Jeg må ærlig innrømme at jeg var ikke særlig høy i hatten da jeg satt på hurtigbåten og nærmet meg Selje. En ting var været, det var meldt om skikkelig dårlig vær. Men det som gjorde meg mer betenkt, var transporten. Jeg hadde forstått at man kommer ikke ut på øya Selja, som er et av nøkkelstedene man besøker som Kystpilegrimsfarer, uten planlegging. Derfor hadde jeg planlagt godt dagen før. Jeg hadde ringt flere ganger til nummeret som var oppgitt i rutetabellen og da jeg ikke fikk svar, sendte jeg tekstmelding. Det er meget ulikt meg, vanligvis ville jeg ringt en gang og dersom ingen svarte, ville jeg tenkt: «Ja, ja, da skal jeg nok ikke til Selja…» Men jeg fikk svar at jeg var velkommen på båten som gikk klokken 14.25, med retur klokken 21.47. Det vil si at jeg så frem til en lang kveld på Selja.
Det var selvfølgelig en god grunn til at jeg anstrengte meg litt ekstra for å komme meg ut på Selja. Denne lille øyen, som ligger i Sildegapet litt sør for Stadt, er Norges eldste pilegrimsmål. Det sies at det var her kirken i Norge ble født og her steg Olav Haraldsson først i land, da han kom for å samle Norge til et rike… Dessuten ligger ruinene av et benediktinerkloster fra 1100-tallet her, i all sin prakt. Og som om ikke det var nok, var det jammen her ute Norge fikk sin første helgen. Jeg var ikke engang klar over at vi hadde noen norske helgener, men det har vi, og legenden om den hellige Sunniva gikk rett hjem hos meg… Jeg bare MÅTTE dit….
Sunniva var en irsk kongsdatter, som levde på slutten av 900 tallet. Hun var rik og vakker, for det er de jo alltid, disse kongsdøtrene. Dessuten var hun meget from og gudfryktig, så da en hedensk og brutal frier stod på døren, valgte hun å flykte fra hjemmet sitt for å slippe å gifte seg. Med tre skip og mange folk drev hun over havet og i land på Selja, siden de reiste uten seil, årer og ror. For å gjøre en lang historie kort, de døde alle under et steinras, som Gud sendte for å frelse dem fra hedningene. De innfødte nordmennene, altså… Men Sunniva var like vakker i døden, hun holdt seg så godt at det ble bestemt at hun måtte være hellig. Og dermed hadde Norge fått sin første helgen…
Det var travelt å komme seg avsted, jeg skulle ordne stempel, spise, pakke en veske med alt livsnødvendig samt stå klar presis på kaien. Plutselig fant jeg ut at jeg hadde mistet brillene, så da løp jeg hele ruten jeg hadde gått tidligere. Lite vits å dra til Selja, hvis jeg allikevel ikke ser noe… Men de lå på fortauet foran pilegrimsenteret og jeg takket høyere makter for de verken var knust eller borte for godt. Da jeg endelig fant båten, ble det en lengre diskusjon med skipperen. Han lurte på om jeg hadde kjente på Selja jeg kunne overnatte hos, i tilfelle været ble dårligere og de ikke kunne hente meg… Det hadde jeg selvsagt ikke, det er kun 10 fastboende på øya, og den ene var omtrent 7 år og det var hans skoleskyss jeg hadde fått lov til å følge ut. Vi ble enige om at de SKULLE hente meg uansett og andpusten satte jeg meg ned for å nyte den 10 minutters lange båtturen. Det var rene berg-og-dal-banen i vinden….
Jeg hadde lagt en plan for besøket mitt, men jeg innså fort at det var bortkastet. Været var rett og slett ikke på min side og snart satt jeg i tårnet. Jeg krøp og ålte meg opp alle trappene til toppen og herfra kunne jeg se lyn rulle over havet. Hele tårnet svaier i den sterke vinden, men jeg trøstet meg med at det var neppe den første stormen det hadde opplevd. Vinden pisket mot vinduene og trengte seg inn i glipene mellom karm og stein. Jeg kledde på meg alt jeg hadde med av klær og belaget meg på at her kom jeg til å sitte noen timer.
Så hva gjør man, når man sitter værfast høyt oppe i et gammelt tårn? Her var ingen mobildekning eller internett, så den distraksjonen kunne jeg bare glemme. Jeg leste gjennom turguiden min opptil flere ganger, skrev i dagboken og tenkte på pilegrimsstedene jeg hadde besøkt og de jeg skulle besøke. Jeg mediterte litt og må innrømme at det var ganske søvndyssende å lytte til vinden. Jeg vandret frem og tilbake, samt rundt og rundt. Da det begynte å bli kaldt, slo jeg flikk-flakk og hoppet rundt, helt til jeg kom på at kanskje ikke gulvet var beregnet på så mye fysisk aktivitet…
Jeg begynte å gå tilbake, da det mørknet. Tanken var at det var bedre å sitte på kaien og vente på båten, enn å gå 1 1/2 kilometer i mørket. Jeg hadde hodelykt med, men det var sleipt og glatt på stien. Så jeg snublet og falt tilbake, før jeg fant ly bak et båthus. Det var fremdeles flere timer til jeg skulle bli hentet, men nå hadde jeg plutselig dekning på mobilen. Gledesstrålende leste jeg meldingen fra skipperen, de kunne komme og hente meg tidligere!!! Jeg må innrømme at jeg var sjeleglad da jeg så båten komme mot meg i mørket, nesten like glad som jeg hadde vært over å sette beina på Selja noen timer tidligere. Neste gang skal jeg komme om sommeren, i kjole og med flagrende hår, i den lette brisen…
