Når det endelig er skiføre i Melshei!!

Vi er ikke bortskjemt, vi som bor her på Nord Jæren, med kortreiste skiturer, silkeføre og milevis av preparerte løyper. Det kan rett og slett gå flere år mellom hver gang det er kaldt nok til at vi får snø. Og når snøen endelig kommer, nytter det ikke å utsette skituren til imorgen, for da er mest sannsynlig alt det hvite regnet bort. I all hast må man avlyse alle andre planer, pakke sekk og ski samt kjøre rett opp til nærmeste friluftsområde for å sjekke forholdene.

Å hildrande du kor gjevt dette va….
Været kunne heller ikke vært bedre.

Jeg hadde egentlig tenkt å kjøre til Brekko, det er liksom den korteste veien til oppkjørte løyper fra der jeg bor. Der visste jeg 100% sikkert at det var strålende forhold, for det hadde jeg sjekket. Men så var det en liten fugl som hvisket meg i øret at jeg burde undersøke Melshei først. Hvorfor dra over bekken etter vann eller tilbringe en time i bil hvis det ikke er nødvendig???

Fint og flatt for de litt pysete.
Jeg gikk ikke opp dit..selv om det var sol.
Nydelig vinterdag.

Som sagt, så gjort. Melshei er for Sandnes hva Nordmarka er for Oslo, et fantastisk skogsområde godt tilrettelagte for friluftsliv året rundt. Det var fullt av folk da jeg ankom parkeringsplassen ved SI-hytta, men alle jogget eller gikk på beina. Jeg var iferd med å vende bilen mot Brekko, da en ung dame kom glidende på ski, med sekk og et lykkelig smil rundt munnen. Jeg spurte henne og hun sa at det var strålende forhold i lysløypa. Bilen ble parkert i en fei og jeg la i vei innover.

Skigåing gjør en glad.
Det var nok snø og god gli.
Jeg vurderte å gå over til Aborret, men var usikker på om det var nok snø der.
Det er nok av løyper og veier å gå.

Det ble en strålende tur, selv om det ikke var mer snø enn det måtte være. Inni skogen kunne jeg kjenne at det skrapte pinner og grus under skiene, men stort sett var det god glid. Jeg er ingen kravstor skiløper, det er den barnslige gleden over snø og vinter som er viktigst for meg. Jeg gikk frem og tilbake der hvor det var mest snø og unngikk lysløypa for der er bakkene så bratte.

Et godt og varmt tovet sitteunderlag og en appelsin til dessert etter at matpakken var spist, gjorde dagen perfekt.
Og sollyset fant meg mellom trærne.

Det spørs om jeg ikke må prøve å komme meg ut på ski i morgen tidlig. Det er nemlig meldt mildvær og regn til helgen, så da forsvinner nok snøen min. Da må jeg enten belage meg på lange kjøreturer for å komme til snøen eller vurdere å få meg rulleski. Med mine ski ferdigheter er det nok tryggeste å velge første alternativ, men imorgen blir det igjen MELSHEI.

Nyt finværet og snøen mens vi har den.

På toppen av Jæren uten utsikt.

Jæren er ikke førstevalget dersom man er glad i topptur, du vet de med lange seige oppoverbakker og storslått utsikt. Her er nemlig de to høyeste toppene Brusaknuden, på 432 moh og Karten, som er 11 meter lavere. Allikevel skal det være en fantastisk utsikt fra toppen, uansett hvilken du velger. Noe som sikkert kommer av at resten av landskapet er såpass flatt. Begge toppene kan gås på en rundtur, noe jeg hadde planlagt i lang tid. Faktisk helt siden sommeren, uten at det ble noe med meg….

Det var lett å finne parkeringsplassen, som ligger ved fv 504, øst for Husavatnet.
Det var jammen ikke mye å se på toppen av Karten. Men bok til å skrive navnet lå i postkassen, så da gjorde vi det.
Turen opp til toppen, er en avstikker fra rundløypa. Fra parkeringsplassen er det fin vei å gå på, hovedsakelig grusvei.

Det var litt tilfeldig at det ble på denne årstiden at jeg bestemte meg for å gå. Jeg liker Høg Jæren på vinteren, her hvor himmelen er høy og utsikten uendelig. Fra andre sine flotte bilder og turbeskrivelser, visste jeg at man kan se heiene innover Bjerkreim, Ognaheiene og Dalane i sør, fra Brusaknuden. Dessuten hadde jeg invitert med min storesøster på tur og hun hadde heller aldri vært på toppen av Jæren. Det tenkte jeg var en skam, hun som bor nesten på Bryne og er skikkelig jærbu. Det var hun enig i, så da var målet bestemt. At yr.no hadde sendt ut storm varsel tok vi med ei klype salt, evige optimister som vi er….

Rundturen er enkelt forklart at man går rundt Kartavatnet.
Sjelden har jeg gått i så tett og mørk skog.
Ved bekken lå de røde merkene under vann og vi balanserte på glatte steiner for å komme over.
Stien opp mot Brusaknuden gikk i terreng, men var godt merket og lett å finne.

Jeg kledde meg skikkelig i ull og vindtett, samt høgstøvler. I turbeskrivelsen stod det om enkelte våte partier og med alt regnet som var kommet den siste tiden, antok jeg at ALT var vått. Så feil kan man ta… Det var ikke søle og vann som var problemet, men is og snø… Gummistøvler på sånt føre, bør høre til under risikosport, siden det øker sjansen for alvorlige kroppsskader betraktelig. Jeg gikk som en elefant på eggeskall, men det gikk bra og jeg falt ikke så mange ganger.

Det var vanskelig å orientere seg, for vi så ikke så mye å orientere etter…
Det var endel gjerdeklyvere å komme seg over og det gikk greit.
Det ble å gå mange omveier rundt snø og is. Støvler bør ikke være førstevalget på vinteren, har jeg lært.
Så mye for den fantastiske utsikten på toppen, vi så mildt sagt ingenting…
Våte og kalde forsøkte vi å finne ly for regn og vind, for å nyte matpakken. Egentlig burde vi gått ned fra toppen, hvor det var mye lunere, men så langt tenkte vi ikke.

Vi snakket mye om å snu, siden været var som det var. Men så blir det ikke, for det kan jo være at tåken letter, vinden slutter og regnet går over til yr. Dessuten kan det være at det er mindre glatt lenger fremme og at det er lettere å gå. Så man forsetter… Min søster er lik meg, hun er heller ikke en sånn en som snur når man først har bestemt seg. Det lo vi mye av under turen og det er en god egenskap å ha med seg i livet. Både evnen til å le av seg selv og staheten til å gå fremover uansett.

Jeg følte meg til tider som Bambi på isen.
Akkurat her var det lurt å ha støvler, for her var det skikkelig vått.
Nok en tett og mørk skog, men denne gangen gikk vi utenom.

Turen er 10,8 kilometer lang og beregnet tid er 2 timer. Det stussa jeg litt på, men det er nok på en fin sommerdag uten støvler. Vi brukte mye lengre tid, selv uten stopp for å beundre utsikten. Det var en flott tur og vi har allerede avtalt at vi skal gå den igjen. Mest fordi jeg gjerne vi se utsikten fra toppene, men også fordi jeg likte runden. Det var passe bratt, passe flatt, litt skog og litt vann. Jeg gleder meg til å se hvordan det egentlig ser ut, når vi faktisk ser noe. Og da blir det uten støvler, tenker jeg….

Fremdeles ikke så fryktelig mye å se…
Men da vi nærmet oss bilen, kom det seg.
For oss som er oppvokst ved siden av en gård, fikk det opp mange gode minner å se de gamle og forlatte jordbruks redskapene.