Finnes det noe bedre enn å våkne tidlig første juledag og kjenne freden bre seg gjennom kroppen? Ingen flere handleturer, ingenting å bake, pynte eller vaske. Man trenger ikke lure på om det blir nok mat til alle på julemiddagen eller om gavene faller i smak. Det spiller ingen rolle at man ikke fikk gjort alt man tenker at man burde få gjort. Det er litt sånn «stille etter stormen» følelse.
Storaberget turområde ligger på vei inn mot Hommersåk og har flere løyper man kan gå. Toppen ruver i terrenget med steile vegger, men når man går opp på baksiden, er løypa slett ikke så bratt.
Jeg er nok ikke den som legger lista høyest når det gjelder å feire jul. Det er viktigere med kos enn med perfekt pyntet julehus. Samtidig er det mye som skal gjøres og ordnes, så det er nok derfor jeg kjenner at romjula er en fin tid. En tid for å sulle rundt i tøfler og pyjamas, lange, sløve morgener når alle andre sover og med nesa i en bok og kaffe i koppen. Helt til det blir lyst og jeg kjenner at nå må jeg bare ut å gå en tur.
Det er mye spennende å se for alle interesserte i historie. Her er et brønnhus fra 2 verdenskrig. Eller man kan gå seint for å nyte naturens mange små under. Men ingenting slår følelsen av å komme opp de tyngste bakkene og ut i sola.
Ute er julefreden overalt. Det er mørkt i vinduene og ingen biler på veiene. Det kjennes ut som om jeg er den eneste som er våken. Det er god plass på parkeringsplassen og snart er jeg på vei. Det er en perfekt morgen, med frost og klarvær. Bakken er frossen, så jeg kan gå tørrskodd over både myr og bekk. Heldigvis er det ikke glatt, siden broddene ligger hjemme.
Av gammel vane ser jeg etter badeplasser, men idag er ikke badetøyet med. Det er helt stille på toppen, ingen vind og ingen andre mennesker. Jeg fikk ny tursekk til jul og på beina har jeg nye og varme ullsokker. Gleden over å lufte presangene er stor og takknemligheten likeså.
Jeg er ikke alene ute i finværet og de jeg møter, har også julefreden med seg. Vi har tid til å stoppe opp, smile og prate sammen. Det er ingen hast eller noe å rekke. Jeg sitter lenge på toppen og bare nyter dagen. Så rusler jeg videre og bestemmer meg for å ta den lange veien om Grindavatnet. Idag har jeg allverdens tid, før familiemiddagen i ettermiddag, hvor jeg bare skal være gjest.
Aldri er det kjekkere å smøre nistepakke enn når kjøleskapet er fylt opp til julehøytiden. Og aldri er stegene lettere enn etter mat og en lang pause. Det hjelper også på at det er nedoverbakke…. Men snart går det oppover igjen.
Turen til Storaberget og Grindavatnet er en rundtur, hvor man selvsagt også kan gå frem og tilbake til en av de. Løypa er godt skiltet og merket, så her er lett å finne frem. Går man hele runden, er den 6,9 kilometer lang og beregnet tid er 2,5 time. Storaberget er 342 m.o.h, men total stigning på turen er 430 meter. Men alt dette blir bagateller, på en dag hvor julefreden har senket seg. Da går man for å gå og ikke for å komme frem….
Solen skinner på toppene, men kommer ikke høyt nok til å lyse opp hele landskapet, på denne årstiden.Nydelige Grindavatnet med badeplassen «min». Men ikke idag… Det er steinete og ulendt ned fra vannet, så bruk gode sko. Det var turen jeg ikke ville skulle ta slutt… Men plutselig seig jeg oppover siste bakken til bilen min.. Å salige julefred…
I år har jeg vært ekstra tidlig ute med å skaffe meg et juletre. Ikke fordi regjeringen oppfordret til å gjøre litt mer utav julepyntingen i år, men fordi mitt lille barn ønsket å dra til Hjelmeland for å hogge tre sjøl, tidlig i desember. Det kom som en overraskelse på meg, men hun hadde en baktanke med turen, som ikke handlet om sjølhogst. For egentlig har jeg jo juletre. Det ligger i 3 deler på loftet, ferdig med lys og garantert fritt for duften av gran og nålefelling. Litt sånn kjapt «plug and play», så er det «Du grønne, glitrende tre god dag»… Men jeg tente raskt på ideen, for å hogge sitt eget, det er så mye mer enn bare å få et tre inn i stua.
Første stopp ble Jørpeland, eller Prekestolen Village, som de liker å kalle seg. Her bunkret vi opp mandariner, nisseluer, sukkerstenger og annet som trengs for å få julestemningen på topp. Kjøreturen er flott og det var «blåtimen» hele dagen. Da passet det bra at Elvis sang «I will have a blue Christmas without you»på anlegget…
De fleste trær står i en skog, et stykke fra folk. Da får man både naturopplevelsen og trim for å finne et tre. Dessuten er det hardt arbeid å sage ned treet, når man endelig har greid å bestemme seg, som betyr mer trim. Fordelen med å finne et tre ute er at det er lettere å se om treet egentlig er fint. Hvem har ikke stått på Plantasjen eller Coop og syntes at alle trærne er like fine, slik at man bare rasker med seg første og beste? Det var derfor jeg gikk over til plasttre, etter endel kjøp hvor treet var flatt på ene siden, skeivt eller knapt hadde greiner. Men det beste med å hogge sitt eget tre, er at man kan legge mye annet inn i opplevelsen, for eksempel en roadtrip til Strandalandet.
Det var et svært område på Husstøl, med trær vi kunne velge mellom.Jeg hadde sett for meg å studere hvert tre nøye for å være helt sikkert på å velge det fineste. Men enkelte andre valgte og de var helt enige, dessuten 100% sikre på at det var dette som var vakrest. Det er mulig at det hadde noe med plassering å gjøre, siden det stod rett ved siden av veien… Jeg gav meg uten diskusjon. Han på 8 hadde gledet seg lenge til å få lov til å felle et tre. Men det ble for tungt, så da måtte enkelte andre overta (som OGSÅ hadde gledet seg).Da er julen redet for store, små og firbeinte.
Hjelmeland er berømt for sine vakre juletrær og det er mulig at det har noe med klimaet å gjøre. Her vokser nemlig fjelledelgran, som er blitt nordmenns foretrukne juletre. Treet er slank og tett, med en aromatisk granduft, som jeg så frem til å kjenne i huset. Juletre hogges i stor skala, og leveres både i inn og utlandet. Faktisk kommer Norges juletrekonge fra Hjelmeland, men det var ikke ham vi kjøpte tre av. Da kom mitt lille barns baktanke opp, hun har nemlig en hund ved navn Milo. Det viste seg at Milo har en tante, med en eier som er juletrebonde. Her var det sjølhogst, vipps penger, trekk på nett og bind på bilen. Milo fikk løpe litt med slekta og eierne prate litt hund. Så da vi dro, var alle fornøyde.
Han var jublende glad over vinterens første snø. Selv om vinterens første snømann så litt bedrøvelig ut….
Men turen vår var langt fra over, nå skulle vi finne et vann jeg kunne ta dagens julekalenderbad i. Turen gikk opp i høyden til Furevatnet og Bjødnabu, som ligger på 450 meter over havet. Da stod jubelen i taket hos han på 8, som hadde vært så optimistisk at han pakket akebrett. DET VAR SNØ!!! Ikke mye, men nok til at vi alle kjente julestemningen strømme på. Det ble aking og lek, et kjølig bad på meg, en kort tur i lysløypa og lunsj utforbi hytta. Området er godt tilrettelagt, (selv om toalettet var stengt), og benyttes både sommer og vinter til tur, skigåing, fiske og bading. Vi hygget oss lenge før det ble på tide å dra hjem med fangsten.
Det er ikke enkelt å ta juleselfie nybadet og i badedrakt, når både opptatte barnebarn, hund og eier skal med på bildet. Kaldt var det….Da var det godt med varm drikke og mat, fin utsikt og benker å sitte på.
Jeg vet ikke med deg, men for meg handler julen om tradisjoner. I min oppvekst dro vi sammen med far og valgte, samt hogget treet selv. Det var en nabo av fars barndomshjem som hadde en liten skog og det var alltid spennende å finne det fineste treet. Jeg har nok ikke hugget så mange tre i voksen alder, men kanskje det kan bli en ny tradisjon fremover med sjølhogst på Hjelmeland? Det var i hvert fall en vellykket tur og skapte en god julestemning i oss alle. Lykke til med tre og pyntingen, enten det blir sjølhogst, kjøp ferdighogd, i plast eller naturell.
Turen rundt Fjermestadvannet ligger på ut.no og beskrives som en enkel og grei tur, som man kan gå hele året. Den er nok mest kjent blant de lokale på Ålgård og Figgjo, men jeg har vært ved vannet flere ganger tidligere. En god venninne av meg bodde like ved, og jeg husker bading på sommeren og skøyter om vinteren da vi begge hadde små barn. Men aldri før har jeg gått hele turen rundt vannet.
Turen startet for oss i Raudvigveien, hvor det er en grei parkeringsplass. De har vakker utsikt fra byggefeltet. Vi kom raskt ut i naturen.
Egentlig var vi på jakt etter en liten tur som skulle kombineres med luke 6 i adventskalender, og valget falt altså på Fjermestadvannet. Kalenderen min er utendørs bad hver dag til 24.12 og han på 8 har store problemer med å forstå konseptet. Ifølge han er dette tidenes mest fjollete ide, og han har allerede lovet at neste år skal jeg heller få en sjokolade adventskalender av han, så jeg slipper å bade. Men i år er det bad og jeg er ikke den som feiger ut av bagateller som vind, kulde og regn.
Rundt vannet betyr til tider at man knapt ser vannet….Men her er vakkert overalt. Det var endel gjerdeklyvere å forsere.
Vi hadde ikke gått langt før det ble vått, skikkelig vått. Jeg fikk skylden for det, siden jeg insisterte på å følge kartet på ut.no og den heller mangelfulle merkingen. Det gjorde at vi måtte krysse en myr og en bekk, noe som medførte at jeg trødde under til over kneet i søle. Ingen hadde vanntette sko i utgangspunktet, så det var en munter gjeng som vasset videre.
Da vi fikk fast grunn under beina, kom regnet… Heldigvis bare en byge.. Stien videre var ikke særlig tørrere. Finaste Jæren.
Turen var ikke særlig godt merket og jeg gikk helst med et blikk på ut.no hele tiden. Ikke fordi faren for å gå seg vill var særlig stor, men det var jordbruksland og bøndene pleier å like at man holder seg på stien. Vi fulgte noen av de lokale vi møtte i løypa, men de fleste av dem løp fort med pulsklokke og tights.
Litt usikker på om stien faktisk gikk her, kartet var uenig.Tett på de som var i søndagsmiddagen. Noen gikk raskere enn andre.
Jeg ble kald, sånn inn i margen kald. Noe skyldtes at jeg var våt i skoene og oppover beina, dessuten hadde jeg nok vært litt vel optimistisk og droppet ull og vindtett. Og det er standard utstyr på Jæren uansett årstid. Tempoet var dessuten tilpasset han som gikk seinest og min eldste sønn påsto at vi GIKK ikke tur, vi stod og ventet tur. Ihvertfall, jeg skamfrøs.
Plenty tid til å ta bilder mens vi venter. Turen rundt er 6,6 kilometer og stort sett flatt og lettgått. Det er tilrettelagt flere badeplasser og benker på siden med bebyggelse. Planen var mat og bad, men vi utsatte badet til vi kom nærmere bilen. Været ble bare bedre og bedre.
Sjarmøretappen på grusvei langs vannkanten var uendelig lang. Mest fordi han på 8 ikke forsto poenget med å skynde seg og fordi jeg var enda kaldere. Da vi kom tilbake til start, stod allerede den førstefødte klar til å hoppe i vannet. Ellers er jeg usikker på om jeg hadde gjort det… Uansett var badet passe lunkent, siden jeg allerede var iskald. Og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Nå gjelder det kun å unngå lungebetennelse….
