Det er mye man ikke lenger kan gjøre, når man kommer opp i en viss alder. Hvem har ikke gode minner fra barndommens tvangssosialisering, også kalt leirskole, med dokø, matkø og tynne skumgummi madrasser i køyeseng? Det kan godt være at det var et ubevisst ønske om å gjenoppleve en tid hvor jeg var ung og sorgløs, som gjorde at jeg befant meg på danskebåten en kald kveld i november. Målet var en yogahelg ved Limfjordens vakre strender og et løfte om indre ro.
Et godt tips på disse svære ferjene, ta bilde av hvilket bildekk du befinner deg på. Det er vel unødvendig å si hvorfor…Lugaren var innvendig, men med en fantastisk havutsikt. Det var et flott maleri, men jeg ville heller hatt et vindu jeg kunne åpne og frisk bris over kinnene. Vi tok båten fra Tananger til Hirtshals på kvelden og kjørte i land i Danmark, tidlig neste morgen.
Jeg var veldig klar over hva jeg gikk til, fordi jeg hadde vært her før. Endel år tilbake tilbrakte jeg en uke sammen med min datter og søster på yogacamp. Det var en krevende, men flott opplevelse som gav mersmak. Yogakurset arrangeres av Laxmi og Gunnar, som driver Yogaskolen i Aarhus. Her lærer de bort klassisk yoga, meditasjon og yogisk livsstil. Kursene er åpne for alle, enten man har praktisert yoga i flere år eller aldri har satt sine bein på en yogamatte. Det eneste som kreves, er at man er motivert og har et åpent sinn.
Siden vi hadde god tid, var planen å kjøre danske landeveier sørover, samt å stoppe på alle spennende steder vi passerte. Vennebjerg Mølle er like ved Hjørring og absolutt verd et besøk. Møllen er vakkert restaurert og det ligger en koselig kafé ved siden av, som var stengt da vi var der.Vi hadde på forhånd sett oss ut Rubjerg Knude Fyr og fant parkering inne i en skog. Det gikk flere stier inn mot fyret og her var muligheter for både korte og lange turer.Fyret er en av Nordjyllands største turistattraksjoner, men det var ikke folksomt da vi var der. Det er nok mest kjent for at det ble flyttet, for å unngå at det skulle falle over klippekanten. Like ved ligger den gamle kirkegården fra middelalderen. Her lå gravsteiner utover marken, som terninger slengt utover på et ludo brett.
Helgekurset holdes på Susvind, en feriekoloni helt nede ved havet. Det er et flott sted, med stor sal til yoga og måltider, kjøkken og 4 mannsrom med felles bad og do. Det er en liten landsby noen kilometer bortenfor, med badebrygge og kirke. Ellers er det kun bondegårder og dyrket mark, litt skog og høy himmel. Nesten som Jæren.. Her ble vi oppfordret til å rusle turer, gjerne ta et bad, legge bort mobilene og søke naturens helende stillhet. Det vil si, når vi ikke var travelt opptatt med å følge programmet.
Vi droppet frokost på båten og gikk for en ekte dansk frokost tallerken. Det er verd turen over Skagerrak bare for å smake bakevarene igjen. Og osten… og pålegget…Limfjorden er et sund som forbinder Nordsjøen med Kattegat. Den er 18 mil lang og har mange øyer, viker og strender. Her ligger også Nord Europas største fuglereservat, Våtmarksområdet Vejlerne.Her fant vi nok en vindmølle, som vi fikk lov å utforske. Bare utvendig, men vi var godt fornøyd med det. Danmark er et eldorado for alle som er glad i fortiden. Her bugner det av gjenbruksbutikker, loppemarked og de mer eksklusive antikviteter. Jeg holdt meg i skinnet og gikk forbi.
For det er travelt på leirskole for voksne. Her skulle man delta på yogaøkter både sent og tidlig. Innimellom skulle man ha kjøkkentjeneste, hvor man ble veiledet i hvordan lage mat som både renset og styrket kroppen. Her stod man skulder mot skulder med de innfødte og skrubbet sellerirot, mens man småpratet om vær og vind. Sånn skaper man samhold og glede, noe jeg tenker var målet for barndommens leirskole også. Så sopte man gulv, før det var dokø og en ny økt med øvelser, avspenning og meditasjon.
Sist gang jeg var her, var det sommer og sol. Da var det langbord og måltider ute, men i november fristet det lite å sitte i vinden. Men et bad i fjorden ble det og det var like langgrunt som jeg husket. Dessuten kaldere på land enn i vannet, men det er en annen historie. Strandpromenaden var vakker i høstsolen. Jeg passerte noen feriehus, men det var tomt for andre mennesker. Det var meg og solnedgangen…helt til jeg fant ut at jeg hadde skikkelig dårlig tid før neste yogaøkt. Da ble det en sprint tilbake.
Det er ikke nødvendig å reise på yogacamp for å få leirskole følelsen. Kanskje du har andre hobbyer eller intresser som kan friste til et opphold i inn eller utlandet. Hva får man tilbake? Man får bli kjent med stedet, landet og de som bor der på en helt annen måte enn som turist. Ofte har vi mer til felles enn det som skiller oss. Dessuten kan det enkle liv på leirskole gjøre at man setter mer pris på å flotte seg litt innimellom. Det setter liksom livet litt i perspektiv. Selv om enkelte nok syntes det var litt i overkant, da vi på lørdagskvelden danset i lang rekke, mens vi sang og klappet i hendene. Sånn gjør vanligvis ikke nordmenn edru og frivillig. Men på leirskole er ALT lov….
Etter en helg med detox, kan man godt slå på stortromma og kose seg litt.Danmark hadde allerede pyntet til jul og det syntes jeg var tidlig, men koselig.
Det er mange måter å bruke en fridag på, men av og til har jeg ting som jeg MÅ få gjort. Å få ved i hus før vinteren, står nok ikke særlig høyt på listen over ting jeg har lyst å gjøre, men har man egentlig noe valg? Strømprisene kommer neppe til å gå ned fremover, så når frost og vinterstormer griper fatt i mitt snart 100 år gamle hus, gjelder det å være forberedt. 10 sekker med ved var bestilt i Bjerkreim, det var bare å fyre opp Toyotaen og kjøre sørover.
Jeg hadde tenkt det skulle være vanskelig å finne starten på turen, men det var faktisk veldig lett. Skiltene var store og flotte, så jeg sendte en vennlig tanke til de som hadde laget dem. Det var tidlig morgen over Ørsdalsvatnet og en flott dag.Den så ut som om den visste noe jeg ikke visste, og som jeg burde vite…
En kjøretur helt til Bjerkreim, MÅ bare kombineres med litt fysisk aktivitet. Veden var ferdigpakket i sekker, så det var fort gjort å få den i bilen og ikke ble jeg svett av det heller. Fra tidligere besøk var jeg klar over alle de fantastiske turmulighetene i området og hadde funnet en ny tur jeg aldri hadde gått. Den var valgt fordi den ikke var for lang (4 1/2 km) og passe lettgått. Med et travelt dagsprogram foran meg, var jeg tidlig av gårde og gledet meg til å utforske Smørkamdalen.
Jeg startet med friskt mot oppover første bakke.
Hadde jeg visst det lå vakre små vann innover, skulle jeg tatt med badetøy.Da jeg var kommet litt opp i høyden, åpnet landskapet seg.
Det startet allerede da jeg var kommet opp den første lange bakken. Tanken slo ned som et lyn i hodet mitt: «Tok jeg på håndbrekket i bilen??» Bilen stod parkert i veikanten, på det som må sies å være en utrolig lang og bratt nedoverbakke. Å ikke ha håndbrekket på, ville mest sannsynlig medført at jeg ikke hadde bil til hjemturen. For, bare så det er sagt, det skjer ofte at jeg glemmer håndbrekket… Dessuten er jeg kjent for å glemme nøkler, mobil, slå av kaffetrakter, låse døren… Jeg har brukt mye tid på å lete etter brillene eller huske hvor jeg parkerte bilen. Det skyldes ikke alder, det er i hvert fall det jeg sier til meg selv, men fordi jeg stort sett har tankene andre steder. Spørsmålet ble derfor, skulle jeg snu for å sjekke?
Det er merket mange fine utkikkspunkt langs løypa. Det er både bratt og høyt, en kombinasjon som gir strålende utsikt.Det var nydelige høstfarger i fjellet og luften var frisk og skarp.
Dersom jeg valgte å snu, ville det vært å innrømme nederlaget. At jeg faktisk sliter med å huske og at det ofte er et tegn på at man begynner å bli gammel. Dessuten måtte jeg gått opp den lange bakken enda en gang og det gadd jeg i hvert fall ikke. Jeg valgte å gå videre, men nå var bekymrings frøet sådd. Det slo raskt rot og begynte å vokse. Det spant i hodet om alt så kunne skje med bilen, dersom håndbrekket ikke var på. Derfor var jeg ikke forberedt da løypa plutselig forlot den fine veien og gikk ut i terrenget. Her var flott utsikt og relativt lett gått, helt til stien begynte å gå nedover. Det var bratt og i mitt hodet ble det farlig bratt.
Her blei det jammen bratt, men turbeskrivelsen jeg hadde lest, hadde forberedt meg på en del luftige partier. Ellers beskrives den som enkel og barnevennlig.All ære til de som merket og tilrettela løypa, de hadde gjort en god jobb. Men det hjalp ikke meg så mye…
Har du hørt uttrykket «å krisemaksimere «? Det er når fantasien tar overhånd og man spinner avsted på alle slags katastrofe tanker om hva som kan skje. Tankene er høyst reelle for de som opplever dem og kan gi kraftige angst og bekymrings reaksjoner i både kropp og sinn. Man kan bli både svett og kortpustet, samt ha vansker med å fokusere og tenke klart. Det beste man kan gjøre, er å ta noen lange og gode pust som roer ned, samt fortelle seg selv at dette ikke er farlig. Velger man å stoppe opp eller snu, har man jo bekreftet mistanken, at situasjonen er så farlig at man faktisk må flykte fra den. Det er den sjelden, når det bare er tankene som løper løpsk…
På andre side av vannet lå en liten gård. Der kunne jeg neppe ha bodd.. Tenk bare på jordras, steinras, snøras, flom, vinterstormer, brann, alvorlig sykdom uten veiforbindelse…Mange steder gikk stien på kanten og dinglet, andre steder var det merket sti ut til spesielt vakre utkikkspunkt. Selvfølgelig måtte jeg ha full valuta og nærmest krøp ut til kanten for å kikke ned. Litt sjølpining bygger sterk karakter, er mitt motto.Det var ikke folksomt i heia og sauer var det eneste jeg traff. De kikket rart på meg, eller kanskje jeg bare innbilte meg det?
Det fine med at jeg ble så opptatt av alt det farlige som kunne skje underveis, som fall med dødelig utgang eller kompliserte beinbrudd, var at jeg nesten glemte bilen. For planen hadde vært å gå så fort jeg greide tilbake til start, for å sjekke at den fremdeles stod på samme sted. Men sånn blei det ikke, fordi jeg vet at den beste måten å roe ned på, er ved å bruke god tid. Derfor fant jeg et hyggelig sted vekke fra kanten, hvor jeg spiste nistepakken. Jeg lå i gresset en god stund og kikket på skyene. Naturen ble beundret fra både høyt og lavt, samtidig som jeg passet på å gå seint nok til at ikke pulsen steig for mye. Det fungerte fint.
Tenk at oppå den haugen stod jeg og kikket ned. Jeg gav meg sjøl en vennlig klapp på skulderen for å ha overlevd.Jeg måtte få med meg alle severdighetene, det var en usedvanlig flott tur.Stien slynget seg langs fjellene, med vakker utsikt over vannet. Ørsdalsvatnet er 18 kilometer langt og om sommeren kan man dra på cruise her med M/K Ørsdølen.Nistepakken var av det kjipe slaget; kaffi og flere dager gammelt brød i tykke skiver. Med peanøttsmør, som klistret seg til ganen og ble svelget ned med vann. Men alt smaker godt på tur og særlig når man sitter på fast fjell uten bratte stup rundt seg.Rundt den svingen og det ville være mulig å se bilen. Eller ikke, dersom den lå i bunnen av bakken. Spenningen var stigende…
Jeg innrømmer at DET øyeblikket, da jeg rundet en ås og fikk utsikt til veien, var en lykkens stund. For der stod jammen vraket mitt fremdeles, trygt plassert i veikanten. Jeg lo høyt av meg selv, for det syntes jeg var det minste jeg kunne gjøre etter alt tankekjøret underveis. Det å riste på hodet, himle med øynene og fjolle litt over hvor dumt man kan tenke, det er undervurdert av mange. Neste gang jeg er på tur og brått blir usikker på om jeg tok på håndbrekket, skrudde av kaffetrakteren hjemme eller har husket alle de viktige små bagatellene som man utfører hver dag, så skal jeg ta opp den gode følelsen av befrielse som nå bredde seg i kropp og sinn. Så får det heller være at jeg hadde glemt å låse bildøren….
Er det ikke rart? Under denne helleren var jeg mest opptatt av bilen og tenkte ikke særlig på om den plutselig kunne rase ut og begrave meg under flere tonn med stein..Turen gjennom Smørkamdalen kan gås begge veier og tror kanskje det hadde vært mindre krevende å gå andre vei enn det jeg gikk. Nå snakker jeg om mentalt og ikke fysisk….
