Drømmen om Nordmarka

For å være helt ærlig, trodde jeg det skulle bli helt annerledes… Jeg hadde hatt «sykkeltur i Nordmarka» på lista min i flere år. Du vet, ikke den lista: «100 ting å se før du dør», men min liste «100 ting å se for å kjenne at jeg lever». Det jeg hadde planlagt var sykkel og telt i dagevis, mellom idylliske vann og små koier, inni dei dype skogane. Det skulle bli en tur som oste fred og ro, jeg i stille meditasjon, helt alene i skauen. Jeg skulle rekke over hele Nordmarka på en langhelg og ikke en flik skulle jeg gå glipp av. Bare meg og skogen, samt kanskje en elg hvis jeg ble ensom. Det kunne bare bli bra…

Det er ihvertfall ikke problem å finne veien—
Meg på sykkeltur i Nordmarka.

Den største overraskelsen var egentlig hvor stort område Nordmarka er. Her snakker man SKIKKELIG SVÆR. Derfor var det idioti å tenke at jeg skulle få sett alt på noen få dager. Så jeg endret planen til å tenke at jeg tar å sykler fra sør til nord, og tilbake igjen på en dag. Det var nemlig så lenge jeg hadde igjen av langhelgen, etter jeg hadde vast meg vekk i fine hager og spennende museum. Men den planen varte bare til jeg kom til første oppoverbakke…. Fytti grisen så bratt det var… Det hjalp ikke på at alle andre jeg møtte, kom MOT meg; det vil si, fra nord (med medvind og nedover). Eller at jeg holdt på å bli overkjørt av en el-syklist, hvor jeg mistenker ut fra tempoet at sykkelen ikke engang var lovlig,….

Han for forbi på et blunk… mens jeg gikk opp bakken.
Når jeg ikke lå i grøftekanten og luktet på blomstene….
Det var tross alt en fantastisk dag…

Av en eller annen grunn var det mye mer tilrettelagt og utbygd enn jeg så for meg. Det var bondegårder og skogdrift, bilvei og plutselig et alpinanlegg… Javel, tenkte jeg, kunne de ikke hatt drift på skiheisen om sommeren også? Fraktet slitne syklister til topps? Det har jeg sett i utlandet… Og de små koiene jeg hadde sett for meg ut ifra navnet, var slett ikke små. Tryvannstua, for eksempel, var skikkelig idyllisk, men slett ingen stue. Her lå flere hytter, omkranset av et tun fullt av folk. Det var hyggelig det og jeg fikk praktisert engelsken min da jeg kjøpte is og kaffe, som ble inntatt i peisestua.

Jeg følte meg hensatt til Sveits eller Østerrike på sommerstid, en ski-nasjon uten snø.
De har store stuer i Nordmarka…
Men jeg fant min trofaste venn elgen. Du ock jag, Alfred….

Dessuten var det mye folk… Det kan ha noe med at det var lørdag, ferietid og at koronavirus har endret folk sine fritidsvaner. Nå er det friluftslivets gleder som får ALLE på tur og det synes jeg er utrolig kjekt. Men samtidig liker jeg skogens fred og ro, så det ble litt utfordrende når det tider var kø. Mange stilte mannsterke på turen, sikkert både en og flere storfamilie i lag. Prøv da å snike deg forbi med sykkel, når barnevogn, smårollinger på trehjulssykkel og de med full oppakning, blokkerer veien. Men det er mulig jeg hadde valgt den mest trafikkerte strekningen i hele Nordmarka; fra Bogstadvannet mot Tryvannstårnet og over til Frongnerseteren.

Endelig var det sånn jeg hadde sett for meg, den øde landevei og meg….
Og dette var sånn det stort sett var…
Nedenfor Frongnerseter lå nok en «stue», med fantastisk utsikt over Oslo by.
På vei nedover alle bakkene, suste jeg inn på Holmenkollen Skianlegg. Da innså jeg at jeg kunne aldri ha blitt skihopper, nok en drøm som brast…
Jada, jada…the King and I…

Det kan høres ut som jeg var skuffet over Nordmarka etter denne turen. Det stemmer slett ikke. Men jeg har lært… Det heter egentlig Oslomarka, og den består (blant annet) av Nordmarka, Østmarka, Vestmarka og Lillomarka. Her er 1700 km2 fordelt på 14 kommuner og to fylker. Slett ikke noe man blir godt kjent med i løpet av en langhelg, selv ikke på sykkel. Og jeg har kjøpt meg et skikkelig kart, slik at jeg er forberedt og har planlagt neste gang jeg drar til Oslo for å følge drømmen. For jeg har fått en smakebit og nye mål på listen min. Her kan det padles, sykles og vandres i det uendelige… Jeg er ihvertfall klar…

Jeg ble invitert på en kveldstur med bading og middag av min gode venninne Ingvill. Hun har bodd i Oslo i mange år og er godt kjent i Marka (som de innfødte sier).
Målet var Aurevatn, et idyllisk lite vann hvor det stort sett aldri var folk. Men det var før… Nå var det telt og hengekøyer på hvert lite nes, bålrøyk og god gang. Noen hadde til og med tatt bryet med å bære med seg et musikkanlegg, slik at de slapp å lytte til skogens fred og ro. Det er godt vi mennesker er forskjellige…

2 kommentarer til «Drømmen om Nordmarka»

  1. Tusen takk for herlig beskrivelse av turen din! Har aldri vore i Nordmarka sjølv så det var vel litt dei same tankane eg har hatt om den. Veldig bra skrive , kjekt å lese!

    1. Så kjekt at du likte innlegget 😊 ja, det er rart hvordan vi danner oss et inntrykk av noe uten å ha vært der.. Beste er å dra for å se.. Ha en fin dag 😊

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *