Last call for mrs Annbjoerg Salte

Jeg er den første til å innrømme, at jeg liker å ha god tid på meg, når jeg skal ut å fly. Selv på innenlands flyvninger, kommer jeg helst 3 timer før og vil nok heller sitte på flyplassen og vente, enn i bil på vei til flyplassen med høy puls og dårlig tid. Når det skal sies, så gjelder nok mine tidsberegninger på «hvor lang tid i forveien bør man møte opp» tog, båt og buss også. Alt hvor jeg har kjøpt billett på forhånd og har et fast klokkeslett å forholde meg til, må beregnes god tid. Jeg har ikke tall på alle timene jeg har ventet og kost meg med bok og nistepakke. Det er godt jeg ikke reiser så ofte med offentlig transport….

London Heathrow har mange terminaler og noen må man ta buss mellom. Sånt tar tid…

Jeg var tidlig ute før flyvning, tross alt skulle jeg helt til Kathmandu. Det ble lenger å vente enn jeg hadde tenkt, flyet fra Sola var forsinket. Sånn venting liker jeg ikke, ihvertfall når det er knapt med tid mellom flyvningene i utgangspunktet (etter min beregning). Endelig kom vi oss avgårde og jeg ble glad da jeg kom på at jeg fikk en time ekstra til å rekke neste fly, på grunn av tidsforskjellen. Sånn kan me like…

Qatar Airways er flere ganger kåret til verdens beste flyselskap og jeg forstår godt hvorfor..

Bare maten er verd billettprisen og jeg mesket meg. Gratis vin fikk vi også, jeg hadde lurt på det, siden det er et muslimsk flyselskap. Men her var både whiskey og gin, selv om det ikke fristet å ha til maten.

Dette har jeg aldri sett på fly tidligere og jeg syntes det var en flott påminnelse. Det var romslig mellom setene, men ikke så romslig.

Men så mistet jeg 20 minutter mens vi ventet på parkeringsplass til flyet. Nye 20 minutter forsvant, da jeg måtte fra terminal 2 til 4. Der var plutselig en sikkerhetskontroll og selv om vi bare var 4 stykker som skulle gjennom, stod jeg fast. Med totalprotese i begge hofter, er jeg vant med å bli kroppsvisitert HVER GANG jeg skal gjennom en kontroll, men det er varierende hvor nøye de er. Her var hun VELDIG nøye og tiden gikk. Nå var det kun 30 minutter til flyet skulle gå og jeg løp. Heldigvis fikk jeg sjekket inn rett etter sikkerhetskontrollen var passert og heldigvis hadde jeg covid-19 passet printet i papirformat. Sjelden har papirene mine blitt så grundig sjekket. Så løp jeg igjen…

Det ble morgenkaffe i Doha, og aldri har jeg drukket mer eksklusiv kaffe. Den var økologisk, fairtrade og sikkert håndplukket, skal man dømme etter prisen. Aldri før har jeg betalt 82,- norske kroner for et pappbeger med Gudedrikken.

Vi fikk både pute og pledd, dessuten hadde jeg en hel 3 seters rad for meg selv, så jeg snorksov under det meste av flyturen.

På lange internasjonale flyvninger stenger innsjekking 30 minutter før avgang. Så da jeg galopperte gjennom den uendelig lange korridoren mot gate 11, hørte jeg for første gang i mitt liv, navnet mitt over høytalerne: Last call for mrs Annbjoerg Salte… Da jeg nærmet meg, stod de ansatte og ropte og viftet med armene, mens de heiet. Det var et stort øyeblikk da jeg endelig seig ned i flysetet, svett og oppkavet. Men skikkelig lettet og glad….

Endelig satte jeg føttene på nepalske jord. Det føltes bra…

Vi ble standsmessig møtt rett innenfor terminalbygget.

Jeg ble møtt på flyplassen av min gode venninne Ingvill og privat sjåfør og det var jeg glad for.

Jeg visste at det kreves en viss grunntrening for fottur i Nepal. Men at det også er en fordel med god fysisk form når man er på reisefot, håpet jeg at jeg aldri opplever igjen. Jeg rakk mine fly og er takknemlig for det. Dessuten fikk jeg en god treningsøkt, jeg har ikke løpt så raskt på mange år som jeg gjorde i går. Nå er det bare å glede seg til resten av turen….

Tenk å reise helt til Kathmandu og ende opp med å spise fish’n chips… Men det smakte fortreffelig…

Pakket og klar for Nepal.

Det begynner å nærme seg avreise og jeg gleder meg veldig. Jeg funnet frem alt jeg tenker at jeg trenger, men nå er det såpass lenge siden jeg var på fottur i fjerne strøk, at jeg knapt vet hva man kan forvente. Hvor varmt blir det? Skal jeg pakke shorts og t-skjorte, eller kun ull og vanntett? Skal jeg ta bilder med mobil eller bære med speilrefleks kamera? Hvor lader man alle elektroniske duppedingser, kan jeg forvente strøm og WiFi langt oppi fjellene?

Det ble en tur opp til Vaglefjellet på 129 meter over havet, i går. Kanskje ikke den ultimate oppkjøring til høyden, men pytt pytt.

Det har blitt mange turer i vinter og jeg har gått mange bakker. Både opp og ned…

Det skulle egentlig være en fottur opp til Everest Basecamp og Island Peak, så jeg dro på brekurs og meldte meg på. Men så ble den turen avlyst, fordi hele verden var lammet av covid-19. Da livet så smått begynte å vende tilbake til normalt, våknet drømmen igjen om å oppleve fjellene i Nepal. Men jeg innså raskt at jeg måtte forberede meg godt. Penger var ikke det største problemet, selv om en slik tur fort blir dyrt. Jeg har en egen sparekonto for tur, hvor jeg setter av litt hver måned og bare glemmer at jeg har den. Slik har jeg opplevd både Kilimanjaro og inkastiene i Peru, ved å spare i noen år før jeg dro. Så pengene til Nepal var oppspart og stod fortsatt på konto. Den fysiske formen derimot…

Det gjelder å ha mot til å være den man er, og ikke miste motet fordi man er den man er…. Sitater er ukjent, men jeg liker det godt.

Det er bare å spenne på Ole og Dole for å ta en treningstur.

Jeg har innsett at jeg er ikke 20 år lengre og at formen ikke er god nok til en topptur på over 6000 meter. Men dersom jeg skal vente på at kroppen kjennes topp ut, kommer jeg meg aldri til Nepal. Mest sannsynlig ingen andre steder heller, dersom jeg lar dagsformen bestemme… Derfor har jeg trent det jeg har greid, med tanke på at jeg jobber 100% og har et travelt liv utenom. Og det har faktisk vært det kjekkeste med hele forberedelsene, alle flotte turene jeg har gått, alene og sammen med andre. Dessuten har jeg fått gang på spinningsykkelen igjen, som har stått og støvet på loftet i flere år OG jeg har trent styrkeprogrammet som fysioterapeuten gav meg og som jeg hater. Utrolig hva det hjelper med rett motivasjon…..

De har fått trimmet seg, både barn og barnebarn…

Men om det er nok, gjenstår å se… Det er forskjell på en tur på 1-2 timer og dagsmarsjer på 4-8 timer hver dag. Turen jeg skal avsted på, er rangert som MIDDELS til KREVENDE og Nepal er kjent for bratte fjell. Det er slett ikke Jæren, og derfor har jeg pakket støttebandasjer, staver, smertestillende, varmesalve og annet som kan avlaste og lindre knær, hofter og rygg. Rett og slett et vandrende apotek og forberedt på det meste. Det er en gruppetur jeg skal delta på og vi skal opp en dal. Tsum Valley er kjent for vakker natur, høye fjell og et pilegrimssted for buddhister. Dalen ble åpnet for fotturer i 2008 og er kjent for utallige kloster og hellige huler. De fleste som bor her, stammer opprinnelig fra Tibet og lever relativt enkelt. Dessuten blir det noen dager i Kathmandu og der har jeg heller aldri vært. Dette blir spennende..

Det sies at en gang i året skal man dra til et sted hvor man aldri har vært før….

Det meste jeg har pakket av turutstyr, er godt brukt. Jeg er nok ikke den som oppgraderer utstyr veldig ofte og tenker at det er godt nok. Fjell er fjell, og så lenge man ikke fryser eller får heteslag, er alt greit. Jeg har fått pakkeliste av arrangør og dessuten har jeg mine egne lister fra tidligere turer. Det verste er egentlig ventingen på å dra og tanken på alt som kan gå galt. Men så kan det fort gå godt også…. Uansett er det en drøm som går i oppfyllelse og drømmer skal vi ta på alvor. Og du, ikke vent.. Noen tenker på alt de vil gjøre når de blir pensjonister, eller når man blir i bedre form, ungene er store, lånet nedbetalt, husarbeidet tatt, garasjen malt og så videre og videre. Men livet venter ikke på noen og en dag kan det være for seint. Det vet jeg en del om…

Noen har spurt hvorfor jeg absolutt vil til Nepal, når vi har så mange fine fjell her i Norge. Det er umulig å svare på, men jeg prøver med kultur, historie, og så videre..

Vinterferie på Haukeliseter.

Det er jammen ikke ofte jeg drar av sted for å ha ordentlig vinterferie, det har liksom vært forbeholdt de med små barn og lærere. Og jeg har, og er ingen av delene.. Derfor var det ekstra kjekt at min lang frihelg fra jobb, klaffet med starten på vinterferien her i Rogaland. Da øynet jeg sjansen til å invitere med barnebarnet, som er den perfekte turkameraten. Han var ikke vanskelig å be, alt som innebærer hytte, snø og barnevennlig kosthold er som regel stor stas. Dermed pakket jeg som om vi skulle krysse Grønland og var tidlig ute med å bestille et rom på Haukeliseter. Så var det bare å glede seg….

Det KUNNE vært min bil, samme biltype, modell og farge… Bare 20 år nyere og luksusvarianten. Med ryggekamera, automatgir og varme i setene var det ikke rart han på 10 spurte om vi bare kunne beholde den….

Det kjekkeste med ferjeturen, var at det er en fin anledning til å strekke på beina. Båtturen mellom Hjelmelandsvågen og Nesvik er ikke lang og ferjene går ofte.

Det startet ikke så bra, kvelden før vi skulle dra, brøt bilen min sammen. Det var umulig å kjøre fortere enn 60 km/t, da ristet alt og det kom røyk fra bremsene. Selv jeg, med 0 peiling på bil, forstod at jeg ikke kunne dra til fjells i det gamle vraket av en Toyota. Selv om det ER en Toyota… Løsningen ble å leie bil, jeg VILLE til Haukeliseter. Han på 10 var kommet og klar, sekkene stod pakket og mat var handlet inn. Dessuten måtte jeg ha betalt for rommet, dersom jeg avbestilte, så det var ikke et alternativ. Av alle ting fikk jeg leid en sølvgrå Toyota Corolla, temmelig lik min, og tidlig fredag morgen, dro vi av sted.

Veien gjennom Ryfylke er en Nasjonal Turistvei, noe som betyr at man kjører gjennom et landskap med unik naturopplevelser. Det ble noen stopp langs veien for å beundre fjell og fjord.

Det var frisk vind og strålende sol da vi kom frem og fikk sjekket inn.

Rommet var et såkalt selvstellsrom, det vil si at det hadde en køyeseng, to kokeplater og et lite kjøleskap. Do og dusj var lenger nede i gangen.

Haukeliseter Fjellstue er DNT sin største og mest besøkte turisthytte. Her finnes 174 sengeplasser i alle kategorier, fra sovesal til hotellstandard. Man kan spise godt i restauranten, eller gjøre som oss, ordne maten selv. Det som avgjør er lommeboken din, det sier seg selv at full pensjon koster flesk. Jeg har besøkt hytten både vinter og sommer, og synes det er et fantastisk sted under alle årstider. Her er flott natur, hytten er åpen hele året og det er kjørevei helt til døren. Det finnes utallige aktiviteter, det er badstue og stamp, samt eget bakeri. Her kan man gå på kurs i alt fra yoga til kiting, delta på singeltreff eller ta av sted på tur helt alene. Rene drømmeplassen altså…

Fra Haukeliseter kan man dra i alle retninger. Da er det greit å vite hvor langt det er dit…

Det har ligget overnattingssted langs veien over Haukelifjell, siden det kom vei på midten av 1800- tallet. Anlegget ble solgt til Stavanger Turistforening i 1963 og det er lett å forstå hvorfor hytten er så populær.

Det er garantert snø på vinteren, her er man tross alt 1000 meter over havet. Som han på 10 sa: «Eg har ALDRI sett så mye snø någen gang»…

Man kan ikke besøke Haukeliseter fjellstue og ikke kjøpe noe fra hyttens eget bakeri. Jeg handlet et fantastisk godt rugbrød, samt hver vår bolle. Det var et helt måltid i den marsipanbollen…

Det fine med Haukeliseter som skidestinasjon, synes jeg, er at det er flatt og fint på nedsiden. Her ligger nemlig Ståvatnet, som på vinteren er dekket av snø og is. Det er et drømmested for snøkiting og flaten er ofte full av fargerike skjermer. Det blåser ofte godt over vidden, noe som er en forutsetning for fart og spenning. Men vi var ikke her for å kite, vi skulle gå på ski. Det er flere kvistede løyper som starter ved hytten og jeg hadde valgt ut Kjelaløypen, en 9 kilometer lang og barnevennlig løype. Den er fin for oss som kan telle på en hånd, hvor mange ganger man har ski på beina i året.

Det var en som hadde virkelig lyst til å prøve kiting, men måtte nøye seg med å se på.

Lørdag morgen fikk vi ski på beina rett etter frokost og tok avsted i finværet.

På andre side av vannet, kom første matpause. Det kan ha noe med at han på 10 hadde lært å grave benk/sitteplass og ville prøve det ut.

Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen da vi dro ut, var vinden. Det blåste kvast. Men vi hadde medvind i starten, noe som gav motvind på slutten. Det ble tøft for han på 10, som slet med å gå fremover, fordi han blåste bakover. Det hjalp ikke på underveis heller, vinden blåste nysnø over sporene. Det gjorde at de smørefrie plastplankene vi gikk på, fikk dårlig tak. Det ble mange og lange pauser, dessuten klappet han alt av hunder vi traff på veien. Det var mindre folk ute på ski enn jeg hadde trodd, noe som KAN ha vært på grunn av vinden. For ellers var været perfekt og fant man ly for vinden, var det rene påskestemningen. Jeg smurte på solkrem og serverte Kvikk Lunsj og kakao.

Det var jammen ikke rat han ble sliten, han gikk alle omveiene han fant, for å renne ned hver bakke..

Det gikk seint med ham på slutten, men da hadde vi vært ute hele dagen.

Men endelig kunne vi se hyttene og og kom oss i mål.

Jeg fikk bare en skitur, men det var helt greit. Han på 10 blånektet flere turer, han var travelt opptatt med å spa snø sammen med andre barn. Dessuten var det en kjekk tv-stue og klatrevegg (som han mente var for babyer og ikke store gutter) Så han hygget seg veldig og det gjorde jeg også. Haukeliseter er et fint sted å finne roen, for her er avslappet atmosfære og man treffer garantert hyggelige mennesker. Jeg hadde tatt med en bok og det ble mange rusleturer rundt på området. Dessuten måtte jeg passe på at han på 10 ikke falt ned fra hyttetaket, han fikk nemlig lov av de ansatte til å spa snø fra taket. Det var stas…Så dersom vinterferie måles i mengde snø, må det vel kunne sies å ha vært en vellykket tur!!