Flørli, 4444 trapper til himmelen…

Dersom du er på jakt etter en skikkelig manndomsprøve, bør Flørlitrappene være førstevalget. Det er langt, det er bratt, det er høyt og det er vanskelig å komme frem til. Samtidig kjenner jeg mange, som jeg i utgangspunktet ville tenkt ikke hadde greid å gå turen, som fullfører med glans. Nå snakker jeg altså om «vanlige folk», sånne som ikke bruker all sin fritid på å peise rundt i naturen og synes alt under 20 kilometer er bortkastet. Jeg ble invitert med av min søster, som er i god form, tatt i betraktning at hun sjelden trener og man kan telle de årlige fjellturene på en hånd. Vi skulle gå sammen med hennes sønn og hans samboer, som nok heller ikke kan kalles topptrente atleter. At de valgte meg som reiseleder, sier sitt og vi la opp til en tur med mange pauser, gylne øyeblikk og at vi skulle rekke båten hjem igjen.

Dagen startet grytidlig og vi var oppe før sola. det må man nemlig være skal man rekke den tidlige rutebåten…. Men det var det verd, vi sparte neste 3500,- på billettene…
Turen innover Lysefjorden er en stor opplevelse og vi var mange som samlet oss på dekk for å fotografere fjell, hav og himmel i morgenlyset.
Som turleder var det mitt ansvar å peke ut Hyvlatånnå, eller på turist-norsk: Prekestolen. Jeg bomma opptil flere ganger og begrunnet det med at jeg ikke hadde brillene på.
Jeg fant den tilslutt og både min søster, som aldri har vært der og jeg, som har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har vært der, var godt fornøyd.

Det finnes ikke så mange alternativ for å komme til Flørli, denne veiløse bygda som er mest kjent for vannkraftutbygging. Som et av de første vannkraftverkene i Norge, ble området kjøpt av en Stavangermann i 1914. Dermed satte de i gang en storstilt bygging, hvor det skulle bygges en rørgate og demning på toppen av Troppekosnuten. Her snakker vi om 740 meter over havet eller 4444 trappetrinn. Det er utallige historier om hvordan de slet og bar oppover fjellsiden, med en gjennomsnittlig bør på 80 kilo på ryggen. Jeg anbefaler alle å besøke museet som ligger i den gamle turbinhallen, her kan man få et innblikk i en unik industrihistorie. Men for å komme hit, må du enten gå, ha egen båt eller basere deg på rute- eller turistbåtene. Legg gjerne inn en overnatting eller to, det er mye kjekt å finne på i området. Her er både vandrehjem, leiligheter, camping og DNT hytter.

Det enkleste er å komme sjøveien. Vær oppmerksom på at det er ulike båter og priser. Det billigste alternativet er kollektivtransport Kolumbus. Husk å kjøpe billett på forhånd!! Det er begrenset med avganger og plass om bord uansett hva du velger. Sjekk https://www.florli.no/getting-here/ for mer informasjon.
Jeg undret meg veldig over hva som skjedde i andre enden av kaien, siden alle båt passasjerene gikk i den retningen. Men trappene starter rett etter man har gått av ferjen, så vi tok sikte på dem.
Det manglet ikke på advarsler og jeg tenkte «Fy fader så bratt det er!!!» Men det var bare å begynne å gå. Trinnene er lave og relativt lette å gå, så vi startet rolig og forsiktig.

Jeg har vært på Flørli tidligere, men det var før stedet ble utviklet for turisme. Da var jeg turleder for STF på en kunst og male tur for småbarnsfamilier. Vi tok oss en tur i trappene, men været var ikke på vår side. Det var tett tåke, null sikt og sleipt i trappene. Derfor valgte vi å snu omtrent halvveis i bakken. Nå er turen enveiskjørt, så starter man å gå, er det få retrettmuligheter. Man kan gå av trappene og gå en kort løype, som kan gås som en runde hvor man kommer ut øverst i bygda. Men de aller fleste går til topps og følger Rallarveien ned igjen. Turen regnes som krevende, er merket rød og anbefales verken for barn eller hund. Men det kan man ta med en klype salt, siden vi møtte både store og små hunder på vei oppover. Dessuten arrangerer Barnas Turlag jevnlig fellestur til Flørli for å gå trappene, så det er fullt mulig for større barn å gå. Estimert tid er 3 timer, eller 4 timer dersom du velger å gå den lange runden rundt vannene. Det anbefales ikke å gå på vinteren, så sesongen er kort.

Jeg hadde ikke gått så veldig langt, før jeg begynte å merke høyden. Det skal sies at turen ikke egner seg for de med høydeskrekk, men heldigvis var det vaier eller rekkverk å holde fast i, så jeg klamret meg oppover.
Det er fascinerende å tenke på de som har bygd rørgaten og hvordan de har fått de svære rørdelen opp fjellsiden. Min lille dagstursekk kjentes som luft på ryggen og jeg følte ikke jeg kunne klage på mangel på oksygen etter hvert som vi steg oppover.
Det er flere steder underveis hvor man kan ta en pause. Noen steder var det bare å sitte på rørledningene, andre steder fant vi plattinger med benk. Husk å ta med mat og drikke, ta mange pauser underveis for å fylle på.
Det er merket antall på trinnene, men de var til tider litt misvisende. Og jeg er litt usikker på om jeg syntes det var så oppløftende, da ble jeg veldig bevisst på hvor mange jeg hadde igjen… Men de er der i hvert fall.
Halvveis oppe ligger den gamle kabel stasjonen, hvor den gamle vinsjen som pleide å dra vognene opp bakken, fremdeles står. Her er visstnok kafe, men den var stengt da vi passerte. Tenk deg den sommerjobben, bære 10 liter vaffelrøre og to svære termoser med kaffe hver morgen opp trappene, for å drive kafe her. Det snakket vi mye om….

Vi hadde en strålende dag og været kunne ikke vært bedre. Når man først skal gå en spektakulær tur, er det en fordel med klar sikt. Naturen er helt fantastisk og utsikten kunne ikke vært bedre. Jeg vet at det har vært skrevet mye om Flørli i media i sommer, området har ikke den samme populariteten som Prekestolen og Kjerag. Det synes jeg er synd og jeg tror det er kun fordi det er så vanskelig tilgjengelig med offentlig transport. Dessuten blir det fort dyrt, dersom man skal følge turistbåten eller ta en guidet tur fra Stavanger. Det er ildsjeler som virkelig står på for å markedsføre og gi et bra tilbud i bygda, så jeg håper endelig at de får lønn for strevet. Alle dere som ikke har vært der, REIS. Det er mye annet å finne på dersom du ikke ser syn på trappene. Her finnes andre og mindre krevende turer å gå, fisking eller padling. Man kan velge å bli i ett med naturens ro og fred, eller delta på trappeløpet Flørlitrappene opp. Noe for alle, altså…

Det føltes til tider å gå opp en berg-og-dal bane. Jeg burde egentlig latt være å snu meg, da ble man fort svimmel, men det var umulig å la være. Trappa er 1470 meter lang og har en stigning på 741 meter, med opptil 50 grader bratt. Lykke til…
Plutselig er man over tregrensa og det flater ut. Fremdeles et stykke igjen å gå, men dette er nesten flatt i forhold til tidligere.
Og plutselig var vi DER. Men med flere steg igjen å gå.. Jeg hylte høyt om falsk markedsføring og villedning av godtroende turister, men det KAN ha vært lavt blodsukker…
Det var seiersfølelse og brede glis på toppen. Demningen ble startet bygget i 1918 og stod ferdig i 1920. Stien vi skulle gå, var den rallarene gikk da de bar opp maskiner og utstyr og jeg tenkte igjen på min lille dagstursekk og syting over svette og slit…

For oss gikk turen bedre enn forventet, men det kan ha vært fordi vi var litt skeptiske i utgangspunktet. Oppe ved Ternevatnet ble det et bad på noen av oss, før vi spiste en velfortjent lunsj. Pausen ble ikke veldig lang, siden vi hadde bestilt båt tilbake til Lauvvik ferjekai og var usikre på hvor krevende nedturen var. Det er mulig å gå to ulike stier, en kort og en litt lengre. Vi gikk for den korte Rallarstien, som går fra demningens høyre side når du kommer nedenfra. Turen startet på snaufjell og var krevende på ankler og bein. Det var mange løse steiner og grus, noe som gjorde at det gikk relativt seint med gruppen. Bratt var det også, og de som sier at det er enklere å gå ned, har nok ikke problemer med knær, hofter eller høyder…

Stien nedover er merket med både store varder og rødt, så det er enkelt å finne frem.
Trapper opp og trapper ned… Det er bygget flotte steintrapper av nepalske sherpaer og det kjentes godt i lårmusklene da vi gikk nedover.
Det er et flott landskap og jeg likte bedre å gå ned, enn å gå opp. Andre foretrakk å gå opp, men det var mest på grunn av knærne. Jeg stilte godt forberedt med både knestøtter og staver, så da gikk det relativt greit.
Da vi kom ned i skogen, stoppet tempoet opp. Her bugnet det av blåbær og det var ingen som hadde lyst til å gå forbi, uten å spise dem.
Det var åpnet opp for et flott utkikkspunkt, heldigvis med gjerde.
Det var rart å se turen vi hadde gått fra «andre siden».

Det ble noen timer å vente på båten, men det var bare fint. Vi spiste resten av nistepakken på benkene utforbi, selv om det ikke var lov å spise medbragt. Grunnen var at kafeen var stengt og åpnet ikke før etter at ferja var kommet. Siden den først skulle inn til Lysebotn (og vi ikke fikk bli med før den kom tilbake), fikk vi god tid til å besøke utstillingen, kjøpe kjøleskap magnet og spise is. Kafeen serverte mye godt, så egentlig var det synd at vi hadde spist oss mette på nistepakken… Båten kom samtidig med regnet og det ble en rolig tur hjem, godt fornøyde med at vi hadde besteget Flørlitrappene. Jeg lettet ikke bakenden EN ENESTE GANG fra setet for å ta bilde av den flotte naturen. Det var like greit at det regnet og tåka dekket Hyvlatånnå…

Jeg tar gjerne en tur til Flørli igjen, men da vil jeg være lengre. Gjerne bo på turisthytta, gå trappene, fiske i sjøen og bare kose meg…
Vi kjente alle at det var godt å få sette seg etter turen og enda bedre ble det da kafeen åpnet.
Jeg anbefaler alle å ta en tur til Flørli, med eller uten trapper. Men lov meg at du besøker det gamle kraftverket og leser all informasjonen, om bygda og familiene som bodde der og ikke minst historien om Nils Helmikstøl….