
Det er mange måter å bruke en fridag på, men av og til har jeg ting som jeg MÅ få gjort. Å få ved i hus før vinteren, står nok ikke særlig høyt på listen over ting jeg har lyst å gjøre, men har man egentlig noe valg? Strømprisene kommer neppe til å gå ned fremover, så når frost og vinterstormer griper fatt i mitt snart 100 år gamle hus, gjelder det å være forberedt. 10 sekker med ved var bestilt i Bjerkreim, det var bare å fyre opp Toyotaen og kjøre sørover.



En kjøretur helt til Bjerkreim, MÅ bare kombineres med litt fysisk aktivitet. Veden var ferdigpakket i sekker, så det var fort gjort å få den i bilen og ikke ble jeg svett av det heller. Fra tidligere besøk var jeg klar over alle de fantastiske turmulighetene i området og hadde funnet en ny tur jeg aldri hadde gått. Den var valgt fordi den ikke var for lang (4 1/2 km) og passe lettgått. Med et travelt dagsprogram foran meg, var jeg tidlig av gårde og gledet meg til å utforske Smørkamdalen.



Det startet allerede da jeg var kommet opp den første lange bakken. Tanken slo ned som et lyn i hodet mitt: «Tok jeg på håndbrekket i bilen??» Bilen stod parkert i veikanten, på det som må sies å være en utrolig lang og bratt nedoverbakke. Å ikke ha håndbrekket på, ville mest sannsynlig medført at jeg ikke hadde bil til hjemturen. For, bare så det er sagt, det skjer ofte at jeg glemmer håndbrekket… Dessuten er jeg kjent for å glemme nøkler, mobil, slå av kaffetrakter, låse døren… Jeg har brukt mye tid på å lete etter brillene eller huske hvor jeg parkerte bilen. Det skyldes ikke alder, det er i hvert fall det jeg sier til meg selv, men fordi jeg stort sett har tankene andre steder. Spørsmålet ble derfor, skulle jeg snu for å sjekke?


Dersom jeg valgte å snu, ville det vært å innrømme nederlaget. At jeg faktisk sliter med å huske og at det ofte er et tegn på at man begynner å bli gammel. Dessuten måtte jeg gått opp den lange bakken enda en gang og det gadd jeg i hvert fall ikke. Jeg valgte å gå videre, men nå var bekymrings frøet sådd. Det slo raskt rot og begynte å vokse. Det spant i hodet om alt så kunne skje med bilen, dersom håndbrekket ikke var på. Derfor var jeg ikke forberedt da løypa plutselig forlot den fine veien og gikk ut i terrenget. Her var flott utsikt og relativt lett gått, helt til stien begynte å gå nedover. Det var bratt og i mitt hodet ble det farlig bratt.


Har du hørt uttrykket «å krisemaksimere «? Det er når fantasien tar overhånd og man spinner avsted på alle slags katastrofe tanker om hva som kan skje. Tankene er høyst reelle for de som opplever dem og kan gi kraftige angst og bekymrings reaksjoner i både kropp og sinn. Man kan bli både svett og kortpustet, samt ha vansker med å fokusere og tenke klart. Det beste man kan gjøre, er å ta noen lange og gode pust som roer ned, samt fortelle seg selv at dette ikke er farlig. Velger man å stoppe opp eller snu, har man jo bekreftet mistanken, at situasjonen er så farlig at man faktisk må flykte fra den. Det er den sjelden, når det bare er tankene som løper løpsk…



Det fine med at jeg ble så opptatt av alt det farlige som kunne skje underveis, som fall med dødelig utgang eller kompliserte beinbrudd, var at jeg nesten glemte bilen. For planen hadde vært å gå så fort jeg greide tilbake til start, for å sjekke at den fremdeles stod på samme sted. Men sånn blei det ikke, fordi jeg vet at den beste måten å roe ned på, er ved å bruke god tid. Derfor fant jeg et hyggelig sted vekke fra kanten, hvor jeg spiste nistepakken. Jeg lå i gresset en god stund og kikket på skyene. Naturen ble beundret fra både høyt og lavt, samtidig som jeg passet på å gå seint nok til at ikke pulsen steig for mye. Det fungerte fint.





Jeg innrømmer at DET øyeblikket, da jeg rundet en ås og fikk utsikt til veien, var en lykkens stund. For der stod jammen vraket mitt fremdeles, trygt plassert i veikanten. Jeg lo høyt av meg selv, for det syntes jeg var det minste jeg kunne gjøre etter alt tankekjøret underveis. Det å riste på hodet, himle med øynene og fjolle litt over hvor dumt man kan tenke, det er undervurdert av mange. Neste gang jeg er på tur og brått blir usikker på om jeg tok på håndbrekket, skrudde av kaffetrakteren hjemme eller har husket alle de viktige små bagatellene som man utfører hver dag, så skal jeg ta opp den gode følelsen av befrielse som nå bredde seg i kropp og sinn. Så får det heller være at jeg hadde glemt å låse bildøren….


Det var en morsom beskrivelse av en fantastisk fin tur. Der fikk jeg lyst til å gå.
Utrolig flott tur, kan virkelig anbefales 😊