Videre fra Flekkefjord til Vanse på sykkel.

For litt tid tilbake, var jeg ute på en helt nødvendig fritidsreise med sykkelen. Jeg har allerede fortalt om turen fra Sogndalstrand til Flekkefjord, men jeg stoppet ikke der. Det var tross alt langfri, mer mat i hengeren og været var strålende. Så da jeg hadde tilbragt noen timer i denne sjarmerende Sørlandsbyen og hadde fått fylt vannflasken og lånt toalett på en bensinstasjon, var det å tråkke ut på den endeløse landeveien igjen. Målet var å sette opp telt ved Seluravannet, der skulle det nemlig være en offentlig strand som jeg tenkte var ideell.

Et siste blikk på Flekkefjord, før jeg tråkket oppover Trolldalen.

Jeg hadde grudd meg til å sykle langs E39 ut av byen, ifølge boken min skulle jeg sykle PÅ hovedveien. Men her var flott sykkelsti godt skjermet fra all trafikk.
Den første grusveien på turen gikk mot vannet Selura, på den gamle Vestlandske Hovedveien. Her var løs grus og skikkelig bratte bakker, så jeg endte med å gå både opp og ned bakkene..

Men da fant jeg ut at sykkelguiden min var utdatert på både kart og beskrivelser, for det var nok lenge siden det var mulig å campe langs Seluravannet. Jeg sjekket Egenes Camping, som hadde spredd seg grådig ut i alle retninger, men de var stengt for telt på grunn av koronavirus. Så jeg fortsatt på grusveien og det var tungt. Veldig tungt… Selv den herlige utsikten over vannet og de skogkledde fjellene rundt, greide ikke å holde humøret opp. Jeg likte allikevel godt veien og kikket ivrig etter spor fra fortiden. Den Vestlandske Hovedveien var den gamle ferdselsveien mellom Christiania og Stavanger, som ble opparbeidet til kjørevei tidlig på 1800 tallet. Mange steder er den vedlikeholdt som tursti eller sykkelvei og jeg har tidligere syklet mellom Ogna til Egersund. Men her måtte jeg gå, løs grus og tung henger= dårlig kombinasjon.

Vakker utsikt over Seluravannet og mot Egenes camping.

Etter all grusen var det herlig å få asfalt under dekkene igjen. Jeg fikk dessuten den gamle E18 helt for meg selv og kunne sykle midt i veien.
Jeg fant den perfekte teltplassen og spredde meg ut. Det var nær nok E39 til at jeg kunne høre duren fra bilene, men mest hørte jeg fuglesang og klukkingen fra bekken.
Like ved lå Hestespranget bru. Både veien og bruen ble bygget i 1839 og brukt som kjørevei i nesten 100 år, som en del av den vestlandske hovedvei.

Dette er den berømte Kvilesteinen, som tidligere lå inne på Fosselandsheia. Her kan man lese inskripsjoner fra tidligere veifarende, deriblant LTS som i 1713 tok seg tid til å hogge inn bokstavene og årstallet i steinen. Jeg satt litt her og kvilte, mens jeg tenkte på alle de som hadde fulgt denne veien tidligere.

Det ble en meget rolig lørdagskveld, hvor jeg satt og kikket opp i tretoppene og spiste egg og bønner til middag. Så neste morgen var jeg så uthvilt som det er mulig å bli etter en natt i telt og klar for å sykle videre. Det ble en fantastisk strekning over heia, med nyutsprunget bjørk og hvitveis overalt. Jeg hadde flere stopp for å beundre utsikten og nyte stillheten. Her møtte jeg verken biler eller andre syklister, faktisk ingen mennesker eller dyr. Men fugler var det mye av…. Etter en skikkelig bratt og lang nedoverbakke, kom jeg til Feda. Denne lille bygda ligger ved Fedafjorden og her har det bodd mennesker siden steinalderen. Navnet betyr visstnok frodig slette, men nå er stedet mest kjent for sin gamle trehusbebyggelse, fiske, turmuligheter og fredelige atmosfære. Jeg ble meget betatt, faktisk så betatt at jeg syklet feil vei….

Hit kommer jeg gjerne igjen, for nå syklet jeg bare gjennom. Jeg kunne ha sovet på vandrehjemmet oppi bakken, hatt med kajakken og gått lange turer.

Det var ikke mye liv i Feda en søndags morgen….
Og Fedafjorden lå innbydende og stille….

Av en eller annen grunn fulgte jeg veien der det var flatt og det var langs sjøen. Men det var ikke der Nordsjøruta gikk, den fulgte en grusvei over fjellet. Jeg tenkte: «Pytt, pytt, hvor mye trafikk kan det være innover mot Kvinesdal en søndag morgen?» Etter at det kom bro over Fedafjorden og E39 ble lagt om, så jeg for meg at det ble ensom på fylkesvei 465 mot sivilisasjonen. Men der tok jeg jammen feil, det kom biler, busser, trailere, lastebiler, bobiler og utrolig mange motorsykler. Det var rett og slett rene motorveien. Etter at jeg hadde undret meg lenge over dette (samt jeg hadde utsikt til Fedabroen og den var tom for trafikk), kom jeg på at jeg hadde lest at E39 var stengt i lange tider fremover. Omkjøring via Kvinesdal… DA vurderte jeg å snu…

Jeg satt lenge på rasteplassen og manet meg opp til å sykle videre…. Dessuten hadde jeg en banankake å spise ferdig….
Sykling gjennom tunneler anbefales IKKE. Jo lenger tunnel, dess mer støy og dårlig luft. Heldigvis hadde jeg lys på sykkelen, det er viktig å huske på når man er på langtur. Ha gjerne med en refleksvest også, mest mulig synlig.

Veien videre innebar flere tunneler og mye trafikk, så det hadde vært tryggere å sykle tilbake til Feda og følge offisiell sykkelvei. Jeg valgte allikevel den korte og farlige veien, men var sjeleglad da jeg fant løypa igjen og kunne sykle på «bygdevegen» inn mot sentrum. Kvinesdal var en nedtur etter koselige Flekkefjord og merkingen av Nordsjøruta nesten fraværende. Jeg slet med å finne veien og lærte noe nytt; nemlig at Kvinesdal er en kommune og ikke en by. Sentrum het Liknes og var raskt unnagjort. Jeg vurderte å spise på en amerikansk diner, bare for moro skyld. I Kvinesdal kommune er nemlig 10% av innbyggerne amerikanske statsborgere (ifølge Wikipedia) og sånn setter sine spor. Men jeg var fortsatt mett og tok fatt på bakkene over heia langs Fedafjorden.

Et siste blikk ned mot Kvinesdalen og fjorden.
Det fineste med sykkeltur er at man kommer tett på naturen og ser alle de vakre detaljene man ellers går glipp av.
Dessuten finnes det alltid overraskelser… Man trenger slett ikke dra til Peru for å se lamaer, disse bor på en gård ikke langt fra Gjervollstad.

Det ble en tung etappe, for her var mye bakker. Det var heller ingen skilt som viste at jeg faktisk VAR på Nordsjøruta, så jeg stussa litt over det. Men ifølge heftet mitt, var jeg ihvertfall på vei mot Lista. Det var en smal og svingete vei og mye trafikk. Jeg forsøkte å legge meg så langt ut mot autovernet som jeg kunne, men der gikk det stupbratt ned mot dalbunnen. Tydeligvis et populært sted for å kvitte seg med søppel og jeg kunne se for meg både sykkel + henger og meg selv ligge blant komfyr, esker, bildekk og annet skrot… Spørs om jeg noensinne var blitt funnet da… Men jeg overlevde og fikk en fin nedkjøring mot Teistedal Rasteplass. Der var det flott, masse benker med tak og åpent toalett. Et passende sted for en lengre pause, tenkte jeg. Og jo lengre jeg satt, dess mindre lyst hadde jeg til å sykle videre.

Finaste rasteplassen min, som ble finaste teltplassen.. Stort mer komfortabelt kan man ikke få det. Dessuten var det knapt biler og andre folk, siden E39 var stengt og omkjøring visstnok går over Kvinesheia.
Det ble en flott, men kald natt, så jeg våknet til rim på teltet.

Jeg hadde egentlig tenkt å avslutte turen i Farsund. Men da jeg neste morgen syklet den fineste etappen av alle, nemlig på grusvei Fv 652 fra Gjervollstad til Heskestad, svingte jeg istedet mot Vanse. Da hadde jeg opplevd en natur som tok pusten fra meg. Her var små vann med idylliske hytter. Det var sauer som beitet i grønne enger, mens lam hoppet og spratt i solskinnet. Det var skog og bekker, fuglesang og masse blomster. Jeg tenkte rett og slett at det er ingenting som kan toppe dette. Dessuten har jeg tidligere syklet Lista halvøya på kryss og tvers opptil flere ganger, hadde vondt i ræva og spist opp all maten. Heldigvis var det en venninne som kom og plukket meg opp, hun skulle den veien uansett og Vanse var ikke så veldig lang omvei. Det eneste som var skuffende, var at jeg ikke fikk spist på den berømte amerikanske dineren i Vanse, den var dessverre nedlagt… Ellers var jeg godt fornøyd med min absolutt nødvendige fritidsreise.

Jøss, et skilt som viser at jeg er på rett vei.. Jeg kunne telle dem på en hånd. på strekningen mellom Kvinesdal og Lista….
Det var mange idylliske småbruk innover heia.
Fina veret og flade veien… da er livet godt!!!
Jeg tror aldri noensinne jeg har spist lunsj på et vakrere sted. OG jeg var helt alene, ingen turister, biler, innfødte eller annet…
Turen gikk ned mot havet og ved Pollen ligger Sigersvollstranda. Jeg stoppet ikke, skulle jeg stoppet på alle vakre stedene, hadde jeg syklet enda….
Siste stoppested: VANSE.
Da var jeg endelig i mål og her føler jeg meg hjemme.

3 kommentarer til «Videre fra Flekkefjord til Vanse på sykkel.»

  1. Takk for fin turbeskrivelse! Vi er 3 venninner som skal sykle denne etappen i sommer som en del av en tur Sørlandet rundt. Fryktet at det ble veldig langt å kronglete å komme seg fra Kvinesdal til Flekkefjord utenom E39, men ut fra din beskrivelse høres det ut for st det kan være verdt det??
    Vi sykler med ca 20 kg bagasje, hybridsykkel og ca 18 km i snittfart, og ca 100 km daglig. Tenker du det er en overkommelig etappe for oss?

    1. Hei ? det er absolutt verd å ta den kronglete veien mellom Kvinesdal til Flekkefjord. Jeg slet litt med merkingen i området rundt Kvinesdal, men det er godt mulig at det er bedre merket andre vei. Hadde dessuten en utdatert kartbok og sykla litt feil fra Feda. Fantastisk tur, og absolutt overkommelig. Jeg hadde kortere dagsetapper, sykkelhenger og god tid ?? Håper dere får en flott tur, kos dåkke. Alt godt, Annbjørg

  2. Takk for fin turbeskrivelse! Vi er 3 venninner som skal sykle denne etappen i sommer som en del av en tur Sørlandet rundt. Fryktet at det ble veldig langt å kronglete å komme seg fra Kvinesdal til Flekkefjord utenom E39, men ut fra din beskrivelse høres det ut for st det kan være verdt det??
    Vi sykler med ca 20 kg bagasje, hybridsykkel og ca 18 km i snittfart, og ca 100 km daglig. Tenker du det er en overkommelig etappe for oss?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *