Finnes det noe bedre enn å våkne tidlig første juledag og kjenne freden bre seg gjennom kroppen? Ingen flere handleturer, ingenting å bake, pynte eller vaske. Man trenger ikke lure på om det blir nok mat til alle på julemiddagen eller om gavene faller i smak. Det spiller ingen rolle at man ikke fikk gjort alt man tenker at man burde få gjort. Det er litt sånn «stille etter stormen» følelse.
Jeg er nok ikke den som legger lista høyest når det gjelder å feire jul. Det er viktigere med kos enn med perfekt pyntet julehus. Samtidig er det mye som skal gjøres og ordnes, så det er nok derfor jeg kjenner at romjula er en fin tid. En tid for å sulle rundt i tøfler og pyjamas, lange, sløve morgener når alle andre sover og med nesa i en bok og kaffe i koppen. Helt til det blir lyst og jeg kjenner at nå må jeg bare ut å gå en tur.
Ute er julefreden overalt. Det er mørkt i vinduene og ingen biler på veiene. Det kjennes ut som om jeg er den eneste som er våken. Det er god plass på parkeringsplassen og snart er jeg på vei. Det er en perfekt morgen, med frost og klarvær. Bakken er frossen, så jeg kan gå tørrskodd over både myr og bekk. Heldigvis er det ikke glatt, siden broddene ligger hjemme.
Jeg er ikke alene ute i finværet og de jeg møter, har også julefreden med seg. Vi har tid til å stoppe opp, smile og prate sammen. Det er ingen hast eller noe å rekke. Jeg sitter lenge på toppen og bare nyter dagen. Så rusler jeg videre og bestemmer meg for å ta den lange veien om Grindavatnet. Idag har jeg allverdens tid, før familiemiddagen i ettermiddag, hvor jeg bare skal være gjest.
Turen til Storaberget og Grindavatnet er en rundtur, hvor man selvsagt også kan gå frem og tilbake til en av de. Løypa er godt skiltet og merket, så her er lett å finne frem. Går man hele runden, er den 6,9 kilometer lang og beregnet tid er 2,5 time. Storaberget er 342 m.o.h, men total stigning på turen er 430 meter. Men alt dette blir bagateller, på en dag hvor julefreden har senket seg. Da går man for å gå og ikke for å komme frem….
