
Jeg tror alle over en viss alder, har et nært og kjært forhold til Ingrid Espelid. For i den tiden da jeg vokste opp, da vi hadde bare en tv-kanal, var det hun som hadde ansvaret for å lære opp hele Norges befolkning i å lykkes på kjøkkenet. Det jeg likte best, var når hun med et rampete blikk og skeivt smil, sa at hu berre hadde juksa litt. Da kunne du banne på at hun hadde en ferdig hevet bolledeig, eller en ribbe som allerede hadde stått i ovnen i 4 timer, på lur. Triumferende viste hun det ferdige resultatet og jeg var alltid mektig imponert.



Med en travel hverdag, ville jeg at besøkene på nøkkelstedene skulle være preget av stillhet, enkelhet og bekymringsløshet. I mitt hode skulle jeg dra rundt med offentlig transport, til fots og på sykkel, når jeg fulgte den eldste pilegrimsleia her til lands, Kystpilegrimsleia. Det er jammen ikke enkelt å gjennomføre, når man har et liv utenom. Utkantstrøkene er ikke kjent for å ha flust med busser, som koordinerer med andre busser og ferjer. Så da tiden var kommet til at jeg skulle besøke nøkkelsteder på andre siden av Rennfast, ble det straks litt mer krevende logistikk. Jeg sjekket tider på forhånd og innså raskt at her blir det Toyota…. For å forflytte meg noen mil, ville det ta under en time med bil og 5,5 timer med buss. Derfor var det et relativt enkelt valg, for å ikke å bruke hele helgen på å vente.




Jeg dro hjemmefra tidlig lørdag morgen, tok meg ikke engang tid til frokost. Få det gjort, spant flere ganger gjennom hodet. Jeg forsøkte å legge dødt alle tankene på det jeg burde ha gjort hjemme, alt arbeidet i hus og hage som bare vokser, fordi jeg enten jobber eller prioriterer tur. Men man drar ikke på pilegrimsferd for å tenke på andre ting, så etter frokost i bilen var jeg klar for Avaldsnes. Jeg har sett kirken før, men aldri hatt tid til å gå over på Bukkøya. Det er merket en pilegrimssti mellom bryggen og kirken, hvor det er satt opp tavler med pilegrimens syv nøkkelord. Det var en dårlig score på de hos meg…



Jeg småjogget gjennom løypa og leste alt jeg kom over av informasjon. Så var det i bilen igjen og til neste punkt på lista: Mosterhamn og Moster gamle kirke. Her steg Olav Tryggvason i land det Herrens år 995, da han kom fra England for å bli konge i Norge. Jeg hadde lest meg opp på forhånd, i den glimrende pilegrimsguiden av Margunn Pettersen, så jeg var mer enn klar for en hauggammel kirke. Dessuten tenkte jeg «lunsj på Moster Amfi», fordi der jeg kommer fra, betyr Amfi et svært kjøpesenter. Jeg kan love deg at det gjorde det ikke her…



Jeg fant kun stengte dører, både kirken og Amfiet var lukket og låst. Etter å ha lett lenge etter stempel; både her, på Kiwi, utforbi den nye kirken og hjemme hos presten, fikk jeg hjelp av en hyggelig mann på bensinstasjonen. Han mente at stempel er stempel og jeg var for så vidt enig i det. Så da fikk jeg Moster Bil stemplet i pilegrimspasset og kunne dra videre. Men jeg var skuffet og følte at jeg jukset, derfor var jeg ikke villig til å gi opp kampen for et stempel med Moster gamle kirke. Jeg fant et fint sted, satte opp teltet og lagte meg leir.




Neste morgen var jeg klar da kirkeklokkene ringte til gudstjeneste i nye Moster kirke. Men nei; der fikk jeg beskjed om at det var kun Amfiet eller kirkekontoret på Bømlo som stemplet. Da gav jeg endelig opp og innså nederlaget. Jeg dro videre med kun Moster Bil i pilegrimspasset, en smule skuffet. Men veien var ikke lang til Halsnøy, i hvert fall ikke med egen transport. Jeg torde ikke tenke på hvordan jeg skulle ha kommet meg med offentlig transport mellom Mosterhavn og klosteret på en søndag formiddag. Det hadde nok tatt tid, god tid….





Jeg dro hjem med blandede følelser, om at jeg kanskje ikke var mye til pilegrim. Men i bilen hjem, kom jeg på hu Ingrid som med et rampete smil «berre juksa litt». Hva så om jeg er pilegrim som kjører i stedet for å gå? Hva så om jeg har Moster Bil i passet i stedet for Moster gamle kirke? Hva så om jeg ikke greier å leve etter de 7 nøklene til en pilegrim: langsomhet, frihet, enkelhet, bekymringsløshet, stillhet, fellesskap og spiritualitet? Hvem bryr seg egentlig, bortsett fra meg selv? Derfor tenkte jeg på hu Ingrid, kikket på meg selv i speilet med et rampete blikk og skeivt smil og sa høyt: «Og så har eg berre juksa litt…» Det hjalp godt på humøret, så ta gjerne en Ingrid når du trenger det….

