Iveland, en midtsommers drøm….

Noen ganger er det jammen godt å bare ligge hjemme på verandaen i hengekøyen. Men så hadde jeg lovet mitt lille barn å dra på tur den helgen, siden hun skulle arrangere bursdagsfest for venninnen. Sånn fest med alkohol og garantert fritt for alle over 40.. jo, jeg tok hintet. Så da fredagskvelden kom og gikk mens jeg fremdeles lå i hengekøya, sirklet hun rundt meg som en piraja, med gode forslag til hvor jeg kunne dra. Med det i bakhodet på lørdagsmorgen, var det lite annet å gjøre enn å pakke i bilen og ta meg en tur. Dessuten styrtregnet det og da er det ikke like fristende å sløve i hengekøya hele dagen.

Skikkelig godt vær til å dra på biltur.
På vei mot Tonstad, kjører man forbi Terland Klopp og utsikten er vel verd en stopp. Broen er bygget i 1800 og er regnet som Nordens lengste steinhellebro.

Det tok ikke mange milene før humøret var på topp. Jeg elsker virkelig å kjøre langt i bil. Jeg kan ikke si fort, med en gammel Toyota er det sjelden jeg ligger over fartsgrensen og jeg har spart mye penger på det.. Men frihetsfølelsen bak rattet, kombinert med roen og konsentrasjonen med å følge veien, gire, svinge, bremse, gi gass, gjør meg oppriktig lykkelig… Legg til skikkelig høy musikk, nedrullede vinduer, sol og sommer, så flyter jeg inn i «zen mood». Når naturen flyr forbi og omgivelsene er i konstant endring, da blir det helt rolig inni meg. Hver gang jeg drar på roadtrip med bilen, tenker jeg at «dette burde jeg gjøre oftere». Og du må gjerne kalle meg miljøsvin hvis du tenker jeg er det. Og ettersom jeg la Vestlandet bak meg, kom solen frem og asfalten tørket opp.

Lunsj ble kjøpt på det mest fantastiske bakeriet på Tonstad og spist bak rattet.
Jeg fikk den fineste teltplassen på hele Kilefjorden Camping, med egen badeplass og LANGT til nærmeste nabo.

Jeg hadde egentlig ikke så mye planlagt, annet enn at jeg kjører og ser hvor jeg ender opp. Med i bagasjen var turboken «Fra hav til hei, 123 turer i Aust Agder, Nissedal og Fyresdal», en helt genial bok jeg har brukt på helgeturer tidligere. Jeg fant Iveland i boken og nærmeste campingplass var Kilefjorden Camping. Det passet ypperlig, med kanoutleie og kort vei til turløypene. Jeg fikk opp teltet og pakket sekken, så var det avsted for å utforske.

Kirken er en korskirke fra 1837 og har 350 sitteplasser. God plass, med andre ord.
Turen opp til Berefjellet starter ved kirken og er godt merket.

Iveland er en kommune i Agder fylke og har visstnok 5,4 innbyggere pr kvadratkilometer. Det synes jeg hørtes mye ut, for snakk om folketomt sted. Jeg kjørte gjennom endeløse skoger med små tjern og myrer. Det var spredt bebyggelse til jeg kom til Birketveit, som er kommunens administrative sentrum. Her var alt som hører sivilisasjonen til; kirke, skole, eldresenter og Joker butikk. Men jeg så ingen mennesker noe sted. Det var rett og slett litt skummelt, sånn «katastrofefilm tomt for folk». Jeg undret meg over om det var UFO eller koronavirus som hadde lagt bygda øde, men fant turstien og begynte å gå, istedenfor å fantasere nærmere på det.

Turen opp og rundt Berefjellet er 6 km, noe lengre dersom du tar med alle avstikkerne fra løypa for gravrøyser, utkikkspunkt mm.
Her satt jeg lenge og dinglet, mens jeg beundret utsikten. Snakk om folketomt område..

Turen går på gammel kirkevei og Kongevei fra 800 tallet. Det var en spesiell stemning, noe som kan skyldes at det var sommersolverv og at jeg kjente meg helt alene. Det var en stillhet som nesten var hørbar og torden i luften.
Det er to antatt gravrøyser, interessante minner fra fortiden. Jeg satt lenge begge stedene, ihvertfall så lenge man kan sitte før mygg, knott og klegg gjør det umulig.

Neste dag var jeg igjen klar for tur, etter en god natt søvn og frokost i teltet. Min perfekte teltplass hadde et alvorlig knottproblem, som gjorde det umulig å oppholde seg utforbi. Det var såvidt jeg rakk et kjapt bad før svermene kastet seg over meg. Og det svir og klør noe forskrekkelig. Så det var bare å komme seg avsted for å finne Dalevegen, som ligger på østsiden av Otra. Jeg skulle parkere på Skaiå og det var ikke helt lett. Men endelig var jeg på rett sted. Dette var en tur på 8,5 km og slett ikke krevende (ifølge boken). Jeg er noe uenig, mest fordi det var dårlig merket og skikkelig gjengrodd. Heldigvis traff jeg noen hyggelige innfødte, selv om de ikke hadde hørt om Dalevegen. Så jeg fant frem tilslutt og kunne krysse av for den i boka.

Det startet fint og sivilisert ved denne gården.
Her gikk stien og deler av løypa er umerket, slik at kart og kompass må tas med.

Det var allikevel en flott tur, skikkelig villmarkstur. Jeg gikk en runde, først inn til Halvfar, så videre til Budalshei og over Skaiåheia tilbake.
Etter turen fant jeg ut at jeg var bare noen kilometer fra Røyknes, som er endestasjonen på Setesdalsbanens museumsjernbane. Den måtte jeg se..
Iveland kraftstasjon ligger like ved og var en stor opplevelse.

Ingen besøk til Iveland er komplett, uten en tur inn til gruvene. Sammen med Evje og Hornnes er Iveland en berømt gruvekommune kjent over hele verden på grunn av de spesielle og sjeldne mineralene som finnes her. Her kan man altså gå på skattejakt etter kvarts, feltspat eller glimmer, og sikker mye annet. Det er funnet over 50 ulike mineraler i området, så det er bare å lete. Turen inn til gruveområdet er ca 2 km på god grusvei og det er mye å se. Jeg hadde litt lite tid, siden jeg skulle kjøre hjem, men fikk en lang og interessant samtale med en eldre mann som rotet i en steinhaug. Det viste seg at han hadde jobbet i gruvene i ungdommen og nå la han frem ulikt til turistene. Det satte jeg stor pris på, siden jeg hadde en lang biltur foran meg og ikke tid til å hakke selv. Men det blir nok ikke lenge til neste gang jeg tar en tur til Iveland… Så alt i alt, var jeg glad for at jeg kom meg ut av hengekøya den helgen….

Jeg parkerte på hovedveien, men det er mulig å kjøre helt inn. Da betaler man 100,- via Vipps, så kan man hente stein så mye man vil.
Jeg hadde lyst på disse, men fikk de ikke oppi sekken….
Det er skiltet til flere gruver, hvor man kan gå inn og hakke ut stein.
Jeg manglet bare en kufanger fremme i grillen på Toyotaen, så kunne jeg sklidd rett inn i neste episode av Norske Rednecks….

2 kommentarer til «Iveland, en midtsommers drøm….»

  1. Herlig at du endte i Iveland , men trist du ikke traff noen av oss . . . Iveland et godt sted å bo Vh Øistein Knutsvik

    1. Hei 😊 ja, jeg likte meg veldig godt på Iveland og tror så gjerne at det er et fantastisk sted å bo 😊 Neste gang… Alt godt, Annbjørg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *