Ikke akkurat Dronningstien…

Alt jeg ikke vet… Jeg har hele tiden trodd at Prekestolen, Besseggen og Trolltunga var de mest populære fjellturene som alle skulle gå i sommer. Det er ihvertfall de som vanligvis markedsføres når Norge skal selges ut til fjellglade turister. Men så viser det seg at det slett ikke stemmer. Det mest «hotte» stedet å vandre over fjell og vidde denne sommeren, (skal man tro etter antall søk på ut.no,), var Dronningstien i Hardanger. Her snakke vi om H.M. Dronning Sonjas panoramatur, i 1100 meters høyde, mellom Kinsarvik og Lofthus. Vi snakker om skikkelig nasjonalromantikk med foss og fjord, høyfjell og eplehager. Det er virkelig indrefileten av en tur i fjellheimen og jeg var meget klar…

Bilen ble parkert langs veien mellom tunnelene, sammen med alle andre.
Turen er godt merket og skiltet.

Dronningstien var egentlig den eneste turen jeg var fast bestemt på at vi skulle gå, da det ble klart at årets guttetur gikk til Hardanger. Det var sånn sett vel den eneste turen jeg hadde hørt om på forhånd, og jeg har hatt lyst å gå den helt siden min far for mange år siden fortalte om «Munketrappene i Ullensvang», som gås som en del av turen. Jeg forberedte resten av gjengen i god tid og anbefalte trening på forhånd. Vi skulle nemlig være klar for 16,4 km, en stigning på 916 meter og 6 timers tung gåing. Vi la oss i hardtrening, alle unntatt han på 7 (som har et aktivitetsnivå som daglig tilsvarer 2-3 treningsøkter).

Jeg var litt usikker på om dette var trygt, store steiner hadde falt ned og laget hull i asfalten. Det virket ikke som det var gjort noen tiltak for å hindre flere i å falle ned heller, men det gikk bra.
Det er bratt, steinete og ulent, så husk gode sko.
Stien følger dalbunnen inn mot fossen.

Men det er rart med det, feriefølelsen seig over oss. Det virket stress å organisere, helst bør man ha en bil i hver ende, eventuelt bestille taxi, haike, eller på annet vis komme seg tilbake til utgangspunktet. Dessuten, hvorfor gå i kø oppe i høyden, når man kan være (nesten) helt alene på bunnen? Jeg fant nemlig ut at det var en annen kjekk tur i nabolaget rundt Øvre Eidfjord, en fottur inn til bunnen av Vøringfossen. Dette skulle være vel så spektakulært som Dronningstien, bare på en helt annen måte. Dessuten var det bare 3,4 km totalt å gå, noe som nok passet enda bedre i vår feriemodus av grilling, bading og lange, sløve morgener.

Nede i dalbunnen renner elven og det er mye lyd.
Her stod i sin tid Fossastovo, en liten kafe og overnattingssted. Det er meg ubegripelig hvordan de kan ha hatt 5-6 sengeplasser, kjøkken og spisesal, når man ser på størrelsen på grunnmuren… De drev ikke så lenge, merkelig nok…
Elven krysses på hengebro, husk å gå en og en…

Turen ble en opplevelse. Det var vått, men vi var usikre på om det var fordi det regnet eller var vann fra fossen. Jeg har sjelden gått en tur hvor jeg har følt meg så liten, å stå nede i dalbunnen og se opp, det var et mektig syn. Det var vanskelig å snakke sammen, særlig da vi kom inn og stod helt nær vannet. Det var ikke lite vann som dundret ned fjellsiden og jeg ble overveldet av kreftene i naturen. Guttene følte seg hensatt til Jurrasic Park og fablet om dinosaurer og skumle kryp, der vi stod i det høye og glinsende gresset.

Det var frodig innover og klamt.

Det var en fantastisk tur, spennende og utfordrende fordi naturen var spesiell. Den er rangert som krevende, noe jeg tenker har mer med alle steinene som måtte krabbes over, enn høydemeter (totalt 100 meter) som bestiges. Stien ble laget i 1872, slik at turistene kunne komme inn å se fossen falle 182 meter ned fra Hardangervidda. Så her går man bokstavelig talt på historisk grunn og nesten alle vi traff underveis, var utenlandske turister. Sikkert fordi alle nordmenn var og gikk i kø på Dronningstien, tenkte jeg…

Man blir liten og ubetydelig ved siden av Vøringfossens mektige størrelse…. Dagens gåte: finn personen i blå jakke…

Jeg var ikke skuffet over at planen min om Dronningstien ikke ble gjennomført. Sånn er det her i livet, man kan planlegge akkurat så mye man vil, til ingen nytte. For ting skjer, uforutsett og overraskende. Da nytter det lite å tviholde på plan A, når plan B er et mye bedre alternativ. Dronningstien var MIN drøm, ikke guttene sin og ihvertfall ikke han på 7. Han ville helst ha hatt en dagstur til ved bassenget i Mikkelsparken, men var godt fornøyd med å bli våt i regnet og spruten fra fossen. Og jeg kan alltids ta en tur til Hardanger alene en annen gang, for å gå Dronningstien. Den ligger jo der fortsatt….

Man kunne gå helt inn, men vi stoppet her. Mest fordi de vi så som gikk helt inn, krøp både frem og tilbake…

Niste må vi ha, selv på korte turer. Hjemmelaget banankake og fersken smakte fortreffelig med vann til.

Han på 7 syntes det var en akkurat passe lang tur.

Alene på Tomannsbu.

Av og til er det andre jeg kan takke for at jeg kommer meg på tur. Denne gangen var det mitt lille barn, som trengte noen til å kjøre. Hun skulle sammen med en venninne og 2 hunder på fjelltur. Jeg sa ja til å være sjåfør, og da jeg allikevel måtte gjennom bommen samt kjøre i 1 time, pakka jeg likegodt sekken og planla min egen tur.

Det var meldt store mengder med nedbør, så det var ikke trangt om plassen på parkeringen….
Det startet bratt oppover, etter at broen var krysset.
Etter en våt juli måned, er det vått og sørpete overalt.
Det vekslet mellom tett yr og plaskregn. Stien lå ofte under vann.

Tomannsbu er Stavanger Turistforening sin hytte og det tar ca 3 timer å gå inn til den, når man starter i Hunnedalen. Hytten har 33 sengeplasser og proviant. Jeg hadde booket seng, for det må man på alle hyttene nå i koronatider. Mat hadde jeg rasket med meg hjemmefra, det er både billigere og mer miljøvennlig, tenkte jeg. Dessuten er sekken ikke tung, når man bare skal frem og tilbake.

Jeg var søkkvåt da jeg kom frem, til og med undertøyet kunne vris.
Det tok litt tid å få fyr i ovnen, så jeg vurderte å droppe å tørke klærne. Men det gikk tilslutt…

Jeg har mange gode minner fra hytta og har vært her endel. Særlig kjekt var det at skiltet hang på veggen og tur kassen stod på den faste plassen. Det var min far som for mange år siden lagte både skilt og kasse, en venninne av meg malte motivet og jeg fikk den ansvarsfulle jobben med å lakke. Det måtte være nok lakk til å vare evig og foreløpig ser det greit ut…

Tomannsbu er en barnevennlig hytte, med kort vei å gå til samt bøker, spill og leker på hytta.
Kassen stod enda på den vante plassen under vinduet.
Livet er godt når man er tørr og varm. Enda bedre blir det med hjemmelaget kaker (takk til mitt lille barn som gadd å bake og dele), kaffi og en god bok. Samt å sitte inne, når det er dårlig vær ute…

Jeg liker å dra på tur alene. Hytta var helt tom for folk og jeg så ikke et menneske før jeg kom ned til Hunnedalen igjen. Jeg elsker stillheten på fjellet og selv om det alltid er kjekt dersom det kommer andre turgåere, liker jeg å være alene. Ikke er det mobildekning og ikke er det strøm eller innlagt vann. Jeg går inn i lademodus og logger hjernen min helt av. Det tror jeg den har godt av innimellom….

Når 2 kopper morgenkaffe ikke hjelper å få øynene opp, er det på tide å ta et bad…
Javel Tomannsbu, takk for denne gang ❤️
Det regnet ihvertfall ikke idag…. Istedet gjorde tåken det vanskelig å følge merkingen, godt at jeg ikke gikk meg vill…

Jeg var hjemmefra i rett over et døgn. Det føltes som om jeg var vekke en uke og batteriet er fulladet til å gå på kveldsvakt og ha jobbehelg. På turen hjem fra hytta, skremte jeg opp en rypemor med et kull av unger. De flakset i hver sin retning, men mor snudde og trosset det farlige (meg) for å hanke inn ungene sine. Da ble jeg glad og tenkte at det er fint å se at selv i naturen handler det om å verne og ta vare på de man er glad i. Så nå er jeg klar for jobb..

Det fine været kom da jeg nærmet meg bilen. Da kom også alle folkene…..
Ha en fin helg…

Korona ferie i Øvre Eidfjord.

Det ble tidlig klart at årets «guttetur» ikke kom til å bli som den pleier, det vil si en langhelg i enten Sverige eller Danmark. Selv om det nå er mulig å dra til vårt lille, flate nabolandet i sør og enda lengre, ble turmålet vårt allerede planlagt da koronaviruset herjet som verst. En tur til Øvre Eidfjord for å besøke en studiekompis av min sønn og jeg innrømmer gjerne at jeg måtte google Øvre Eidfjord for å finne ut hvor vi skulle dra. Her snakker vi om en landsby med 200 innbyggere, som ligger ved inngangen til den naturskjønne Måbødalen. For å plassere det på kartet, tenk vest og utkanten av Nordens største nasjonalpark og høgfjellsplatå, Hardangervidda. Jeg gledet meg vilt og hemningsløst til dette friluftslivets eldorado.

Hardangerfjorden er 183 km lang og dermed Norges nest lengste fjord. Eidfjord ligger helt innerst i fjorden mot øst og enda lengre inne ligger Øvre Eidfjord. Hardanger er kjent for sin dramatiske natur, med bratte fjell, fjorder, fosser og breer.
Det var veldig praktisk at kompisen sin mor og stefar eide en campingplass i Øvre Eidfjord. Da slapp vi problemet med å velge, siden det er opptil flere i området.
Dessuten drev de Viltkroa, som lå på campingen. De serverte den mest fantastiske maten, uansett hva vi bestilte. Stamplassen til de lokale og alltid mye folk.

Jeg var mest spent på hva vi skulle finne på, med 5 dager i ei lita bygd på Vestlandet. Det viste seg at det overhode ikke var et problem. Vi hadde tross alt en lokalkjent guide, selv om han muligens ikke hadde opplevd naturen tidligere. Dessuten hadde jeg planlagt en dagstur til Kinsarvik med han på 7, der ligger nemlig en fornøyelsespark som er akkurat passe stor. Mikkelsparken har både badeland (med oppvarmet basseng), jungelløype, bondegård, gullgraving og ubegrenset mengder is og sukkerspinn. Det ble en fantastisk dag, hvor været viste seg fra sin beste side og han på 7 fikk en ny venn.

Jeg greide såvidt å klemme meg ned i en pedalbåtand, til stor fryd for enkelte andre. Den var ikke særlig lett å styre, men vi hygget oss veldig.
Ellers satt jeg i timevis under en parasoll, mens han på 7 rant i sklia. Det var hett og jeg manglet bare en paraplydrink for å få skikkelig Syden-følelse….
Det var mer enn nok å finne på, og tiden fløy…

Det jeg ikke var klar over, var at Vøringfossen lå «rett oppi veien» fra campingen. Fossen er langt ifra Norges høyeste, men den er en av de mest kjente av alle fossene, og regnes som en av de mest besøkte naturattraksjonene i landet. Selvfølgelig måtte vi ta en tur og «guiden» vår viste oss de ulike utkikkspunktene, hvor vi startet oppe ved hotellet. Fossen var et mektig syn og jeg fikk skikkelig sug i magen da vi gikk ut mot kanten. Det hjalp ikke på med en aktiv 7 åring, som syntes dette var meget spennende. Flere turister har dødd fordi de har falt ned og det har visstnok vært mange diskusjoner i media, om området burde vært bedre sikret. Vi var forsiktige, MEGET forsiktige.

Vøringfossen var et imponerende syn.
Til og med ungdommene lot seg rive med og sendte fossen ut på ulike sosiale medier. Jeg var mest opptatt av hvor nær kanten alle var,særlig han på 7…

Fra Øvre Eidfjord kan man kjøre opp Hjølmadalen, for å komme til Hardangervidda. Veien er en attraksjonen i seg selv, særlig når man treffer motgående trafikk. Og det gjør man både titt og ofte… Det er hårnåls svinger, bratte stup og løs grusvei. Det var lite autovern eller annen sikring, og jeg har ikke vært så redd i bil siden minibussen i Perus fjellsider i fjor høst. Heldigvis var det ikke jeg som kjørte, der vi seig oppover på 1 gir, farlig nær stupet. Jeg tror det er nærmere 900 meter stigning, men føles som mer. Det sier seg selv at utsikten var fantastisk og det er en stor naturopplevelse.

Det er stor og gratis parkeringsplass på toppen, for her starter utallige løyper innover vidda. Det var såvidt vi fikk plass å parkere, her var nemlig helt fullt.
Det ble ingen lang dagsmarsj på oss. Vi gikk i 15 minutter, til vi fant et koselig sted. Der spiste vi nistepakken og han på 7 lekte gjemmeleken med Mikkel Rev.
For å virkelig få et inntrykk samt lære om vidda, er det et godt tips å ta en tur til Norsk Natursenter, Hardanger. Det lå rett over veien fra campingen og var et glimrende sted når regnet øste ned.. Her kan man oppleve naturen gjennom film, bilder og utstillinger.

Visste du dessuten at «verdens mest utilgjengelig gårdsbruk» ligger i Eidfjord, nemlig Kjeåsen? Det gjorde ikke jeg. Det er mulig å gå opp til gården via en merket løype fra kraftverket i Simadalen, og det var planen min. Men det hadde regnet hele natten og løypen er ikke å anbefale etter mye regn. Her er det visstnok veldig bratt, og man må både opp stiger samt henge i kjetting. Så vi kjørte opp… Veien er enveiskjøring, så når klokka er hel, kjører man opp og når klokka er halv, kjører man ned. Store deler av veien går i tunnel og er visstnok verdens dyreste gårdsvei, bygget i 1974 i forbindelse med kraftutbyggingen i Simadalen.

Kjeåsen har to små gårder og de er begge fraflyttet. Men her drev man gård fra 1600 tallet og frem til 2010. For et arbeid det må ha vært!!!
Jeg var glad vi ikke hadde gått opp (eller skulle gå ned..) Det var stupbratt og jeg tenkte mye på de barna som vokste opp her. På det meste var det 13 barn og om sommeren gikk de opp og ned fjellsiden for å komme til skolen nedi dalen.
Vi fråtset i blåbær, mens vi satt og ventet på å kjøre ned igjen. De hadde det godt, menneskene på Kjeåsen. Det var naturen som var hovednæringen deres, med jakt, fangst og fiske rett utforbi døren.

Det ble noen fantastiske dager i Øvre Eidfjord og jeg savnet verken grensehandel eller danske sandstrender. Vi hadde mye vær, men det er man vant med på Vestlandet. Den gamle lavoen holdt så noenlunde tett gjennom timevis med pøsregn og stod i vindkast opp mot storm styrke. Men vi hadde også solskinnsdager, med bading og grilling. Det var veldig kjekt å ha en egen guide med oss og ekstra kjekt for guttene, så tusen takk til Jarand, hans mor og stefar for gjestfriheten, omtanken og all den gode maten. Jeg har fått smaken på bratte vestlandsfjell, fosser og dype fjorder, så jeg kommer gjerne igjen. Ikke minst for å spise på Viltkroa samt å gå de turene jeg ikke gadd å gå denne gangen….

Det var en fin rusletur fra campingplassen ned til Eidfjordvatnet, hvor vi kunne bade.
Typisk campingliv for guttegjengen, øl og elendig engangsgrill som ikke tar fyr…