Når frykten tar deg…

Har du noen gang blitt så redd at beina føles ut som om de slutter å virke? Og at pusten stopper rett under haka, slik at du må kjempe for hvert åndedrag? Og hjernen kortslutter og viljen roper et taust NEI, STOPP, SNU, VIL IKKE.. Men så kan man ikke gi etter for angsten, fordi man bare MÅ fortsette å gå. Jeg utsetter meg ofte for sånne situasjoner, planlagt og som oftest helt frivillig…

Veien opp til Folgefonna går gjennom nasjonalparken og er en opplevelse.
Været som var meldt på yr var ikke lovende, regn, torden, lyn og gult farevarsel på vinden. Jeg vurderte å avlyse hele turen…

Jeg har nemlig tro på at det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere. Det har jeg nemlig lest… Dessuten er det noe som heter eksponeringsterapi, som er en mye brukt metode for å få bukt med angsten. En sånn «se døden i hvitøye uten å flyke» eller «face your fears» på mer internasjonale kanaler, som man jo ofte tar lærdom av. Så faglig sett bør jeg være godt forankret i både forskning og erfaringsbasert praksis. Men hva hjelper det når alt går i lås?

Skisenteret var populært og her var det mange som brukte tirsdagen til trening.
Gi en 7åring hjelm, sele og ishakke, så har du en meget lykkelig gutt….

Det begynte med at han på 7 hadde lyst til å gå på bretur. Han elsker snøen, men det er lite av det på Jæren. Jeg er lett å overtale, hva gjør man vel ikke for de man er glad i? Jeg er nemlig litt redd snø og kulde, man har tross alt hørt om både snøras, kuldesjokk og faren for å dette ned i et hull og aldri komme opp igjen. Allikevel bestilte jeg tur og tenkte at det går nok bra.

Det er viktig å være skikkelig kledd når man skal være 6 timer på tur. Ull, vanntette klær, lue og votter er et must og det samme er solbriller.
Vi lånte sko og fikk hjelp til å feste stegjern.
Teknikken var enkel, vi skulle «gå som en cowboy» på breen. Enkelte tok det veldig bokstavlig…

Min erfaring er at dersom man tenker skikkelig mye på alt det fæle som kan skje, så øker det sjansen for at det skjer. Det er sikkert en teori for det også, men det er ikke så veldig viktig. Av 2 guider og 6 deltakere var ihvertfall jeg den eneste som forsvant ned i et hull… Vi skulle over en snøbro, som visstnok kunne være alt fra 30 cm til flere meter tykk. Der stod jeg plutselig med hele høyre foten nedi breen og satt fast.

Lunsjen var et høydepunkt og for å siterer han på 7: EG ELSKE LUNSJ!!!!!
Det var ikke vanskelig å se at han nøt medbrakt matpakke og turen…
Jeg var mest opptatt av å beundre utsikten, hvor skyggene og sollyset lekte over alt det hvite.

Jeg er god på kriser og kom meg lett opp igjen. Ingen skader og vi fortsatte med å hoppe over bresprekker, klatre opp blåisen og henge i tauet. Da tok angsten meg, idet vi skulle utforske en dyp sprekk. Han på 7 svevde fort over og hadde det enestående. Jeg gikk kun å ventet på å forsvinne ned i dypet, for aldri å se dagslys igjen.

Det er slett ikke enkelt å gå i taulag, tauet skal verken være for stramt eller for slakt.
Det er lett å føle seg liten og usikker i sånne omgivelser. Særlig når man ikke vet hva som skjuler seg under den fine fasaden…
Blåisen var fast under beina og det kjentes ut som et trygt sted.

Selvfølgelig gikk det bra. Vi hadde fantastiske guider med oss, fra Folgefonna Breførerlag. De forsikret meg om at de har gått opp med 1000 personer totalt og alle har kommet ned igjen. Dersom det ikke hadde vært trygt, så hadde de ikke gått opp med turister. Det hjalp og ble mitt mantra: Du forsvinner ikke og det kommer til å bli bra… Så jeg greide å fortsette å gå, puste og fungere. Man har liksom ikke så mange andre valg langt innpå breen….

Det var mange stopp og vi lærte mye om bre og naturen rundt oss.

Da vi kom av breen, var jeg skikkelig sliten. Enkelte andre tok helt av og akte, stupte og løp i snøen.
Jeg skyldte på at jeg måtte ta bilder av den flotte utsikten.

Jeg innrømmer gjerne at jeg tenkte ALDRI MER da jeg haltet meg nedover. Allikevel planlegger jeg å delta på et 3 dagers brekurs i neste måned, dersom jeg får knær, hofter og rygg til å fungere normalt innen den tid. Dersom du lurer på HVORFOR, så har jeg ingen gode svar på det. Kanskje det var skjønnheten i naturen og følelsen av å være på toppen av verden? Eller gleden av å komme ned på fast grunn med livet i behold? For livet er uten tvil en risikosport og ikke for pyser, uansett hvordan man velger å bruke tiden en har igjen…. Folgefonna var tross alt en utrolig opplevelse vi kommer til å huske lenge, begge to….

Lett å smile når man har stein under baken…..

2 kommentarer til «Når frykten tar deg…»

Legg igjen en kommentar til annbjorg999 Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *