Nye Kvinen på gamle tufter.

Det er rart å tenke på hvordan folk levde for 100 år tilbake i tid. Eller enda lengre. Særlig synes jeg det er fascinerende hvordan folk har bodd og levd høyt oppi fjellene her tillands, på disse små fjellgårdene hvor «ingen skulle tru at nokon kunne bu..» Et av disse stedene hvor man virkelig kan få et innblikk i fortiden, er på Kvinen Turiststasjon. Her følger man de gamle vandringsveiene innover fjellet og langt der inne ligger de nye hyttene på historisk grunn, der hvor den gamle hytten stod. Inne i hovedhytta ligger bøker og hefter som forteller slektshistorien og hvordan det var å leve her, både da det var jordbruk og jakt folk levde av og ettervert turisme. Er du veldig interessert, kan du kjøpe boken om hu Gunnhild Kvinen, den ligger på proviantlageret. For et kvinnfolk!!!

Det var min gode venninne fra Sørlandet som hadde lokket meg med på turen. Hennes sønner er oldebarn av Gunnhild Kvinen og hun har selv gått mye i området for 30 år siden da hun fremdeles var godt gift.
Med i turfølget var også han på 7, mest opptatt av at det var fremdeles SNØ..

Gunhild var født i 1889. Hun vokste opp inne på heia med foreldre og søsken, noe hun beskriver med en ufattelig god hukommelse. Videre forteller hun om livet sitt med mann og barn, samt hvordan det var å drive turiststasjon. Hun bodde i mer enn 52 år på den veiløse gården langt inne i Sirdalsheiene og sier selv at hadde det ikke vært for rype og geitene, så hadde folkene sultet ihjel. Jeg leste boken om hennes liv mens vi var på hytta og kan ikke annet enn å være mektig imponert. Særlig tok jeg til meg hennes leveregel: «Vær alltid glad og vennlig, snill og hjelpsom. Du kan, uten å vite det, ha engler til gjester». Det syntes jeg var fint sagt, om kunsten å få gjester til å trives på hytta.

Det var faktisk MYE snø og enkelte var mest opptatt av hvorfor vi ikke hadde pakket ski og akebrett. Tja, si det i juni….
Naturen er flott her oppe, med god utsikt i alle retninger.

Det startet altså i 1901, da man begynte å ta imot jegere, fiskere og andre turister på Kvinen gård. Her på grensen mellom Sirdal og Setesdalen gikk et nett av løyper ut i alle retninger og det var et rikt dyreliv. Gården lå ved den vakre Kvifjorden, men måtte flyttes i 1970, siden vannet skulle demmes opp som følge av kraftutbyggingen. Det ble reist en ny hytte 300 meter høyere oppe, som ble drevet privat frem til 2007. Da tok DNT Sør over og i 2017 ble den gamle hytta revet. Det ble bygget to nye hytter med totalt 40 sengeplasser, det er proviant å få kjøpt og alt ligger tilrette for at man virkelig kan ha et flott opphold her.

Litt hjelp med skoene må til.

Det var virkelig mye snø og flere steder trødde vi gjennom til langt oppå lårene.
Det var nok av utfordringer med broer som måtte krysses.
Snøsmeltingen var i full gang og flere steder måtte vi vasse for å krysse elvene.
ENDELIG kunne vi se Kvifjorden…
Og da er det ikke langt igjen til vi var fremme ved hyttene.

Jeg hadde booket rom på forhånd, for det er man nødt til å gjøre i disse koronatider. Vi hadde slept oss inn til hytta, ikke fordi det er en tung og lang tur, fordi det er det ikke. Dersom man parkerer på Donsen, har man 7 km foran seg i variert høyfjellsterreng, med 232 meter stigning. Slett ikke avskrekkende og visstnok mulig å gjennomføre på 2-3 timer. Det gjorde ikke vi, mest fordi vi var tungt lastet. Tur med barn innebærer en dobbelt så tung sekk, siden man bærer for to. Legg til mat og god drikke, så begynner man å snakke om overlast. Særlig Sørleningen sleit, hun var på sin første DNT hyttetur og var bokstavelig talt forberedt på ALT!!! Jeg stod bare å måpte da jeg så utvalget hun trakk opp av sekken.

Hytten er ny og preget av design. Jeg kunne ikke annet enn å undre meg over hva Gunnhild hadde tenkt om lampene som prydet oppholdsrommet….
Dette ble raskt mitt favoritthjørne…
Andre var mer begeistret for klatreveggen utforbi.

Det ble en rar helg, mest fordi vi var 3 personer i en svær og tom hytte. Hytten er beregnet til 30 stk, (hovedhytten) og jeg er usikker på om den ble regnet som full med oss 3 (koronatiltak) eller om det generelt er lite folk her. Uansett, hytten er veldig flott. Det er koking på gass og utedo, masse praktiske løsninger og best av alt: ingen wifi eller mobildekning. Sånn får man ro i sjela av og jeg kjente bare skuldrene senke seg og den gode hytte-sløvheten sige gjennom kropp og sinn.

Han på 7 likte seg best oppe i loftstuen. Det KAN ha noe med utsikten å gjøre…
Andre likte seg best i sofakroken med ei fantastisk bok….Det ble noen timer sammen med hu Gunnhild, mens de andre spilte kort.

Samtidig kom det mange dagsturister inn på tunet hele lørdagen og da var det ikke lett å vite hva vi skulle gjøre. Det stod nemlig store oppslag på alle dører og vegger at pga korona/smitte/hygiene osv. var det ikke lov for dagsturister å gå inn i hyttene eller bruke doene. Men de svermer overalt, det var tross alt varmt og dørene stod oppe. Vi forsøkte på en vennlig måte å henvise til reglene, men ble møtt med lite forståelse. Siden det tross alt var voksne folk det var snakk om og vi ikke eier hyttene, kunne vi ikke bruke rå makt og kaste dem ut….

Det er slett ikke vanskelig å finne frem til Kvinen eller løypene innover i Setesdalsheiene, hvor jeg tidligere har gått mest.
Dette var stas: en perfekt bro til å leke Bukkene Bruse på. Og vi var tross alt 3 geiter og jeg har vel alltid vært et troll, så da var det bare å kjøre på….
De fineste sandstrendene lå på andre siden og bading ble det også på den tøffeste.
Det var god utsikt over til turisthytta fra halvøya med Kalvekroknuten.

Det er mulig å gå tur i området dersom man blir i flere dager. Vi pakket med niste og gikk bort til Kvibru, som er en steinhvelvbru fra 1923-1924. Broen går over elven Kvina og ble bygget i forbindelse med en vei som var tenkt mellom Bygland og Sirdal kommune. Den er beregnet for bil, men har aldri vært knyttet til vei og kommer heller aldri til å bli det. Sånn kan vi like, for noen fremtidsvisjoner og for et pågangsmot… Nå trampet vi frem og tilbake mens vi lekte geiter på vei til seters for å gjøre oss fete. Etterpå var det å finne et lunt sted for kaffekoking og mat, vi hadde tross alt mye som skulle spises for å slippe å bære det hjem igjen.

Det er laget gangvei mellom hyttene og utedoen.
Det var en rar stemning i hytta, tomt liksom. Jeg savnet mer liv og leven.

Neste morgen kom med strålende sol og vi startet på hjemturen. Nå var det som om vi fløy over viddene, men det er mest sannsynlig på grunn av at sekkene veide en brøkdel av vekten på vei inn. Det meste av maten var spist opp. Vi fant et vann, hvor badetemperaturen såvidt var over 0 grader, og hadde en lang pause der. Hvem har hastverk på en så nydelig dag? Jeg tenkte fremdeles mye på Gunnhild og hvordan det må ha vært å leve her. Hun hadde kanskje ikke så mye tid til å bade og ligge i sola. Det var nok mest slit og strev, men med en veldig frihetsfølelse og kjærlighet til naturen. Så kanskje vi har mye til felles, tross alt? Ta deg et besøk til Kvinen, så får du se….

På vei hjemover, med utsikt over Kvinaelven og Kvibru.
Fineste badeplassen, med kaldeste vannet..
Det er lett å forstå hvorfor Gunnhild elsket livet tett på naturen…

Iveland, en midtsommers drøm….

Noen ganger er det jammen godt å bare ligge hjemme på verandaen i hengekøyen. Men så hadde jeg lovet mitt lille barn å dra på tur den helgen, siden hun skulle arrangere bursdagsfest for venninnen. Sånn fest med alkohol og garantert fritt for alle over 40.. jo, jeg tok hintet. Så da fredagskvelden kom og gikk mens jeg fremdeles lå i hengekøya, sirklet hun rundt meg som en piraja, med gode forslag til hvor jeg kunne dra. Med det i bakhodet på lørdagsmorgen, var det lite annet å gjøre enn å pakke i bilen og ta meg en tur. Dessuten styrtregnet det og da er det ikke like fristende å sløve i hengekøya hele dagen.

Skikkelig godt vær til å dra på biltur.
På vei mot Tonstad, kjører man forbi Terland Klopp og utsikten er vel verd en stopp. Broen er bygget i 1800 og er regnet som Nordens lengste steinhellebro.

Det tok ikke mange milene før humøret var på topp. Jeg elsker virkelig å kjøre langt i bil. Jeg kan ikke si fort, med en gammel Toyota er det sjelden jeg ligger over fartsgrensen og jeg har spart mye penger på det.. Men frihetsfølelsen bak rattet, kombinert med roen og konsentrasjonen med å følge veien, gire, svinge, bremse, gi gass, gjør meg oppriktig lykkelig… Legg til skikkelig høy musikk, nedrullede vinduer, sol og sommer, så flyter jeg inn i «zen mood». Når naturen flyr forbi og omgivelsene er i konstant endring, da blir det helt rolig inni meg. Hver gang jeg drar på roadtrip med bilen, tenker jeg at «dette burde jeg gjøre oftere». Og du må gjerne kalle meg miljøsvin hvis du tenker jeg er det. Og ettersom jeg la Vestlandet bak meg, kom solen frem og asfalten tørket opp.

Lunsj ble kjøpt på det mest fantastiske bakeriet på Tonstad og spist bak rattet.
Jeg fikk den fineste teltplassen på hele Kilefjorden Camping, med egen badeplass og LANGT til nærmeste nabo.

Jeg hadde egentlig ikke så mye planlagt, annet enn at jeg kjører og ser hvor jeg ender opp. Med i bagasjen var turboken «Fra hav til hei, 123 turer i Aust Agder, Nissedal og Fyresdal», en helt genial bok jeg har brukt på helgeturer tidligere. Jeg fant Iveland i boken og nærmeste campingplass var Kilefjorden Camping. Det passet ypperlig, med kanoutleie og kort vei til turløypene. Jeg fikk opp teltet og pakket sekken, så var det avsted for å utforske.

Kirken er en korskirke fra 1837 og har 350 sitteplasser. God plass, med andre ord.
Turen opp til Berefjellet starter ved kirken og er godt merket.

Iveland er en kommune i Agder fylke og har visstnok 5,4 innbyggere pr kvadratkilometer. Det synes jeg hørtes mye ut, for snakk om folketomt sted. Jeg kjørte gjennom endeløse skoger med små tjern og myrer. Det var spredt bebyggelse til jeg kom til Birketveit, som er kommunens administrative sentrum. Her var alt som hører sivilisasjonen til; kirke, skole, eldresenter og Joker butikk. Men jeg så ingen mennesker noe sted. Det var rett og slett litt skummelt, sånn «katastrofefilm tomt for folk». Jeg undret meg over om det var UFO eller koronavirus som hadde lagt bygda øde, men fant turstien og begynte å gå, istedenfor å fantasere nærmere på det.

Turen opp og rundt Berefjellet er 6 km, noe lengre dersom du tar med alle avstikkerne fra løypa for gravrøyser, utkikkspunkt mm.
Her satt jeg lenge og dinglet, mens jeg beundret utsikten. Snakk om folketomt område..

Turen går på gammel kirkevei og Kongevei fra 800 tallet. Det var en spesiell stemning, noe som kan skyldes at det var sommersolverv og at jeg kjente meg helt alene. Det var en stillhet som nesten var hørbar og torden i luften.
Det er to antatt gravrøyser, interessante minner fra fortiden. Jeg satt lenge begge stedene, ihvertfall så lenge man kan sitte før mygg, knott og klegg gjør det umulig.

Neste dag var jeg igjen klar for tur, etter en god natt søvn og frokost i teltet. Min perfekte teltplass hadde et alvorlig knottproblem, som gjorde det umulig å oppholde seg utforbi. Det var såvidt jeg rakk et kjapt bad før svermene kastet seg over meg. Og det svir og klør noe forskrekkelig. Så det var bare å komme seg avsted for å finne Dalevegen, som ligger på østsiden av Otra. Jeg skulle parkere på Skaiå og det var ikke helt lett. Men endelig var jeg på rett sted. Dette var en tur på 8,5 km og slett ikke krevende (ifølge boken). Jeg er noe uenig, mest fordi det var dårlig merket og skikkelig gjengrodd. Heldigvis traff jeg noen hyggelige innfødte, selv om de ikke hadde hørt om Dalevegen. Så jeg fant frem tilslutt og kunne krysse av for den i boka.

Det startet fint og sivilisert ved denne gården.
Her gikk stien og deler av løypa er umerket, slik at kart og kompass må tas med.

Det var allikevel en flott tur, skikkelig villmarkstur. Jeg gikk en runde, først inn til Halvfar, så videre til Budalshei og over Skaiåheia tilbake.
Etter turen fant jeg ut at jeg var bare noen kilometer fra Røyknes, som er endestasjonen på Setesdalsbanens museumsjernbane. Den måtte jeg se..
Iveland kraftstasjon ligger like ved og var en stor opplevelse.

Ingen besøk til Iveland er komplett, uten en tur inn til gruvene. Sammen med Evje og Hornnes er Iveland en berømt gruvekommune kjent over hele verden på grunn av de spesielle og sjeldne mineralene som finnes her. Her kan man altså gå på skattejakt etter kvarts, feltspat eller glimmer, og sikker mye annet. Det er funnet over 50 ulike mineraler i området, så det er bare å lete. Turen inn til gruveområdet er ca 2 km på god grusvei og det er mye å se. Jeg hadde litt lite tid, siden jeg skulle kjøre hjem, men fikk en lang og interessant samtale med en eldre mann som rotet i en steinhaug. Det viste seg at han hadde jobbet i gruvene i ungdommen og nå la han frem ulikt til turistene. Det satte jeg stor pris på, siden jeg hadde en lang biltur foran meg og ikke tid til å hakke selv. Men det blir nok ikke lenge til neste gang jeg tar en tur til Iveland… Så alt i alt, var jeg glad for at jeg kom meg ut av hengekøya den helgen….

Jeg parkerte på hovedveien, men det er mulig å kjøre helt inn. Da betaler man 100,- via Vipps, så kan man hente stein så mye man vil.
Jeg hadde lyst på disse, men fikk de ikke oppi sekken….
Det er skiltet til flere gruver, hvor man kan gå inn og hakke ut stein.
Jeg manglet bare en kufanger fremme i grillen på Toyotaen, så kunne jeg sklidd rett inn i neste episode av Norske Rednecks….

På tur langs Jærkysten- fra Brusand til Bore.

Jeg var ikke vanskelig å be da min gode venninne Ingvill spurte om vi skulle gå på tur sammen. Hun er vanligvis å finne i Nepal, hvor hun vandrer de høye fjellene med turister som vil på tur. Her på Jæren var jeg den lokalkjente, siden jeg tidligere har gått fra Hellvik til Vigdel med telt og full oppakning. Dessuten er strendene langs kysten blant favoritt turene jeg velger, når jeg trenger å komme ut for å lufte meg litt.

Stort lettere enn dette blir det ikke, med full sekk og lokaltoget til Brusand.

Nå pakket jeg sekken og gledet meg veldig til å legge avsted. Forrige gang slepte jeg på en blytung sekk, noe som gjorde at jeg måtte avbryte turen og gå den i en to-gang. Klok av skade, var jeg MEGET nøye med hva jeg stappet i sekken og jeg veide den inn til ca 17 kilo. Det innebar telt, sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, mat og drikke. Fra forrige gang visste jeg at det er vanskelig å finne drikkevann langs kysten, derfor er det ikke lett å unngå for tung sekk. Men dette kjentes greit ut.

Det første vi gjorde da vi fikk sand under føttene, var å ta en pause. Ingvill hadde kaffe på termos og det var MYE å snakke om.. Vi har vært venner i over 30 år, men bor på forskjellig kant av landet, så oppdatering er viktig….
En ilsint hoggorm, som freste da jeg vill ha bilde av den.

Kysten utenfor Jæren ble tidlig ansett for å være en av de farligste strekningene i hele Europa, så det kreves mot og kunnskap for å legge ut med båt her. Og det finnes mange historier om skipsforlis, havsnød og vrakauksjoner; både sanne og «skrøner».

Det fine med å gå langs kysten, er at det er flatt. Her har man god utsikt i alle retninger og det er ingen høye fjell eller skoger som stenger for utsikten. Men da har man heller ingenting som tar av for vinden og det blåste kvast. Det er sjelden man går tur på Jæren uten vind, så det var helt greit. Vi hadde sol og fint vær, derfor gikk det fint. Det er verre når regnet pisker og temperaturen synker mot 0, da kan det være surt langs havet. Men det er relativt lite nedbør her ute, i forhold til Jær-bygdene lengre inne i landet. Men himmelen er høy og sammen med skyene skapes det spesielle lyset, som har gitt inspirasjon til både malere og diktere opp gjennom tidene.

Det har bodd mennesker på Jærkysten (antar arkologene) så langt som 11-12 000 år tilbake i tid. Disse sjøhusene er nok ikke fullt så gamle, der de står på Holmestø.
Det er mye stein og de driftige bøndene stabler steingjerder i alle retninger. Heldigvis er løypen tilrettelagt med gjerdeklyvere, MANGE gjerdeklyvere….
Det meste av turen går nær sjøen, men etter Kvassheim fyr må man en tur opp på Rv 44. Langt der fremme er veien og der går man så langt ut i grøften man klarer, for her kjører bilene fort….
Deler av turen er merket, men ellers anbefaler jeg å studere STF sin årbok fra 2004: «På tur langs Jærkysten». Her er kysten beskrevet med kart, fra Tungeneset til Ogna.

Dette er ikke turen for deg som er redd kyr, stuter eller ungdyr. Det er mildt sagt mange av dem og de er av natur meget nysgjerrige dyr. Av en eller annen grunn ble jeg sendt først inn i bølingene, det kan være fordi jeg har for mange år siden jobbet som avløyser på gard. Eller fordi Ingvill bevisst hadde på seg en rød jakke og alle vet jo hva det gjør med sinte okser… Så jeg gikk først og ryddet vei. Vi traff ingen farlige dyr, men så oppsøkte vi ikke flokkene heller. Det var både okser og kyr med kalv, så det stod flere steder advarende skilt. Verre var det når flokken gresset midt på stien, da var det bare å måke vei. Og enkelte steder gikk vi i lang, lang rekke, med en hel hale av kyr bak oss.

De hadde en tendens til å stå midt på stien….
Varhaug gamle kirkegård et et fantastisk sted. Her har det stått kirke siden 1300 tallet, men nå er bare kirkegården og et lite gravkapell igjen.

Den gamle Kongeveien er merket med blå påler, er ca 1 mil lang og går fra Kvassheim fyr til Hå gamle prestegård.

Den første dagen gikk fort og snart gikk det mot kveld. Teltplass ble første og beste flate slette, hvor det ikke gikk kuer. Det var jammen ikke lett å finne… Dessuten blåste det fortsatt friskt og det var ingen enkel sak å sette opp telt. Særlig Ingvill var overrasket over at teltet, som hadde overlevd storm i Himalaya, nå knelte for vindkastene på Jæren. Det var jammen ikke enkelt, men begge teltene stod som noenlunde gjennom natten. Og heldigvis roet vinden seg til neste morgen, så vi våknet friske og uthvilt til en ny dag. Nå var det mer rullestein strender, flere gravrøyser, nye sjøfugler og de utallige blomstene å utforske.

Middagsmenyen for turen var meget enkel: pølser og øl. Det er første gang noensinne at jeg har tatt med øl i en sekk som jeg må bære selv: 2 øl = 1 kilo. Det blir nok ikke en vane, selv om måltidet smakte fortreffelig….
Fantastisk solnedgang over leiren vår.
Det er mye og variert natur langs kysten.

Vi gikk i et jevnt, men rolig tempo. Det ble mange pauser i løpet av dagen, det var ingen grunn til hastverk. Begge likte å ta bilde og jeg hadde kopiert opp noen sider fra turboken (den veier nemlig MYE) som jeg leste høyt ettersom vi passerte de berømte stedene. Her var både gravplasser fra før-kristen og kristen tid, Grødaland bygdetun med sine spesielle jærhus(som vi ikke gikk opp for å se på), nausttufter og ikke minst 1000 års plassen til Hå kommune ved Obrestad havn. Der leste vi høyt alle diktene som var skrevet i stein. Her var alt fra Arne Garborg til Tor Obrestad, hvor sistnevnte sa at: «Vi er frå havet. Vinden er det einaste vi har…» Det kan nok stemme det, selv om det blåste mye mindre idag. Vi spiste lunsj og kokte kaffe ved Obrestad fyr, etter å ha karret oss opp den bratte skrenten som omgir bygningene. Dette er et av de mest fotograferte landskapene i Rogaland, formet av bølger for noen tusen år tilbake i tid.

Det er god utsikt fra 1000 års stedet, både mot Obrestad havn og fyret. Ingvill mente at strekningen vi hadde gått var akkurat som Irland; de grønne, rullende åsene.
Det er en liten omvei, men absolutt verd turen opp til fyret. Her er det mulig å bestille overnatting, besøke fyrmuseum eller ta litt tid i «stillerommet». Fyret åpnet i 1873 og ble automatisert i 1991.
Fyret er vernet som kulturminne og drives i dag av Hå gamle prestegård.
Den gamle prestegården er nå et høyst oppegående senter for kunst og kultur. Her arrangeres ulike utstillinger, konserter, utleie av lokaler, salg av kunst og kafe. Det ble en lang stopp der også.
Håelven er en av de beste lakseelvene i Norge og var grunnen til at turister på 1800 tallet begynte å finne veien til Hå. Elven krysses på hengebro og har fin utsikt.

Det høres kanskje lett ut å gå tur på stranden, i motsetning til fjellet. Men det er tungt å gå i sand, det er nesten som om beina veier dobbelt så mye. Så da klokken gikk mot kveld, var det å se seg om etter en ny teltplass. Ved Skeiebukten fant vi et lite område ved stranden, midt mellom driftige bønder i full sving med traktoren og hissige fugler som forsvarte reirene sine. Det fristet med et bad, men vannet var grumsete og skittent. Istedet ble det nok en middag med pølser og øl, før det ble tidlig kveld i soveposen. Man blir jammen trett av all den friske sjøluften…

Det er alltid mulig å finne sin egen lille private strand. Her likte jeg meg godt, dette er nemlig Saltebukta…
Noen brukte tiden til å meditere, mens andre utforsket omgivelsene.

Jæren er Rogalands viktigste jordbruksområde og ofte går turløypen langs dyrket mark eller over utmark. Følg alltid merket sti, respekter skiltene og ta med alt søppel, slik at vi kan beholde velviljen fra bøndene og ta vare på dette fantastiske området.



Det var ikke folksomt langs strendene, noe som kan skyldes at det var en ukedag og at været ikke akkurat innbød til bading og soling.
Orreelven lar seg ikke krysse uten å bli våt, så da må man opp på hovedveien og bruke broen. Men det er bare fint, da får man sett den fine lille steinkirken fra midten av 1200 tallet. Det hadde gjort seg med et strøk maling, men det er bare bagateller…

Vi kom ikke så langt som vi hadde tenkt, for målet var egentlig Solastranden. Men tiden går fort og vi gikk kanskje litt sein, så da vi kom til Bore, var det bare å innse at vi var kommet til veis ende. Men det var helt greit. Strendene videre nordover kan gås en annen gang og skyssen vår stod allerede klar og ventet på parkeringsplassen. Det hadde vært noen fine dager og vi var godt fornøyd. Så dersom du har lyst å gå en annerledes fottur, anbefaler jeg Jærkysten. Det er lett tilgjengelig med offentlig transport og det finnes mange gratis parkeringsplasser, slik at du kan gå kort eller langt. Pakk lett og husk mye drikke. Så er det bare å nyte den åpne utsikten, det skiftende været og stillheten.

Orrestranden er 3 km lang og dermed Norges lengste sandstrand.
Da nærmer vi oss Bore.

Det blomstret overalt hvor vi gikk….flotte minner å ta med seg…

Turstien på neset.

I går var jeg så heldig at jeg fikk tatt en tur til Randaberg kommune. Den grønne landsbyen, som ligger på Jærens nordre spiss, har mange flotte turmuligheter. Særlig er det strendene og nærheten til havet som trekker meg dit. Ytterst på spissen ligger en fin, liten rundtur på 6,2 kilometer, med start fra fyret. Turen er lettgått, men går over svaberg enkelte steder. Det kan være sleipt og vanskelig å gå, så husk gode sko.

Det ligger en stor og gratis parkeringsplass der hvor bilveien ender. Her er toalett og grusvei ut til fyret. Rundturen starter her.

Det var ikke merket sti, men siden jeg skulle gå langs havet, var det bare å gå.
Sommeren er den desidert beste tiden å gå denne turen….
Stien går gjennom Jærstrendene landskapsvernområde og her er et rikt naturmiljø. Det kryr av fugler og denne var ny for meg.

Jeg hadde planlagt å dra tidlig ut og tilbringe hele dagen med å bade og sulle rundt på neset. Ihvertfall frem til jeg skulle på jobb, noe som gjorde at jeg hadde litt tidspress på meg. Så blir det som det ofte blir, det gikk tregt med å komme meg ut døra hjemme. Tilslutt var jeg så forsinket at jeg vurderte å droppe hele turen. Ifølge ut.no skulle runden ta 3 timer å gå og jeg er sånn som ikke liker å komme forsent.

Det var flere små strender som tilhørte hyttefolket. Denne likte jeg spesielt godt.
Det er flere steder satt opp gjerdeklyvere og det var 2 informasjonsskilt som jeg fant.
Jeg passerte turstien opp til Randabergfjellet i godt tempo og tenkte «En annen gang»…
Det ble en liten strekning på asfalt, men det meste av turen går på grusvei, strand, svaberg og utmark.
Dette er Sandeviga, et nytt bekjentskap for meg. Tenk å få den flotte stranda helt for meg selv….

Planen ble endret, nå tok jeg på joggesko og treningstøy. Her var det ikke snakk om å sulle avsted i sakte tempo, jeg gallopere over svabergene. Gjennom en liten skog, hvor jeg fant en glimrende teltplass. Tror jeg ihvertfall, jeg hadde verken brillene på eller tid til å stoppe for å ta inn detaljene. Det luktet ramt av sjø, sånn som det lukter når det er lavvann og ikke har regnet på lange tider. Jeg så i forbifarten nydelige blomster og sommerfugler som lettet i forskrekkelse over å bli forstyrret. Det ble verken tid til bad eller kaffepause…..

Jeg løp ikke, men det var ikke langt ifra…
Stien var lettere å følge på vestsiden av neset, selv om det var lite merking og skilt. Jeg navigerte etter kartet og beskrivelsen på ut.no.
Det er en tur med lite bakker, lite folk og mye å oppleve.
Det var ikke et alternativ for meg denne gangen, å utforske alle de spennende stedene jeg passerte.
Løypa og kart over neset.

Jeg skremte opp geitene, for ikke å snakke om alle fuglene som hekket. Jeg måtte flere ganger dukke når vipene ble for nærgående.
Og plutselig dukket Tungeneset fyr opp…

Bare så det er sagt, turen er ikke 3 timer, slik det står på ut.no. På informasjonstavla står det 1,5 time og det stemmer mye bedre med tiden jeg brukte. Nå hadde jeg plutselig god tid og kunne utforske fyret samt ligge på et svaberg etter at nistepakken var spist. Jeg vurderte til og med et bad, men hadde ikke tid til å gå tilbake til en av de fine strendene. Men jeg rakk jobb….

Tungenes fyr ble bygd i 1828 og nedlagt i 1984. Grunnen til at det ble bygget et fyr her ute, var at sildefiskerne nektet å levere sild i Stavanger fordi det var så farlig å runde neset. Starten var et stearinlys i loftsvinduet, før det kom et skikkelig fyr.
Fyret er idag et populært kunst og kultur senter. Her er både museum og kafé, samt det arrangeres jevnlig utstillinger og konserter.
Siste innsats mot bilen.

Her ligger Svanesjøen..
Jada, jeg kommer igjen og da skal jeg ha SKIKKELIG GOD TID….

Campinglivets enkle gleder.

Det aller, aller beste med å dra på campingtur, er at det er ingenting å stresse over. Enten man har telt, bobil eller leier seg en enkel hytte, så er det bare å senke skuldrene og ta livet med ro. Sånn liker jeg… Dessuten finnes det utallige flotte campingplasser å velge mellom, både i inn og utland. Ikke at det betyr noe med de i utlandet, siden vi foreløpig ikke kan dra lengre enn Danmark (som forøvrig er et Mekka for camping). Men det er plenty av flotte steder her til lands og det er billig, sosialt og man kommer tett på naturen når man velger camping istedenfor hotell.

Lomsesanden Familie Camping er et fantastisk sted, som ligger 3 km fra Farsund. Lista halvøya er kjent for de flotte strendene, fyret, turløyper, yrende fugler og planteliv og sine sterke bånd til Amerika.

Campingplassen ligger bokstavlig talt på stranden og vi har 50 meter å gå fra verandaen til havet. Her er stranden og campingen sett fra Einarsneset.
Det betyr kveldsbad, morgenbad, midt på dagen, «for varm» samt «trenger å våkne» bad… Altså MYE bading..

En av de fineste plassene jeg vet om, er Lomsesanden. Her har jeg vært flere ganger, både med telt og i leid hytte. Så da værvarselet for pinsehelga lovet sommervarme og fint vær, var jeg snar til å leie en hytte og planlegge tur. Ikke at det kreves så mye planlegging når man skal bo i hytte og kjøre helt frem… Jeg fikk låne han på 7 og overtalte sønnene mine til å bli med, handlet inn mat og fylte bilen med alt som kunne være kjekt å ha på turen.

Vårt lille hjem ligger i en rekke av andre hjem. Det er sosialt, men ikke påtrengende å være på campingplass.
Her koser vi oss…..

…. og har alt vi trenger.

En enkel campinghytte har som regel 2 rom, en stue og soverom. Noen har bare 1 rom, men uansett så bor man tett sammen. Det er greit å ha en fast rutine på hvem som sover i over og underkøyen, så slipper man å krangle om det. Dyner og puter er med i prisen, så det er bare sengetøy som medbringes. Det er vanligvis kokeplate, strøm, kaffetrakter og kjøkkenutstyr i hytta, men ikke dusj, do eller innlagt vann. Da må man gå til servicebygget, så det blir endel trim på denne type ferie. Det er nesten alltid en liten veranda utforbi, med noe å sitte på, for halve poenget med å dra på campingtur er å være ute.

Alle måltider spises ute når været tillater det. En lørdagskveld som denne, lå grillosen lavt over hele plassen og jeg tror neppe noe annet var på menyen hos naboene heller.

Jeg sier som REMA: Det enkle er ofte det best.

Så hva gjør man når man er på campingplass? Jeg liker å utforske området rundt plassen og går mye tur. Vi tar mange turer til kiosken for å kjøpe is og han på 7 vil alltid på lekeplassen. Og det kan han jo… Det ble noen timer på stranden og hvem trenger vel å dra til Syden når Lista viser seg fra sin beste side? Det er bøker å lese, kortspill å spille, badminton og mye annet kjekt. Dessuten er en bytur obligatorisk, for det er alltid noe jeg har glemt å ta med…

Farsund er en koselig sørlandsby, som i 1795 fikk status som ladested, med rett til å drive handel og sjøfart. Den har en spennende historie, med blant annet sjørøveri og heksebrennning.
Det var spennende med kanonene og fantasien fikk fritt spillerom hos han på 7.

Sol og syriner gir skikkelig sommerfølelse.

Det beste med camping er tross alt at vi har mye tid til å tilbringe sammen. Internett er dårlig og det er ikke WiFi i hytta. Plutselig må vi snakke sammen og finne på andre ting enn å se inn i en skjerm. Det liker jeg godt. Dessuten er det alltid mye spennende å se på, dersom du er en av dem som liker å iaktta andre mennesker. Vi bor tett og sitter mye ute, så det er vanskelig å unngå å få med seg hva naboen spiser eller hvilken musikk de spiller. Så det er aldri et kjedelig øyeblikk, for jammen er vi mennesker forskjellige.

Det ble en tur ut til geitene på neset.
For ikke å snakke om spenningen over å finne en død mus på vei til Loshavn.
Loshavn er Sørlandets lille, idylliske perle og bare en halvtimes gåtur fra campingen.

Det har vært noen flotte dager her på Lomsesanden og jeg kjenner batteriet er fulladet til å dra hjem til hverdagen. Jeg anbefaler virkelig campingliv til alle som trenger å slappe av (og ikke bare til oss som ikke har hytte eller har tilgang til privat hytte). Han på 7 har lyst til at jeg skal kjøpe bobil, fordi det ser mye kulere ut enn hytte. Jeg hadde nok foretrukket telt, dersom jeg var alene om å bestemme… Og sånn går no dagane….

Noen liker å starte dagen i badekåpe, med sjokolade, popkorn og kortspill…
Mens andre vil starte dagen i badekåpe, alene på en strand med kaffikoppen…
HELT ENIG!!!!