Det var ikke fordi jeg var dårlig forberedt at jeg ble lurt, for det var jeg ikke. Som vanlig hadde jeg studert kart, lest meg opp på andre sine tur beskrivelser og sjekket værvarselet. Dessuten hadde jeg vært ved Snøheim i begynnelsen av juni og det var da jeg fikk lyst til å prøve å bestige Snøhetta. Jeg kunne tross alt se fjellet, der det lå på andre siden av vannet. Men det jeg så, var det jeg ville se, og det er ikke alltid det vi ser, stemmer med virkeligheten. Alt annet var jo borte i tåken.
Jeg droppet bilen siden jeg bare hadde en langhelg og reiste alene. Nattog til Oslo og Dovrebanen nordover var genialt, da kom jeg uthvilt frem til fjells. Dovrebanen fylte 100 år, så vi måtte gå av på Dombås istedetfor Hjerkinn, som var stengt. Men jeg fikk med meg damptoget fra bussen, selv om jeg ikke fikk gå på rød løper eller møte kronprinsen. Fra bussen fikk jeg også se en enslig moskus som lusket i veikanten. Jeg er ganske sikker på at det var den samme som angrep meg, da jeg syklet her i sommer…. Den løp litt foran bussen, før den stakk til fjells.Det var trivelig å være tilbake på hytta, nå som den var åpen. Jeg fikk mitt eget rom, med flott bad borti gangen. Her var både strøm, vannklosett og dusj.
Det jeg visste, var at Snøheim ligger ved foten av Snøhetta. Og det eneste fjellet jeg kunne se, lå rett foran meg. Alt annet var borte i en grå vegg, noe som visstnok er vanlig her opp på nesten 1500 m.o.h. Naturen er naken og forblåst, med mosekledde sletter og stein. Mye stein… Her vandrer moskus og villrein, og her flyr ørnen høyt. Jeg tok en rekognoseringstur på fredagen og hadde en god følelse for morgendagens topptur. Den lille humpen der skulle bestige på null, komma null, var planen. Jammen var jeg naiv….
Det var ikke så mye å se, så jeg så det jeg VILLE se, nemlig Snøhetta…Utsikten tilbake mot hytta var fin, jeg kunne faktisk SE noe. Så det var ingen fare for at jeg skulle gå meg vill..Jeg ladet opp til turen med en bedre 3 retters middag. Maten på Snøheim er kortreist og tradisjonell, for ikke å glemme veldig god.
Snøhetta ligger på Dovrefjell og er egentlig ikke en topp, men en kjede på 4 topper, hvor alle er over 2000 meter høye. Høyest er Stortoppen, med sine 2286 meter over havet. Det var målet mitt, dessuten hadde jeg tenkt å slenge med Mellomtoppen, som i mitt hode lå rett ved. Det skulle bare være 20 minutter å gå dit. Jeg vurderte også å gå helt rundt på alle 4, men da måtte jeg ha hatt klatreerfaring. Sånt er jeg for pysete til, så det var ikke aktuelt. De aller fleste går til Stortoppen, som er beregnet som krevende. Det er 5,5 km hver vei og ca 800 meter stigning. Jeg undret meg litt over hvordan det var mulig å bruke mellom 4 og 6 timer effektiv gangtid opp på humpen, men tenkte som jeg ofte gjør: «Ja, ja, de gikk sikkert veldig seint eller kanskje feil vei»…
Dagen startet med tett tåke, men sikten ble bedre etter hvert. Vi var mange som vandret avsted med godt humør, men jeg stusset litt over at det så ut som om vi gikk i feil retning. Da jeg plutselig skimtet noe bratte spisser som dukket frem fra tåka, trodde jeg først det var Jotunheimen. Jeg hadde ihvertfall kledd meg for snø og kulde, det var jeg forberedt på. Ull innerst, fleece og vindtett, samt lue og votter. Bekken var frosset, så jeg antok at jeg ihvertfall ikke hadde bommet på været. Men der tok jeg også feil… Det var ikke problem å finne veien, selv om jeg fremdeles var litt forvirret.
Det jeg trodde var Snøhetta, viste seg å være Lillehetta. Hvem kunne ha gjettet det, skjult som alt var i grå ull? Jeg har nok innsett at et kurs i kartlesing hadde vært nyttig og en realitetsorientering på avstand og egne evner hensiktsmessig. Plutselig var jeg på vei opp en steinete fjellside, med en utsikt som føltes som Himalaya. Sola kom frem og det var knapt et vindpust. Ungdommene småjogget forbi meg i t-skjorte, mens jeg svettet i ulla. Tilslutt var det bare å finne et usjenert sted å kle av meg, det var streikende varmt og jeg var redd for heteslag.
Utsikten mot Vesttoppen var slett ikke verst, og den kan også gås som en dagstur uten klatring. Den er derimot mye brattere og luftigere enn Stortoppen, så nei takk.. Endelig nærmet jeg meg toppen.. Utsikten var imponerende og veldig bratt. Jeg måtte ha gått innover hit for å komme til Midttoppen, noe jeg tenkte var uaktuelt. Jeg var ikke forbredt på de bratte fjellsidene inn mot Gryta i midten og høydeskrekken tok sitt klamme grep.
Jeg kom meg opp, slukte nistepakken og grøsset av alle de som absolutt skulle ta selfie lengst ute på stupet. Selv om sola varmet og det var en strålende utsikt, ble jeg ikke lengre på toppen. Jeg skyldte på at jeg ikke var mentalt forberedt på stup og sommervarme, og følte meg rett og slett litt dum. Så jeg tuslet nedover og brukte god tid. Men selv om jeg følte meg lurt, var jeg meget fornøyd med turen. Jeg kom tross alt på toppen av Snøhetta, selv om den ikke var der jeg trodde den skulle være. Det er det jeg sier, man kan ikke stole på noen ting lengre…
Det lå nysnø på toppen og jeg kunne faktisk se fjell i alle retninger. Snøhetta er det høyeste fjellet utenfor Jotunheimen. Jeg tok en lengre pause ved ruinene av den gamle Reinheim hytta. Det var slett ikke vanskelig å se Snøhetta med god sikt, trøstet jeg meg selv med. Men tåken lå som en vegg i øst. Utsikten fra Snøheim når man faktisk KAN se noe. Veslehetta til venstre og Snøhetta til høyre, til og med jeg ser det nå. Utsikten fra vinduet mitt mot fjellene. Skjemmet heller ikke ut med en strøken Toyota utforbi, jeg siklet. Men dette var det jeg så mest av, en grå vegg….
Visste du at det slett ikke er nødvendig å dra til Afrika for å oppleve ville dyr i sitt naturlige miljø? Det er ganske praktisk, når korona gjør det vanskelig å komme ut av landet, at man her i Norge kan velge mellom både hval, bever, elg og laksesafari. Svømme med laksen, liksom… For ikke å glemme moskusen, denne hårete kolossen som bor på Dovrefjell i et begrenset opplag. Jeg hadde knapt hørt om moskus, før en kollega fortalte om sine mildt sagt halsbrekkende forsøk på å få tatt bilde av en. Så da det ble Norgesferie i år også, var planen enkel: jeg ville på moskussafari på Dovrefjell.
Et godt utgangspunkt for moskussafari er Dombås. Midt i sentrum ligger en hyggelig campingplass, hvor man kan leie hytte eller sette opp telt. Det passet godt at det stod en statue i helfigur midt i sentrum, da visste jeg hva jeg skulle se etter… Dovrefjell består av tre nasjonalparker og regnes som et barskt fjellområde. Det er også det eneste sted i Europa hvor det lever moskusokser.
Som sagt, så gjort, men det viste seg å ikke være så enkelt. Jeg kontaktet flere firma som arrangerte safari, men de var umulige å få tak i. Det er mulig at det var fordi det var tidlig i sesongen eller kanskje fordi de ikke ville arrangere tur bare for meg… Uansett, jeg kontaktet min gode kollega, for ifølge ham var det slett ikke nødvendig å dra på en organisert tur for å finne moskus. Han gav meg veibeskrivelse og gode råd, mens jeg tenkte: «Penger spart, er penger tjent». Dermed arrangerte jeg min egen høyst private moskussafari og sjelden har jeg vært nærmere døden…
Parker langs veien ved Kongsvoll Fjellstue. Her har det vært drevet overnattingssted i nesten 1000 år, men de eldste nåværende bygningene er fra 1720. Da jeg kom, var det stengt, men vanligvis får man både mat og seng her. Gå over veien og her starter Moskusstien, en merket rundløype på 5,3 km. På turen er man nesten garantert å se dyrene, men husk avstand. Det er STRENGT FORBUD å gå nærmere enn 200 meter og jeg tenkte i mitt stille sinn «Hvem har vel lyst til det?» Bortsett fra min gode kollega, som helst liker å være så nær at han nesten kan klappe dem…
Jeg var meget heldig å møte en hyggelig, innfødt dame på vei oppover stien og hun kunne fortelle at det lå en flokk rett over toppen av åsen. Vi snek oss oppover sammen, mens hun hviskende fortalte meg alt jeg trengte å behøvde å vite om kolossene foran oss. Min egen private guide, skikkelig flaks. For der var de, 60-70 meter foran oss, stående og liggende på stien. Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde et bedre kamra, zoom på mobil gir ikke allverdens kvalitet på bildene. Men opplevelsen var stor, tenk å ha øyenkontakt med en moskusokse…. Da det begynte å bli folksomt og dyrene ble urolige, listet vi oss nedover. Jeg syntes jeg hørte og så moskus bak hver en busk og det var rett og slett litt skummelt. Men jeg kom meg velberget til bilen, kikket litt rundt på Kongsvoll og dro godt fornøyd videre.
Vi kikket lenge på hverandre og vurderte trusselen. Litt usikker på hvor fort en moskus kan løpe i nedoverbakke, men jeg ønsket ikke å finne det ut. Det var flere dyr i flokken og jeg syntes det var betryggende da de la seg ned. Dette var vel så stor opplevelse, som da jeg så utallige elefanter i Serengeti, Tanzania.
Jeg var høyt oppe over suksessen med min egen safari og glad og lykkelig feiret jeg med is og cappuccino på Hjerkinn. Her var nemlig planen å sykle opp til Snøheim, DNT hytta som ligger ved foten av Snøhetta. Dette ikoniske fjellet, som er det høyeste fjellet utenfor Jotunheimen, hadde jeg veldig lyst å bestige, men antok at det var for mye snø så tidlig på året. Sykkelturen dit går gjennom et tidligere militært skytefelt og er kun åpen for ferdsel på sykkel mellom 1 juni og 15 juli. Turen er ca 15,5 km hver vei, med en stigning på omtrent 400 meter. En fin, liten ettermiddagstur, tenkte jeg… HA-HA…
Me and my friend Moskusen… Dette var en død sådan og skinnet hang på veggen i kafeen. Jeg klappet og strøk, vi hadde nesten samme hårfarge… Sykkelturen starter på Hjerkinn og jeg parkerte ved togstasjonen. Det er IKKE der man starter og parkerer, det er en egen plass. For meg resulterte det i at jeg hadde en mildt sagt ulovlig kryssing av jernbanespor og roting etter rett retning. Det var flott vei, men ganske ubrukelig å sykle på hybridsykkel med smale dekk. Løs og dyp grus gjorde at det var skikkelig tung og jeg gikk i alle oppoverbakker. Og langt der fremme kunne jeg se Snøhetta, men hvor var hytta??!!Jeg var helt alene på veien og greide ikke se meg mett på den flotte naturen. Veien var endeløs og grusen ble helst bare dypere og dypere.Men endelig, endelig så jeg Snøheim…
Jeg er ikke i tvil om at sykkelturen gjennom landskapsvernområdet Hjerkinn er en av de tyngste turene jeg har hatt på sykkel. Det fristet mest å sette meg ned å grine, for det jo aldri et alternativ å snu… Men da jeg fikk spist nistepakken på benken utforbi hytta, steg humøret mange hakk. Utrolig hva det gjør med vann og tørt brød med makrell i tomat. Jeg satt ikke lenge, hytta var stengt og det var ikke et annet menneske i mils omkrets. Det var litt skummelt og alle som har sett Jack Nicholson i «Ondskapens hotell» forstår hva jeg prater om. Så snart satt jeg på sykkelen og gledet meg til tidenes nedoverbakke.
Snøheim er en moderne og betjent turistforeningshytte med 80 senger. Hytta var stengt i 50 år da Forsvaret brukte området, men er nå åpen for mat og overnatting fra 25 juni til 26 september. Lykke i livet: blå himmel og bare nedover….
Jeg holdt godt tempo og trengte nesten ikke trø. Men det var viktig å holde øynene på veien og ha fullt fokus på å ikke skli i den løse grusen. Derfor var jeg totalt uforberedt da jeg plutselig hørte høy snøfting, stamping og en svær, brun masse stormet frem fra høyre. Selv den dag i dag forstår jeg ikke hvordan jeg unngikk å velte av ren skrekk. Men jeg holdt meg på sykkelen og heldigvis kom ikke moskusen etter meg. De kan nemlig løpe i 50 km/t og så høyt tempo greier nok ikke jeg å holde over lang tid. Dessuten veier de 300-400 kg og angriper når de blir forstyrret. Hadde jeg sett at det stod et dyr ved veien, hadde jeg ALDRI syklet forbi. Da hadde jeg heller dratt sykkelen med meg ut i bushen og gått tidenes omvei. Men det gikk bra og så nær kom jeg aldri elefantene i Afrika. Konklusjonen på min egen private safariopplevelse, er at jeg har sett nok moskus for resten av livet og ønsker aldri å se en moskus igjen, med mindre det er gjerde eller 200 meter mellom oss. Fine, fine moskus oksene…
Jeg tror vi var like overrasket og skremt begge to. Og de påbudte 200 meterne var knapt 2 meter… Anbefales virkelig ikke…Jeg ville egentlig vært fornøyd dersom jeg aldri mer så en moskus, men da dukket de plutselig opp overalt. Disse gikk og gresset nær Hjerkinn…. Jeg feiret gleden over livet med grøt og spekemat i Dovregubbens Hall. De påsto å ha Norges beste rømmegrøt og det er jeg helt enig i.
