Når ting ikke blir sånn som jeg har sett for meg…

Jeg er en av dem som liker å planlegge turer, og planen er som regel inspirert av at jeg har lest om et sted og tenkt at «dit vil jeg». Ofte blir jeg blendet av vakre bilder og rosende omtale, så hvem er ikke blitt en smule skuffet over at virkeligheten ofte ikke er slik som på bildene? Jeg jobber knallhardt med å senke forventningene, akseptere at ting ofte ikke går slik jeg hadde sett for meg og være åpen for forandring. Det er ikke lett…og stadig bommer jeg grovt…. Siste gang var nå i påsken.

Jeg hadde bestemt meg for en dagstur til Forsand og tenkte at det må være lov i disse coronatider. Forsand er ikke lengre en egen kommune, men en del av Sandnes, noe som skulle tilsi at jeg ikke brøt de statlige retningslinjene om å ikke dra for langt. Jeg la opp til en tidlig avreise, sammen med hele familien. I mitt hode planla jeg at vi skulle sitte på Landa Fortidslandsby og suge til oss 2000 år med historie. Jeg skulle steike pannekaker, mens sola skinte og fuglene sang. Etter en guidet omvisning, skyting med pil og bue samt hesteskokasting skulle vi ta en topptur opp på Uburen. Dette steile fjellet, som troner over bygda, har vært en drøm i mange år og ENDELIG var dagen kommet. Jeg gledet meg som et barn til å være turist i egen kommune.

Det startet ikke så bra, interessen for å bli med var minimal hos resten av gjengen. Jeg fikk etter mye om og men overtalt han på 7, etter å ha lovet at det fantes påskeharer på Forsand også. Jeg droppa avansert matlaging og smurte den vanlige nistepakken. Jeg hadde utrolig nok fått med meg at ferjen over Høgsfjorden var stengt, slik at vi måtte kjøre om Stavanger og den nye tunnelen. Det ble sikkert fire ganger så langt, men pytt pytt. Er man på tur, så er man på tur.

Det var en større skuffelse at jeg ikke kom meg inn på Landa, det var stengt. Sånn «vi binder grinden fast med mange tau og setter opp flere skilt» stengt. Jeg vurderte å klatre over gjerdet, men var redd de kom til å slippe løs hundene på meg dersom jeg forsøkte. Jeg hørte nemlig bjeffingen og hundene hørtes både store og veldig sinte ut. Dessuten har man jo et moralsk ansvar for den oppvoksende generasjon og det er neppe greit å bryte loven. Jeg så for meg overskriftene: «Farmor arrestert for å bryte seg inn på arkeologisk område sammen med barnebarn»…. Nei takk, så da droppet vi Landa.

Så skulle vi bestige Uburen. Det er knyttet et spesielt sagn til fjellet, her bar man opp uønskede barn som man kastet ned fra fjellet. Barna kunne være født utenfor ekteskapet, misdannet eller av andre grunner uønsket og ble utbåren av hjemmet. Derfor ble navnet på fjellet Uburen, stedet hvor de ble kastet utenfor stupet. Det snakket vi mye om under turen og han på 7 var oppriktig interessert. Det ble mange spørsmål og jeg kunne ikke svare på noen. Det jeg kunne fortelle, var at sagnet fortalte at man burde alltid komme seg ned fra fjellet før det ble mørkt. Om natten svevde det nemlig en haug av små barne spøkelser rundt omkring. Da så han på 7 strengt på meg og sa: «Det finnes ikke spøkelser!!!!» Så da dro jeg ikke den historien lengre….

Turen var som sagt et anleggsområdet og ikke vet jeg hvorfor de er igang med å anlegge en ny vei. Mest sannsynlig er det Statsnett sin nye kraftledning og jeg tenkte mye på dette med utbygging og utnytting av naturen. Det var ikke vakkert, selv om utsikten kunne ingenting ta fra oss. Men mest var jeg sur fordi det var tungt å trø i mold og gjørme. Vi ble skikkelig skitne og det var umulig å holde seg tørr på beina. Heldigvis kom vi over på fast grunn da fjellet flata ut og vi hadde flott utsikt over Høgsfjorden og over mot Dirdal. Det stod allerede mange kraftlinjer, men jeg syntes allikevel det var fint på vidden iforhold til kaoset lengre ned.

Som du sikkert har forstått, ble dagsturen min veldig annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Det var liksom lite som gikk etter planen; den fine, rosenrøde planen jeg hadde lagt i hodet mitt. Allikevel kom vi oss både til Forsand og opp på Uburen. Og det er vanskelig å være sur over anleggsveier og ødelagte sko, når vi tross alt ble advart med skilt i starten av turen. Det var jeg som valgte å gå, selv om jeg viste at veien ville bli gjørmete. Men vi var begge enige på vei hjem, at det hadde vært en fin tur. Særlig fordi vi kom oss i bilen FØR regnet kom og fant en åpen bensinstasjon med tidenes beste softis. Moralen er altså: selv om det ikke alltid blir slik jeg ser for meg, kan det allikevel bli bra og få en happy ending….