder vakkert plassert ved havet. Det hørte små havner til og dette var nok en av dem.
Landskapet må kalles småkupert og toppene er ikke så høye, men bratte. Langt der fremme kunne jeg se målet mitt.
Det var bitende kaldt, -8 og vind er ingen god kombinasjon. Jeg kunne ikke ta pause og sleit med å gå fort nok til å holde varmen.

Etter innendørs lunsj,  det var nemlig altfor kaldt til å sitte ut, tok jeg turen til Auglend, et flott tilrettelagt turområde ytterst på Søre Eigerøy. Her hadde jeg 2 topper, som jeg var fast bestemt på å ta. Men det var så kaldt… Jeg var godt kledd med ull og dun,men vinden gikk gjennom marg og bein. Det var endel is i løypa, så flere steder måtte jeg ut i lyng og einer. Derfor var jeg litt usikker på om jeg skulle nøye meg med en topp og heller dra hjem.

Det er flere godt merket stier på Auglend, samt toalett og rasteplasser. Bade og båtplasser er det også, men jeg var så kaldt at jeg orka ikke engang å tenke på det.
Brynnesodden så ganske steil ut, men stien opp på baksiden var fin.
Det var god utsikt og jeg kunne se over til Eigerøy Fyr, som jeg besøkte dagen før.
Og fra toppen, kunne jeg tvers over bukta se Vallbergknuden, mitt neste mål.

Turen videre rundt bukta var umerket og jeg var kald og sliten. Ikke hadde jeg med så mye som en vannflaske, jeg hadde tenkt «dette skal gå fort..» Men som alltid er min evne til å lese kart litt mangelfull, det ser alltid enklere ut enn det er. Så under tvil fortsatte jeg mot toppen og tenkte at det blir den siste idag. 3 av 5 var jeg godt fornøyd med i kulden…

Jeg passerte en fint restaurert stuge og så at her har de nok livnært seg på jordbruk og fiske i gamle dager.
Det lå mye is og uten brodder var det bare å gå rundt. Jeg tenkte å ta snarveien over myra, men tråkket gjennom og ble våt.
I den smale gresskledde sprekken skulle jeg altså klatre… Seriøst??

Det var vanskelig å finne stien opp på Vallbergknuden og det var bratt og glatt. Flere steder tenkte jeg «nei, dette gidder jeg ikke», men når man har gått så langt, vil man ikke bare snu. Så jeg fortsatte.. Tilslutt stod jeg på en hylle og kikket opp. Ifølge appen hadde jeg 54 meter igjen til topps, men nå snakket vi om klatring. Jeg stod lenge og vurderte, før jeg satte stavene fra meg og krøp oppover. Med hjerte i halsen og stivfrosne fingrer, var det neppe forsvarlig….

Jeg kom meg opp, men for en person med høydeskrekk, er det alltid verst å gå nedover. Det virket som fritt fall inn i uendeligheten.
Endelig nede på flat mark…
Tenk opp der klatret jeg…

Det er utrolig hvor langt jeg er villig til å strekke meg, for å få den trudelutten av en ny topp. Det tenkte jeg mye på.. Dessuten var jeg en smule irritert over at Fjelltopp appen har sånne turer som er på kanten til uforsvarlig, men det kan tenkes at det er bare meg som syntes at Vallbergknuden var krevende. Men høy på adrenalin gikk tilbaketuren som en lek, selv om jeg var ganske utslått på kvelden. Men idag er jeg klar for nye eventyr…

Jeg fikk med meg nok en fantastisk solnedgang over havet.
Adjø Auglend, neste gang håper jeg på sol, sommer og varme.

2 kommentarer til «Nesten på kanten…»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *