Troodos fjellene, et matvraks våte drøm…

Noe av det kjekkeste med å reise, er å bli kjent med ny mat. Jeg elsker å utforske de lokale rettene og å gå på marked for fisk eller grønnsaker. Dessuten liker jeg nok mye bedre å snuse rundt i en matbutikk, enn en boutique med designerklær. Heldigvis er jeg ikke kjent for å være kresen og jeg har ingen matallergier, intoleranser eller andre kriterier for hva jeg dytter i hullet. Skikkelig matforgiftet har jeg bare vært en gang, i Tunisia, og etter det har magen fungert veldig bra.

Jeg leste om turene opp til fjells for å ete og tenkte med en gang «Det er noe for meg».
Troodos fjellene ligger innenlands og er kjent for små pittoreske landsbyer, grønne åser og flotte turmuligheter.
Vi ble plukket opp av guide og fraktet rundt i en flott 7 seter med aircondition. Så fikk jeg heller leve med en elendig musikksmak hele dagen….

Kypros har et kjøkken som er inspirert av både Hellas, Tyrkia og Midtøsten. Det går mye i sjømat, lam og geit, grønnsaker og oliven. Ord som meze, haloumi og hummus er det bare å bli kjent med og smake på. Lokalbefolkningen elsker mat og tar det alvorlig. De samles rundt matfatet og sitter lenge. Her spiser man for å nyte og ikke bare for å bli mett… Det beste er å spise på de små, lokale kafeer, men selvfølgelig finner man både Pizzahut og Burgerking her også. Allikevel er det billig å spise ute og jeg har virkelig mesket meg både med mat og drikke.

Det finnes fremdeles mange esel på Kypros, men de brukes ikke lenger til å arbeide.
Vi fikk lov til å mate dem med tørkede bønnebelger, det likte de godt.
Dette oliventreet ble sagt å være over 1000 år og bar fremdeles god avling.
Allright, endelig smaksprøver…

Det første stedet vi besøkte, var en esel farm. Jeg ble straks litt bekymret, skulle vi spise Tussi? Men nei, her melket de eslene og brukte melken til mye spennende. Vi fikk smake fersk melk, esel likør og esel sprit. Det var esel såpe og hudkremer og dersom man ikke var så fan av esel, så var det et utrolig utvalg i ulike produkter laget av oliven. Vi brukte små pinner som vi spiddet brødbiter med, så var det bare å smake seg gjennom en lang rekke skåler med oljer, oster og annet snacks.

Vi ble invitert inn i et typisk kypriotisk bondegårdshjem. Her bodde storfamilien og det var MYE lyd. Dette var et stille hjørne, hvor lys brant på husalteret.
Det sies at Middelhavets kosthold er det sunneste i verden. Det forstår jeg godt.
Kypriotisk kaffi kommer i dukkekopper og er sterk, veldig sterk. Den drikkes med eller uten sukker.
Den yngre generasjon drev gård, på akkurat samme måte som sin mor og bestemor.

Etterpå besøkte vi en gård, hvor de produserte ost. De hadde over 200 geiter, som gikk ute året rundt. Ca 20 av disse ble melket hver dag for hånd, så ble det kokt og presset ostemasse til haloumi. Av resten av melken ble det laget en annen ost, Anari. Vi fikk smake begge deler, sammen med den typiske kaffen som drikkes her. Gården produserer ost som selges lokalt og den hadde en helt annen smak enn den jeg hadde smakt tidligere (masseproduksjon fra fabrikk).

Veien opp til biefarmen var lang og smal. Her var ingen naboer som kunne irritere seg over biene.
De solgte ikke bare honning og andre bi-produkter, man kunne prøve seg som birøkter for en dag eller feire bursdagen her.
Honningen var nydelig.

Det ble et kjapt besøk på en biefarm, hvor vi så film om bier og livet deres. Jeg vurderte å handle honning, men problemet var å få det med hjem i håndbagasjen. Etterpå kom det som de fleste så på som høydepunktet: vinsmaking. Det har jeg aldri prøvd før og jeg er nok ingen vinkjenner. Min kunnskap begrenser seg til at jeg kjenner forskjell på rød og hvit vin, men det er på grunn av fargen. Så jeg så virkelig frem til å heve kunnskapsnivået mange hakk, i det gode selskap av vinkjenner på internasjonalt nivå…

Vinrankene såg noe ynkelige ut, syntes jeg. Det så ut som snø, men det var ikke det.
Ei sånn tønne inneholdt nok vin til å holde meg god og brisen resten av livet. Litt usikker på hvordan jeg skulle fått den med på flyet…
Okay, bring it on… Flaskene var oppstilt og åpne, tomme glass ventet på å fylles og bøtte til å spytte i stod klar. Men det er da ingen fra Norge som spytter ut noe med alkohol!!!
Det var nemlig ikke rare skvettene vi fikk av hver sort, skulle bare mangle at jeg ikke greide henge med.

Vinsmaking er gøy, kort og godt. Vi ble like fjollete, alle sammen, utenom guiden, som skjenket og ikke drakk. Etterpå skulle vi heldigvis ha lunsj, slik at vi kunne spise oss edru. Det var turens høydepunkt, en gammel og lokal restaurant, som man sikkert må være født på Kypros for å finne. Maten var meze, det vil si utallige småretter, som ble båret ut fra kjøkkenet i en jevn strøm. Og vi åt… Det amerikanske paret kranglet om internasjonal politikk med det engelske paret og det eneste de var enige om, var at man kan la mat stå igjen, men ALDRI vin…

Det er nydelig oppe i fjellet, virkelig frodig og grønt i forhold til ved kysten.
Det var mer enn nok mat, faktisk var det nesten ikke plass på bordet til alle fatene.
På Jæren har vi et uttrykk som sier at når fanten har fått sitt, så går han. Vi vraltet til bilen og var klar for siste innspurt.

Det siste punktet på listen vår, var landsbyen Lefkara. Her er de kjent for vakre broderier og kunstneriske arbeid i sølv. De trange gatene var spennende å utforske og vi besøkte den lokale kirken. Her skulle vi heldigvis verken spise eller drikke noe, bortsett fra smaksprøver av en geleaktig fruktklump dekket med hvitt. De ble solgt i esker, men jeg ble ikke begeistret nok til å kjøpe. Eller så var det fordi jeg var for mett… Uansett, jeg orket ikke mer mat den dagen og det var en flott tur. Heldigvis har jeg fremdeles noen dager igjen til å smake på nye og uvante kypriotisk delikatesser. Bon appetitt!!

Det var mye fint å handle og utforbi butikkene satt de eldre kvinnene og broderte.
De lokale kirkene er som regel åpne.
Vi gikk ikke akkurat i kø….

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *