Flagget til topps på Bynuten.

Som tidligere nevnt, har det gått tregt med de 10 Toppene i Sandnes 2020. Det er nok mange grunner til det, men nå kjenner jeg at jeg må gasse på litt for å fullføre i år. Innen 1 november må jeg ha tatt de siste. Derfor var planen klar, nå som det er strålende høstvær og fredagsfri. Bynuten er merket som krevende, med beregnet gåtid på 5-6 timer frem og tilbake. Absolutt overkommelig, med andre ord. Jeg lokket med meg sørlendingen, som aldri før har besteget Sandnes sin høyeste topp (vel og merke FØR kommunesammenslåingen).

Det er kart over området på parkeringsplassen og det var god plass da vi ankom klokken 09.00.
Hun med vinterdekk på bilen kjørte, det var nemlig blitt frost og kaldt.
Turen starter på grusvei, men man kommer ganske raskt inn i terreng.
Det var en usedvanlig vakker morgen, med rimfrost i gresset og ikke en sky på himmelen.

Jeg var forberedt, for det er det greit å være på en slik tur. Det er de som har undervurdert turen og måttet hjelpes ned. Men når det er sagt, har jeg gått opp med barnebarnet da han var 4. Hemmeligheten er å ha god tid, mye mat og drikke samt være heldige med været. Så for oss i dag, var det sjekk, sjekk og sjekk, klar til avreise.

Det er fint når man har tid til å bare rusle.
Det er godt merket og skiltet.
Det er endel stigning, selv om man totalt sett ikke skal opp mer enn 370 meter.

Sørlendingen derimot, hadde ikke gått så langt før det gikk opp for henne at dette ikke var en rusletur på grusvei. Det haglet med beskyldninger om hva jeg hadde lokket henne med på, men heldigvis kom det seg etter at vi tok en pause. Frokost er det viktigste måltidet på dagen, og etterpå steg humøret på samtlige. Jeg hadde ansvaret for maten, mens sørlendingen stilte med bil.

Det var vanskelig å se hvor fjellet sluttet og vannet begynte.
Snakk om blikkstille vann…
No ser eg atter slik fjell og dalar….
Endelig, ENDELIG kunne vi se varden og toppen langt der fremme.
Det hadde jeg nesten ikke trodd, at vi skulle komme oss helt opp.

Det som gjør Bynuten til en krevende tur, er all steinen. Flere steder må man balanserer over steinrøser og det kan gi utfordringer for både ankler og knær. Andre steder er det bratt, sånn «sette seg på baken og skli» eller «ned på alle 4 og krype» bratt. Legg til søle og glatte røtter, og du har et terreng som tar tid. Men tid hadde vi nok av i dag, så det ble mange og lange pauser for å nyte dagen.

Noen var dypt og inderlig såret over at turboken var utskrevet, slik at hun ikke kunne dokumentere at hun kom seg til topps.
Det var litt av en utsikt…
Alt som går opp, må gå ned. Sakte, men sikkert.
Jeg var mest opptatt av å ta bilder, FOR EN DAG….og for noen høstfarger…

Vi gikk ikke samme vei, ned men rundt, selv om Selvikstakken ble droppet denne gangen. Istedet hadde vi nok en lang pause, med kakao og brødskiver. Vi undret oss som alltid over hvor mye bedre maten smaker ute, og særlig når man har svettet og slitt litt. Det ble helst seint før vi kom ned til bilen, og det hadde nesten vært en full arbeidsdag på tur. Enkelte påstod de ikke kom til å kunne gå imorgen, men den tid, den sorg. Andre var bare fornøyd over at 7 av 10 Topper i Sandnes er fullført og det bare er 3 igjen….

Den kilometer beregningen som står på skiltene tok vi med en klype salt. Ifølge mine beregninger gikk jeg 27 998 skritt og 19 km.
Gourmetmat 😀
Vi snakket endel om at vi burde hatt telt med, og blitt i skjønnheten.
Endelig tilbake på vei og nærmer oss bilen.
En sørlendingen går aldri på tur uten bikini. Derfor stoppet vi ved Tengesdalsvatnet for en frisk dukkert og en cappuccino på stranden. Me kan kosa oss…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *