Den største utfordringen man møter, når en ønsker å legge ut på langtur med el-sykkel, er hvordan får man tak i strøm. Det er ingenting mer fantastisk enn den hjelp batteriet gir, men ingenting kjipere enn tomt batteri. Tro meg…. Jeg har vært en lykkelig el-syklist i mange år, stort sett med power-boost på vei til og fra jobb. For dere som er ukjent med el-sykkel, så kan man altså velge hvor mye «trøhjelp» man vil ha, hvor 5 er høyeste hastighet. Da snakker man nesten om moped og det sier seg selv at batteriet går fort tomt og man må lade ofte. Sånt fungerer dårlig når det er uvisst hvor langt det er til neste stikkontakt. Derfor bar turen vår preg av minst mulig hjelp, med hastighet 1 og mest mulig egen muskelkraft. Og vi gikk til og med opp enkelte oppoverbakker, siden bratte bakker tapper batteriet ekstra fort. Alt for å spare strøm….
Det var etter en vellykket tur på Rallarveien året før, at vi ble enige om at sykkel er tingen. På høyfjellet brukte vi ikke el-sykler, så det ville bli første langtur for vår del, hvor strøm var i fokus. Vi hadde med telt og satset på å ta dagene som de kom. Målet var å følge Nordsjøruta, denne 6000 kilometer lange skilta sykkelruta som går rundt Nordsjøen, gjennom UK, Belgia, Nederland, Tyskland, Danmark, Sverige og Norge. Etappen vi hadde valgt ut var fra Nedstrand, via Bømlo og Stord, til Bergen. Avstanden var 19 mil og 7 kilometer, med noen svært bratte bakker. Siden det meste ville bli sykling i urbane strøk, antok vi at det ikke ville bli et problem å lade syklene. Så feil kan man ta…
Det er god plass i Norge og det har man lett for å glemme når man kjører bil, buss eller tog. Naturen fyker forbi og man kommer fort frem. Det er annerledes å gå eller sykle, da kan det føles LANGT mellom steder hvor man kan dekke de praktiske behovene. Jeg var for eksempel ikke klar over at det knapt finnes campingplasser mellom Nedstrand og Bergen. Eller andre former for overnatting… Vi hadde som sagt telt med, men det var strøm som var utfordringen. Det vet alle som har trødd en el-sykkel tom for strøm… Min veier 27 kilo og det er uten bagasje. Med bagasje vil jeg tippe på det doble og det er nesten umulig å bevege den fremover uten drahjelpen fra batteriet. Så vi voktet displayet som hauker og gjorde alt vi kunne for å spare strøm.
Jeg har vært på mange sykkelturer med telt tidligere, og det jeg har likt best, er friheten. At man vet at man har alt som trengs til å klare seg, på sykkelen. Med el-sykkel opplevde jeg at den friheten forsvant. Samtidig var det en glede å få ekstra trøhjelp, i motbakker og vind. Vi hadde mange og lange diskusjoner om fordeler og ulemper med el-sykkel kontra vanlig sykkel. Jeg har aldri tilbakelagt så lange strekninger på en dag som med el-sykkel, samt vært så opplagt etter en dag på setet. Samtidig var det ekstra vondt i baken, siden man sjelden står og tråkker på el-sykkel. Heldigvis hadde vi gode sykkelbukser og mye pauser.
Det ble absolutt en sånn tur som var lite planlagt og hvor «veien ble til mens man går». Retter sagt sykler… Vi syklet feil opptil flere ganger, men det kan ha vært fordi det enkelte steder var usedvanlig dårlig merket. Jeg hadde en kartbok fra ¨forrige århundre, og både vei og fasiliteter var endret siden den gang. Slikt tok vi med godt humør, er man på tur, så ER man på tur. Vi hadde en overnatting før vi kom til Fitjar og fant ut at det kostet nesten like mye å betale for to telt, som et tomannsrom med delt bad. Med sur vind fra nord og utrygt for regn, var det egentlig ikke et vanskelig valg. Bare følelsen av å sitte i skikkelige stoler og strekke ryggen på en myk madrass, var verd hver krone… Det må være alderen, fant jeg ut…
Den siste etappen fra Halhjem og inn til Bergen er på omtrent 33 kilometer og er på fin sykkelsti. Vi hadde strålende vær, noe som passet fint, siden det ble mange stopp. Det er nemlig mange bratte bakker på strekningen og jeg hadde bremser som vekslet mellom å låse seg og ikke fungere. Jeg mekket og skrudde, men endte stort sett med å gå i alle nedoverbakker. Sånt tar tid, siden vi allerede gikk i de fleste oppoverbakkene. Jeg var ganske lei da vi nærmet oss sentrum og vi valgte derfor den campingplassen som lå tettest inntil ruten vår. En 4 manns hytte var billigere enn to telt, dessuten var teltplassene usedvanlig lite innbydende. Nå hadde vi panoramautsikt over parkeringsplassen og god tid til sightseeing.
Hjemreisen ble med danskebåten, som går mellom Hirtshals-Bergen og Stavanger. Her var vi nesten alene på båten og måtte fremvise gyldig koronasertifikat under innsjekkingen. Det ble en meget avslappende 5 timers båttur, hvor vi feiret med prosecco i 3 dl flaske og liggestoler. Vi var enige om at turen hadde vært vellykket, tross hadde vi ikke gått tomme for strøm eller hatt noen alvorlige ulykker. Dessuten tror jeg neppe at vi hadde greid turen uten el-sykler, det hadde i hvert fall ikke blitt så mange kjekke stopp. Turen anbefales til alle som er glad i å sykle og kan nok gjøres uten telt for de som er flinke å planlegge. Både med og uten batteri på syklene…..
