Alene på Hesten.

Det finnes noen turer som skiller seg ut blant alle de andre og dette er en av dem. Her får man urørt natur, total stillhet og dersom man er heldig med været, panoramautsikt i alle retninger fra toppen av Hesten. For meg ble turen gjennom Gitlandsåsen Naturreservat en opplevelse, både fordi det var et ukjent område og fordi været viste seg fra en skikkelig dårlig side. Men været var noe av det som skapte stemningen og pakket både meg og naturen inn i bomull.

Dagen startet tidlig, siden det var meldt full storm utover dagen. Med kaffi i bilen og Meat Loaf på full styrke, gikk turen gjennom Ryfast som en lek..
Forsand lå innhyllet i tåke.
Det er en stor og gratis parkeringsplass i enden av Lerangsvatnet. Det var god plass.

Det finnes flere løyper man kan gå for å komme seg opp på Hesten. Den mest vanlige er fra Botsheia og den er også en del kortere enn fra Lerang. Men jeg ville gå gjennom naturreservatet, som er Rogalands største. Her finnes en furuskog, som er unik på mange måter. For det første er den stor og naturlig (det antar jeg betyr at den ikke er plantet) og for det andre ligger den lavt (i høydemeter over havet). Dessuten antar man at denne type skog opprinnelig fantes i alle land rundt Nordsjøen, men at den er borte på grunn av sivilisasjonens utvikling. Gammel og vernet skog, kan det bli bedre enn det, tenkte jeg?

Det var både en tiur og en hare på skiltet, så jeg var veldig spent.
Dessuten er det godt merket og tilrettelagt.
Starten gikk som en lek og jeg antar at det er dette som kalles «ren plankekjøring».

Skogen skuffet ikke… Det var myk bunn å gå på og høyreiste trær. Det var sildrende bekker og brusende elver. Våt myr og nakne berg skapte variasjon som gjorde løypa spennende. Det var store, stille vann til å bade i. Men mest av alt var det stillhet. Sånn «stille som graven» følelse. Det var litt på grunn av tåken, som lå lavt og trolsk over fjell og vann. Dessuten var det tidlig morgen, så kanskje alle fuglene sov? Både hare og tiur glimtet også med sitt fravær, så jeg kjente meg som det eneste levende vesen i mils omkrets. Ikke var det vind eller regn, så elva og jeg var det eneste som lagte lyd i skogen.

Det var ikke tegn til liv noe sted.
Jeg brukte mye tid på å studere trær, de var alle forskjellige i stil og utforming.
Jeg var imponert over tilretteleggingen.
Naturreservatet er merket med skilt.

Har du lagt merke til hvor anderledes en tur blir når man går alene? Jeg har som turleder for Turistforeningen ofte med meg grupper, hvor vi praktiserer «mindful walking» eller «gåing med oppmerksomhet». Da slår vi av mobilen, slutter å prate og vender oppmerksomheten innover. Ofte oppleves turen på en helt annen måte; man ser mer, hører naturens lyder bedre samt føler kroppen med oppmerksomt nærvær. Det gir en ro og fred både i kropp, sinn og sjel. Det tror jeg vi alle har godt av innimellom, i dagens travle samfunn med krav til prestasjon på så mange måter. Stillhet er gull verdt, spør du meg..

Det er flere steder tilrettelagt for telting og jeg noterte flittig mentalt til neste gang.
Jeg hadde en liten omvei for å sjekke ut Melingstølen, men det var ikke mye å se.
Jo høyere opp jeg kom, jo mindre sikt var det rundt meg… Stemningsfullt og vakkert.
Jeg ante ikke hvor høy Hesten var, alt lå i tåken. Men da det begynte å gå bratt oppover, tok jeg det som et godt tegn på at jeg nærmet meg.
Og selv om sikten var dårlig, var det aldri problem å finne frem.

Turen opp på Hesten var lang og til tider krevende. Men jeg hadde all verdens med tid og ingen andre å ta hensyn til. Det var ingen som klagde på været eller foreslo at vi burde snu. Ingen som syntes at jeg gikk for seint eller for fort eller i feil retning. Ingen som syntes myra var for våt eller bakken for bratt.. Jeg sulla rundt i min egen lille boble og var riktig så lykkelig.

Med nesa omtrent plantet i skogbunnen, studerte jeg alle detaljer i skogen «min» og se så vakre de var….
Da nærmer jeg meg toppen (tror jeg)…
Ingen skilt ved varden, men heller ingen sti videre. Panoramautsikten var meget begrenset, derfor antok jeg bare at jeg var på Hesten.
Nedturen gikk meget raskt, for NÅ kom regnet i bøtter og spann.
Nistepakken ble spist ved Djupavatnet.
Og smilet ble ikke mindre fordi om jeg var skikkelig, skikkelig våt.

Jeg kom meg på Hesten, tror jeg ihvertfall. Turen dit var en stor opplevelse og jeg kommer igjen. Da har jeg lyst til å ta med meg flokken min, venner og familie. Det kommer til å bli en helt annen opplevelse, enn turen alene. Sikkert like fin, og hvis jeg er riktig heldig, skinner sola og utsikten er upåklagelig. Min dag endte på sofaen, med Netflix og drinker servert av mitt lille barn. Ute raste uværet, og både ferjer og fjelloverganger var stengt. Jeg nøt roen inni meg og følte meg fremdeles alene på Hesten.

Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro.