Jeg er, ifølge min søster, en skikkelig pest og plage å reise på hyttetur sammen med. Særlig om morgenen, dersom hytta er liten og man bor veldig tett på hverandre. For meg er nemlig alt etter 06.00 «å ligge frampå» og jeg skiller ikke mellom hverdag, helg og ferie. Sånn er det å være utpreget A- menneske, man bare MÅ opp og i gang med det samme.
Jeg hadde vansker med å tro at det ikke fantes noen steder å gå tur rundt hytta, det er jo bare å gå….
Frokost fant jeg underveis.
Jeg har ikke tall på alle de timene jeg har sittet å ventet på at andre skal stå opp. Tiden brukes ikke til å irritere meg; her snakker jeg om skikkelig kvalitetstid med å lese, drikke kaffe, legge kabal, se på himmelen, høre musikk (selvsagt i øretelefon) samt utforske området ved å gå tur. Best liker jeg morgener ute på vandring, det er en helt spesiell stemning i naturen i overgangen fra mørke til lys. Man kan nesten høre stillheten og det gir mye energi til den nye dagen.
Det finnes alltid en ny og ukjent vei. Og plutselig finner man en badeplass… Så kan man angre på at bikinien ligger igjen på hytta…
Vi har en årlig hyttetur i vennegruppa jeg er med i. Hvert år, i over 20 år, har vi dratt til Ogna. Vi drar ikke på spa, høyfjellshotell eller andre fancy destinasjoner. Ogna har fungert perfekt i alle år, men så var det ei til i gjengen som kjøpte seg hytte. Da måtte vi plutselig innstille oss på et nytt sted. Uten turmuligheter, ifølge min gode venninne….
Man kan gå i timesvis innover heia. Sørlandsbanen må kun krysses på gangbro. Morgensola forgyller alt den treffer.
Jeg visste at det ikke stemte, rett over veien ligger nemlig Vatnamo, hvor min mor bodde som barn. Vi besøkte stedet for endel år tilbake og hun viste og fortalte. Hun kjente alle stiene og hvor de førte. Her var bekken de lekte ved og den gamle skoleveien over til Holmane. Der er merket en tursti, med skilt og blåe prikker. Vi gikk den da og jeg gikk den nå.
Jeg tok bilde, slik at jeg kunne dokumentere for min venninne at det faktisk finnes turløyper i nærheten. Barndomshjemmet til mor. Høst og morgensol er en nydelig kombinasjon. Her kunne jeg også gått tur.
Jeg var ute og gikk i halvannen time og da jeg kom tilbake til hytta, var de andre stått opp. Frokosten smakte fortreffelig og jeg var klar for en spennende dag. Planer var lagt; med bytur, strandtur, båttur, biltur, topptur og shoppingtur. Det eneste jeg kan kjenne på, med å være skikkelig morgenfugl, er at dagen kan bli LAAAANG. Men i flotte omgivelser, godt selskap og med fint vær, er jo det bare en stor fordel. Selv om kvelden ikke ble så særlig sein, fikk jeg ihvertfall med meg solnedgangen….
Lunsj i Egersund for spesielt interesserte.Det er utallige spennende butikker som man kan gå innom, dersom man er interessert. Det ligger flotte strender, hvor jeg tok et impulsivt bad. Bikinien lå fortsatt på hytta, så det ble i undertøyet… Hensikten med båtturen var å hente middagen. Det var mange krabber, heldigvis, fordi det stort sett var vann inni… Det ble en fantastisk solnedgang, hvor vi satt på en fjelltopp ved hytta og drakk vin. Etterpå var jeg egentlig klar for å legge meg, men for å ikke være helt festbrems, holdt jeg ut noen timer til.
Idag har jeg syklet tidenes mest fjollete sykkeltur… Sjelden har jeg ledd så mye og så godt som da jeg sammen med min eldste sønn testet ut Statens vegvesen sin storsatsing her på Nord Jæren. De bygger nemlig Norges fineste og dyreste sykkelvei. Nylig åpnet den første strekningen på 3.8 kilometer og siden jeg gikk glipp av snorklippingen, var tiden kommet for å teste den ut. Men hvor i alle dager var den???
Han så en smule betenkt ut, siden sykkelen ikke var brukt på mange år. Gir og kjetting var rustent, men motoren virka bra. Vi bor liksom på feil side av Sandnes, derfor må sentrum krysses. Dette var for langt, motorveien skulle IKKE krysses (ifølge kartet jeg fant på nettet).
Jeg sykler mye, og det siste 5 årene har det blitt mange turer mellom Sandnes og Stavanger. Jeg bor nemlig i den ene, men jobber i den andre. Det verste jeg vet er å sitte i kø på motorveien, derfor fant jeg ut at jeg sitter heller en time på sykkel hver vei, enn i bilen og irriterer meg. Så jeg ble veldig spent på den nye «ekspress sykkelvei». Tenk om jeg nå kan bruke kun 30 minutter hver vei??!!
Vi fant ihvertfall skiltene… Første sykkelreprasjon kom da vi nærmet oss Kvadrat. Der ligger også Biltema…
Så da jeg hørte at den første delen av veien var åpnet, overtalte jeg eldstemann til å bli med. Jeg lokket med en Biltema burger, til svenske priser. Det har jeg aldri spist, men jeg ler like godt hver gang jeg ser skiltet… Det er henger liksom ikke helt sammen, bil og burger. Og hvorfor svenske priser? Er det for oss stakkars vestlendinger, som ikke kan Harry handle på grensen? Men det er det vel ingen som kan i disse tider??
I fint driv over brua ved IKEA. Flagget til topps, vi fant starten på den nye sykkel veien. Veldig usikker på hva den egentlig heter, sykkelstamvei på noen skilt og sykkelexpressvei på andre.. Både med og uten x… Fancy avkjørseler og mange service stasjoner var det mye av. Vi undret oss litt over hva man kunne få utført på stasjonen, siden den ene sykkelen kunne trengt full service. Men vi fant ingenting. Så langt, men ikke lenger…
Vi fant sykkelveien, men til den prisen hadde jeg ventet noe mer. Kanskje vinger på sykkelen eller at himmelens basuner lød… Istedet var det en tom og flat strekning, med mye støy fra motorveien. Dessuten ble jeg usikker på hvem den nye veien er beregnet for, tur syklister har det ikke travelt og de som skal på jobb tenker mest på kortest mulig vei fra A til B på de sykkelveiene som allerede finnes. Jeg vet at jeg aldri kommer til å sykle denne veien når den engang står ferdig, det er tidenes omvei for meg. Jeg kommer til å fortsette å tråkke gjennom Strandgata, selv om jeg gjerne skulle sett at de brukte noen av millionene på sikring av syklister der…
Fint tenkt at vi kan sykle i express fart her. Fina veret og flade veien… Man kan ikke kjøpe bildeler på Biltema Forus, men hamburgere har de… Endelig fekk han lønn for strevet..
Det ble ikke mindre humoristisk da vi kom til den nye, flotte Biltema butikken, som ligger like ved den nye sykkelveien på Forus. Det er visstnok en lang og komplisert historie, som involverer både fylkesmann og politikere, så den dropper jeg her. Men burgeren smakte fortreffelig, etter en lang og strevsom tur med el-sykkel på Norges dyreste sykkelvei. Av en eller annen merkelig grunn satt jeg å tenkte på fortellingen om Keiserens nye klær, men jeg er usikker på hvorfor… Ta deg en tur og se selv…
For at enkelte skulle greie å trø hjem, måtte vi innom Biltema ved Kvadrat og kjøpe et comfort sykkelsete og verktøy til å bytte med. Der hadde de både bil og sykkel deler, i motsetning til en annen Biltema butikk… Det blei Strandgata hjem og kjappest mulig gjennom sentrum.
Det er et uttrykk jeg ikke er så begeistret for, og det er det som sier at » Når livet gir deg sitroner, bruk de til å lage limonade». Det høres unektelig fjongere ut på engelsk, men det er ikke grunnen til at jeg ikke liker det. For hva når livet ikke gir deg EN sitron, men en hel kasse? Eller et lass eller en hel semitrailer… Jeg tenker at det er grenser for hvor mye limonade man orker å lage og hva gjør man da?
Humøret steig da jeg kom ut av Ryfast tunnellen på Jørpeland siden. Det er helst fjell og natur Forsand er mest kjent for og det liker jeg godt.
Det var min flinke fysioterapeut som foreslo bassengtrening når både knær, rygg og hofter kranglet. Jeg tok det med et smil, men inni meg tenkte jeg «ALDRI I LIVET». For meg som liker å gå både høyt og langt, sykle, padle og gjerne utfordre meg litt, hørtes det ut som siste spikeren i kista. Jeg, som planla topptur i Nepal i november (vel å merke før korona kom) og var godt igang med treningen. Jeg sleit med å tenke at tilrettelagt trening med fysioterapeut i varmtvanns basseng var helt min greie. Det er sånn som andre gjør, for det er godt dokumentert at denne typen trening er veldig bra for kroppen. Særlig ved plager i muskulaturen og skjelettet, som var grunnen til at det ble anbefalt for meg. Men hva gjør man ikke når man har vondt?
På vei inn i dusjen var det god plass til håndkle og såpe.Det ble nesten en dagstur…
Jeg ble invitert til å prøve en time i svømmebassenget på Forsand. Der har nemlig min fysioterapeut to timer hver onsdag og jeg valgte selvfølgelig den tidligste klokken 08.00. Så var det å stå tidlig opp, pakke badetøy, smøre matpakke og koke kaffi. Det er tross alt LAANGT til Forsand, særlig når man må kjøre gjennom tunnelene, fordi ferja ikke gikk pga for mye vind.
Fin utsikt over mot Jørpelandsholmen fra gjestehavna.Det går en fin bro over sjøen og dette må være tidenes investering i folkehelse for befolkningen. Det var mye folk i alle aldre som jogget og gikk, både med barnevogner, hunder og gåstol.Fantastisk utsikt innover Idsefjorden / Høgsfjorden.
Alle mine fordommer om bassengtrening ble fort glemt. Jeg ble godt mottatt av gruppen og her var alle aldre og skavanker. Vi lo hjertelig mens vi jogget, hoppet og trente styrke i vannet. Innimellom kastet jeg lange blikk ut vinduet på fjellene jeg kunne se der ute, men tempoet var såpass høyt at det var nok å konsentrere seg om øvelsene. Jeg lærte av en av de andre deltakerne, at strikking var verd å miste helsa for, men det kjenner jeg ikke til. Kanskje de har samme forhold til strikking som jeg har til tur og friluftsliv???!!!
Det er mange utskåret trefigurer og en svær lekeplass, samt benker og grillsteder. Det går en fin grusvei rundt hele holmen. Frokost ble spist på stranden. Jeg vurderte et bad, men siden jeg allerede hadde badet, stod jeg over.
Etterpå kom belønningen: en tur til Jørpelandsholmen. Der hadde jeg nemlig aldri vært og det ble en kjekk liten tur. Smilet kommer fort frem utendørs og særlig når jeg møter hyggelige mennesker som hilser tilbake. Jeg tenkte at neste uke når jeg skal på bassengtrening, kan jeg kombinere det med en telttur på holmen. Siden det tross alt er en times kjøring hver vei og det enda er lenge til vinter.
Det er frisbeegolf bane som er åpen for alle. Usikker på hva dette var, som stod ute på en holme. Jeg hadde nemlig ikke brillene på,de lå som vanlig i bilen. (Jeg måtte selvsagt google da jeg kom hjem, det er kunstverket Solspeilet, laget av en norsk kunstner. Vakkert…) Det er flust av badeplasser, men temperaturen er nok endel kaldere enn i bassenget….
Jeg har akseptert at kroppen min trenger trening i varmt basseng akkurat nå. Jeg har også akseptert at det blir ikke noen toppturer i den nærmeste fremtid. Det betyr ikke at det aldri mer blir, men akkurat nå er det andre ting som er viktigere. Så jeg har innstilt meg på at det blir mye limonade fremover, så er det opp til meg om jeg vil ta det med et smil eller ikke.. I disse rare koronatider kunne det alltids vært verre…
Jeg var kledd fint og gult, rett og slett som en sitron….
Rallerveien er Norges desidert mest populære sykkeltur og turen sykles årlig av omlag 25 000 glade syklister fra inn- og utlandet. Det sies at det er kombinasjonen av mektig høyfjellsnatur og gammel jernbanebane historie som gjør turen til noe helt spesielt, og det kan jeg være enig i. Her sykler man nemlig den gamle anleggsveien mellom Haugastøl og Flåm, som ble bygget på slutten av 1800 tallet. Veien er verken utvidet eller modernisert, slik at man kan se både murer og broer slik de opprinnelig ble bygget. Jeg har hatt lyst til å oppleve området, helt siden jeg stod på Haugastøl for 20 år siden, klar til å sykle. Men den gang ble turen avlyst, fordi barna var for små og været for dårlig. Men ENDELIG, ENDELIG var tiden kommet til at jeg var pakket og klar…
Det er slett ikke vanskelig å få leid seg en sykkel på Haugastøl, som leveres i Flåm. Jeg hadde tatt med meg min, siden jeg skulle dra henger. Man sparer ikke særlig på å ha egen sykkel, siden man da må betale på toget tilbake til Haugastøl og det er begrenset med plasser for sykkel. Leiesyklene var veldig bra, ifølge Maiken. Da var vi ready for take-off… Det er mange som sykler turen som en dagstur, turen er tross alt ikke mer enn 81 km lang. Men de er nok i fåtall og vår plan var å bruke god tid.Det var godt å komme ut i naturen, stoppe for litt mat og dobesøk.
Jeg hadde fått med meg en god venninne, Maiken, som hadde syklet turen før. Dermed ble hun utnevnt til guide, mens jeg tok meg av den praktiske planleggingen. Målet var telt, selvforsynt med mat og mest mulig ute i naturen. Det startet ikke så bra, værvarslingen sa «store nedbørsmengder, gult farevarsel for jordras og mye vind». Men jeg var blitt stoppet av været en gang før og vi ble derfor enige om at «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær». Det neste var at jeg satt i bilen med en skikkelig dårlig følelse av å ha glemt noe. Vi stoppet underveis og jeg fant ut at to poser med mat stod igjen hjemme på kjøkkenet. Heldigvis har de både Rema 1000 og Vinmonopol i Odda, så alt ordnet seg.
Jada, jada; det var akkurat SÅNN jeg hadde sett det for meg, RALLARVEIEN. Det er var ikke akkurat sykling i kø, så vi koste oss med denne gjengen. Vi var heldige og rakk Kafe Oksebotn før de stengte, hvor eieren serverte kakao og fantastiske vafler. Kafeen var en gammel vokterbolig og et trivelig sted.
Det tar tid å kjøre fra Jæren og opp til Haugastøl på 1000 meter over havet, slik at vi var ikke klar på sykkelen før nærmere klokken 3. Den første etappen vi hadde planlagt, var til Finse, eventuelt se hvor langt vi kom før vi satte opp telt. Været var greit nok, mest vind med noen byger innimellom. Veien mellom Haugastøl og Finse har god kvalitet og vi møtte mange syklister som kom mot oss. Det er populært for de som vil ha en liten smakebit av Rallarveien, å ta toget til Finse og sykle tilbake til Haugastøl. Den biten er fin nedoverbakke, 27 km og masse vakker natur å beundre. Vi syklet slakt oppover, med kraftig motvind og jeg angret bittert på at jeg hadde tatt med henger…Men bevares; det var utrolig vakkert… Da vi nærmet oss Finse, var vi klar til å ta kveld og stormskyene bygget seg opp over oss. Maiken hadde tilfeldigvis booket 2 senger på den nye Brebua, siden all annen overnatting på Finse er stengt på grunn av oppussing. For en lykke da vi fikk et stort og fint 4 manns rom. Dessuten varm dusj, peisestue, kjøkken og hyggelig hyttevert…
Været var mildt sagt skiftende og naturen var en stor opplevelse av skjønnhet.Da nærmer vi oss Finse, dette vintersportstedet som egentlig bare er et stopp på toglinjen mellom Oslo og Bergen. For en luksus å parkere syklene utforbi og vite at man har tak over hodet for natten.
Neste morgen våknet vi til regn, yr og mer regn. Etter en god frokost, (selv uten de hjemmelagde knekkebrødene som stod igjen hjemme), var planen å sykle innom Rallarmuseumet på Finse. Men guiden syklet fort forbi og trodde det lå mye lengre ute, så det får bli til neste gang. Istedet fikk vi en museums opplevelse på Fagernut vokterbolig, etter at vi hadde passert det høyeste punktet på turen. Det ligger på 1343 meter over havet og her oppe er det både kaldt og mye snø. Det var faktisk usedvanlig mye snø fremdeles i fjellet, noe som medførte at sykler og henger måtte dras over utallige snøfenner. Det var tungt, særlig på ene stedet hvor hengeren veltet og måtte løftes nesten 2 meter opp på veien. Vi fikk tilbud om hjelp fra en flokk mannlige treningssyklister, men kvinnelig, middelaldrende stolthet (stahet) fikk oss til å takke nei til den. Istedet slepte og løfta vi så svetten skvatt og adrenalinet pumpet, til både henger og sykler stod trygt på veien igjen. Godt det var kaffe og vafler på Fagernut, så vi fikk hente oss inn og samle krefter til å fortsette…
Det var en sur og kald morgen da vi sa adjø til Finse, men vi var godt forberedt med ull, votter og lue. Selv om vanntett ikke alltid er vanntett… Det varte ikke lenge før vi kom til snøen… Mye snø, selv i august…Langs veien er det satt opp flere informasjonsskilt som forteller historien til både rallarene, jernbanene driften og byggingen av veien. En rallar var en anleggsarbeider, ofte fra utlandet, som jobbet med å bygge jernbane i Norge. Guiden var skikkelig sprek og holdt godt tempo. Heldigvis hadde hun rød jakke og var lett å få øye på langt der fremme. Da kom vi til det høyeste punktet på turen og feiret med. Fra nå av, var det 1343 meter nedoverbakke til Flåm. Frem mot Fagernut vokterbolig (fra Finse) er veien den opprinnelige standarden fra 1901 og det betyr at det er fordel med en sykkel med brede dekk. Det hadde ikke jeg på min hybridsykkel, men det gikk fint….På Fagernut bodde det banevoktere med familie fra 1904 til 1964. Deres viktigste oppgave var å holde jernbanen åpen og det må ha vært en tung kamp, særlig om vinteren. Utstillingen viser en typisk vokterbolig fra tidlig 1900 tallet. Dessuten er det kafe på Fagernut og jammen var det godt å komme inn i varmen.
Da vi utpå ettermiddagen kom frem til Hallingskeid, hadde vi ikke syklet mer enn 21 kilometer. Det føltes mye lengre, mest fordi det var skikkelig kaldt og vi var gjennomvåte. Planen var et kort stopp på turistforenings hytta for å varme oss og tørke klær, men på grunn av korona restriksjoner er ikke det mulig i år. Jeg var så kald at det ikke var forsvarlig å sykle videre, fingrene var så stive at jeg knapt greide bremse og holde rundt styret. Heldigvis hadde de en utrolig vennlig hyttevakt, som gav oss plass til å sove. Hadde vi kommet fredag eller lørdag måtte vi ha syklet videre, da var det helt fullt. Men nå sklei vi inn i varmen og fikk en lang ettermiddag med ro og hygge. Jeg savnet overhode ikke teltlivet, der vi mesket oss med sjokolade, nøtter og konjakk (spandert av den mannlige fiskergjengen som feiret 50 års dag). Det ble en meget hyggelig kveld og en god natts søvn.
Klar til avreise fra Hallingskeid, hvor vi våknet til strålende sol, +1 grad og nysnø på toppene. Heldigvis var det ikke glatt, selv om det hadde vært frost på natten. Det er fascinerende å se hvordan toglinjen slynger seg gjennom landskapet, inn og ut av snø tunnelene. Naturen endret seg da vi kom nedover, stein ble erstattet av busker og grått med grønt.Da begynner de lengste og bratteste nedoverbakkene, hvor det er satt opp fareskilt. Vi tok oss god tid nedover, naturen er mildt sagt ubeskrivelig vakker. Dette området gikk vi ned; her var løs grus, mye stein, høy kant, stor foss og skikkelig bratt bakke. I kombinasjon med tung henger tenkte jeg det var tryggest….
Turen fra Hallingskeid og ned til Flåm var en opplevelse. Jeg har syklet mange steder, men aldri har jeg syklet en vakrere tur. Det var fjell og fosser uansett hvor jeg snudde hodet og knapt en eneste oppoverbakke. Flere steder gikk vi istedenfor å sykle, mest fordi det var ufattelig bratt. Hårnålssvingene nedenfor Myrdal stasjon var et slikt sted og jeg må si jeg beundrer de som suste forbi oss på sykkel. Men de var ikke mange… Da vi kom ned til asfalt, var det en sjarmøretappe uten like på 17 km nedover Flåmsdalen. Dette er en typisk bratt vestlandsdal, med fosser og små gårder langt oppe i fjellsiden. Flåm er kjent som «et livlig turistknutepunkt» i enden av Aurlandsfjorden, fylt opp med cruiseskip og turister fra hele verden. Nå var det forbausende tomt, så det var slett ikke vanskelig å finne overnatting. Teltplanen ble igjen skrinlagt pga regn og vi fant tak over hodet på Flåm Vandrarheim.
Endelig fikk vi bruk for noe av campingutstyret, da vi kokte suppe og kaffe før Vatnahalsen stasjon. Ellers var været såpass kaldt og vått at vi tok ingen særlig lange matpauser, med mindre vi var på kafe. Det var ikke særlig mange andre turister ute, verken på sykkel eller til fots. Se opp for toget nær Myrdal stasjon….Ned dit skulle vi, 21 krappe svinger ned til Kårdal. Det var tungt bare å GÅ ned….Det kom seg da det flata ut og vi kunne sykle igjen. Da nærmer vi oss Flåm og fikk sett både kirken fra 1667 og diverse annet berømt.Vi feiret en vellykket sykkeltur med en bedre middag på resten av maten. Rettene var få, men utvalgte.
Turen ble avsluttet med toget tilbake til Haugastøl. Ikke hvilket som helst tog, men FLÅMSBANEN til Myrdal og Bergensbanen videre. Som dere kanskje har skjønt, er jeg godt over middels interessert i tog og togreiser. Derfor var det stort å skulle kjøre med Nord Europas bratteste jernbane. Den er ikke mer enn 20 kilometer lang, men har 20 tunneler og en høydeforskjell på 865 meter. Dessuten stopper den ved Kjosfossen, hvor vi alle toget ut for å se og høre huldra synge og danse. Turen er flere ganger blitt kåret til verdens vakreste togtur av ulike reiselivs aktører, men det er mulig at jeg var litt mettet etter å ha syklet gjennom den fantastiske naturen dagen før. Det var en mye større opplevelse å være «tett på», enn å se det fra togsetet. Det ble en lang ventetid på Myrdal, særlig med en koronastengt kafe, men endelig var vi på toget til Haugastøl. Her fikk vi gjenoppleve både naturen og veien fra togsetet og jeg vet ihvertfall en ting: JEG KOMMER IGJEN. Dette frista virkelig til gjentakelse og dersom du aldri har sykla Rallarveien, gir jeg den mine varmeste anbefalinger…
For en tog-entusiast som meg, var det spennende å besøke jernbanemuseet.Klar til avreise, tut-tut. Selvfølgelig sikret jeg meg vindusplass og hang ut vinduet for å ta bilder. Kjekt å ver turist…Det ble litt sånn «der sykla vi, og der sykla vi og der sykla vi også»….Vakker sang og vakker dans, men jeg tenkte mest på HMS.. Tenk om hun datt utforbi??Da var vi tilbake igjen ved start og klar for en lang biltur hjem.
