Grytenuten, mens alle andre sover.

Jeg er veldig glad i å være på ferie, særlig sammen med de jeg er mest glad i. Et av årets høydepunkt er gutteturen sammen med sønnene mine og favoritt barnebarnet, som i år har gått til Finnvik i Suldal kommune. Men det kan bli lange morgener og det er ikke kroppen min så glad i. All den sitting og ligging på brygge, i sofa og under parasollen… Vi er nemlig litt forskjellige i døgnrytme, og til og med han på 8 har begynt å ligge frampå. Så da jeg hørte at det var fine turmuligheter ikke langt fra leiligheten, fikk jeg en plan.

Det var en sånn strålende morgen i Finnvik, men idag hadde jeg ikke tid til morgenbad.
Til og med kaffen ble drukket underveis.
Det var meg og kyrne som var våkne….

Tidlig oppe er jeg jo uansett, så det var ikke et problem. Klærne lå klar i stua, siden jeg har underkøya på rom med han på 8. Jeg snek meg ut som en tyv om natten. Niste ble smurt og kaffetrakteren var bare å trykke på. Alt var nemlig gjort klar dagen før, (hvem sier at ikke jeg kan planlegge)… Jeg droppet morgenstell og det tok meg ikke mange minuttene før jeg satt i Toyotaen og lirket meg ut av parkeringsplassen. Dagen var bare MIN…

De heftigste stigningene hadde navn, usikker på hvem de var oppkalt etter…
Etter grusvei ble det bratt stigning i tett skog. Skikkelig bratt…
Det er noe spesielt med morgenlyset gjennom tett skog og jeg var så fasinert at jeg nesten glemte å gå…

Turen jeg hadde valgt meg ut, var Grytenuten. Det er en topptur og ble nok valgt litt fordi jeg trengte å utfordre hode og kropp, samt brenne av noen kalorier. Lange, sløve feriedager med mye god mat og vin, sørget for at oppladningen var på topp. Her hadde jeg 862 meter stigning å bryne meg på, men ifølge ut.no var turen 5 km lang og beregnet tid var 4 timer. Så planen var å være tilbake til de andre stod opp og ha felles frokost.

Det kom seg da jeg kom ut av skogen, ikke fullt så bratt. Men fremdeles oppover…
Utsikten var enestående.
Det var merket ut til et utkikkspunkt og selvfølgelig tok jeg en liten omvei for å sjekke utsikten. Det var verd turen..
Flott morgen ❤️

Det jeg IKKE hadde fått med meg, var at 5 kilometer var hver vei. Dessuten er 862 meter ganske høyt og det sier seg selv at det er tungt. Jeg svettet og slet, sola stekte allerede godt, selv om det var tidlig. Det svermet av fluer og klegg rundt meg, så jeg var riktig populær. Det kom mange tanker om å snu, være fornøyd med den fine utsikten jeg hadde sett og høydemetrene jeg hadde gått.

Da jeg kom opp til Krokavatnet, gikk det opp for meg at jeg var knapt halveis.
Sauene bare kikka rart på meg og jeg var usikker på hvilken topp som var målet for turen. Det viste seg å være den helt bakerst.
Tåken kom og gikk da jeg kom opp i høyden.
Nok et sted hvor jeg vurderte å snu, hva skal man på en topp dersom man ikke ser noe??

Jeg brukte mye tid på å tenke på hva det er som gjør at jeg ikke snur. Det er akkurat som om jeg blir staere, etterhvert som jeg blir mer og mer sliten. Veldig usikker på om det kan kalles en god egenskap eller bare dumhet. Uansett, da jeg faktisk kunne SE toppen, var det helt uaktuelt å snu og jeg slepte meg videre. På toppen var det en fantastisk utsikt og gleden over at jeg kom meg opp, var stor. Nistepakken smakte godt og vannet likeså.

Varden på toppen var god å støtte ryggen inntil, mens jeg nøt mat og drikke.
Utsikten var heller ikke verst.
Det var til og med kikkert og turbok å skrive navnet i, men jeg droppet det…

Etter å ha vært på toppen, var det en fornøyelse å gå nedover. Det var faktisk sånn at jeg følte jeg løp på lette bein nedover, men det er kanskje å overdrive litt… Jeg møtte endel folk på nedturen, men å si at dette er en tur hvor man går i kø, er å lyve. Her kan man virkelig nyte naturens fred og ro, samt få en skikkelig økt for både bein og lunger. Jeg rakk ikke frokosten, heller ikke lunsjen… Men det føltes ihvertfall herlig å ligge under parasollen resten av dagen….

Jeg følte meg litt som en ung og sprek fjellgeit på nedturen. Humøret var på topp.
Tenk at opp dit gikk jeg… Det er ihvertfall ikke noe problem å finne frem, løypa er veldig godt merket.
Nede på parkeringsplassen ved Kjølvikstølen stod det klart og tydelig at det var 5 kilometer til Grytenuten. Det fikk jeg ikke med meg da jeg startet å gå….
Vel hjemme gikk kaffe og is ned på høykant. Og ingen hadde egentlig savnet meg, så det var vinn, vinn… Ferie er topp….

4 kommentarer til «Grytenuten, mens alle andre sover.»

Legg igjen en kommentar til Mari KS Langelo Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *