Da er vi igang igjen, nytt år og nye muligheter. Sandnes Turlag/ Stavanger Turistforening har igjen laget et flott hefte med 10 nye turmål, som lar oss utforske indrefileten av kommunens turområder. Det er premier å vinne dersom du leverer inn folderen og diplom til alle som har fullført. I fjor vant vi ingenting, så planen for året er klar. Vi skal gjøre reint bord, og håper årets premier er bil, båt, Sydentur, el sykkel, nytt kjøkken eller liknende.
I år fikk jeg heftet levert og var invitert av en god venninne. Han på 7 er ALLTID klar og jeg ble klar etter en bøtte kaffe. Terskelen for å komme seg avsted er alltid litt høyere når det er jobbehelg… Dessuten hadde jeg lovet, da jeg satt i solsteiken på verandaen igår, at vi skulle bade. Med overskyet vær og maks 6 grader frista det lite idag. Men det nytter lite å si til han som gledet seg vannvittig…
Vi parkerte på Dale og gikk den korteste løypa opp. Den er bratt, så pulsen steg fort. Men ikke lang, heldigvis.. Både sørlendingen og han på 7 var mest opptatt av «er vi framme snart?», men det var nok fordi de gledet seg sånn til badet. Sørlendingen hadde jukset med å ta bikinien under tur klærne og var uti og dukka lenge før oss andre. Han på 7 bada lengst, mens jeg egentlig ikke har annet å skryte over enn at jeg gjorde det…
Det var en flott tur, men jammen var det mye folk… De sov i telt og hengekøyer overalt, og vi traff massevis både da vi gikk opp og ned. Det er alltid hyggelig, og vi vurderte å invitere dem med på gjemmeleken. Men i disse koronatider fant vi ut at det var best å la det være. Så da var det bare oss, helt til jeg gjemte meg så godt at han på 7 ble sur og ville hjem. Det gjorde vi og er herved offisielt igang med årets utfordring, 10 Topper i Sandnes 2020. Måtte det bli mange fine turer i år også, vi gleder oss ihvertfall veldig. Heftet kan hentes på Platou sport i Sandnes eller Tursenteret til STF i Stavanger. Barn samt de over 60 trenger bare gå 5 for å få diplom, så god tur til alle.
Jeg er en av dem som liker å planlegge turer, og planen er som regel inspirert av at jeg har lest om et sted og tenkt at «dit vil jeg». Ofte blir jeg blendet av vakre bilder og rosende omtale, så hvem er ikke blitt en smule skuffet over at virkeligheten ofte ikke er slik som på bildene? Jeg jobber knallhardt med å senke forventningene, akseptere at ting ofte ikke går slik jeg hadde sett for meg og være åpen for forandring. Det er ikke lett…og stadig bommer jeg grovt…. Siste gang var nå i påsken.
Jeg hadde bestemt meg for en dagstur til Forsand og tenkte at det må være lov i disse coronatider. Forsand er ikke lengre en egen kommune, men en del av Sandnes, noe som skulle tilsi at jeg ikke brøt de statlige retningslinjene om å ikke dra for langt. Jeg la opp til en tidlig avreise, sammen med hele familien. I mitt hode planla jeg at vi skulle sitte på Landa Fortidslandsby og suge til oss 2000 år med historie. Jeg skulle steike pannekaker, mens sola skinte og fuglene sang. Etter en guidet omvisning, skyting med pil og bue samt hesteskokasting skulle vi ta en topptur opp på Uburen. Dette steile fjellet, som troner over bygda, har vært en drøm i mange år og ENDELIG var dagen kommet. Jeg gledet meg som et barn til å være turist i egen kommune.
Det startet ikke så bra, interessen for å bli med var minimal hos resten av gjengen. Jeg fikk etter mye om og men overtalt han på 7, etter å ha lovet at det fantes påskeharer på Forsand også. Jeg droppa avansert matlaging og smurte den vanlige nistepakken. Jeg hadde utrolig nok fått med meg at ferjen over Høgsfjorden var stengt, slik at vi måtte kjøre om Stavanger og den nye tunnelen. Det ble sikkert fire ganger så langt, men pytt pytt. Er man på tur, så er man på tur.
Det var en større skuffelse at jeg ikke kom meg inn på Landa, det var stengt. Sånn «vi binder grinden fast med mange tau og setter opp flere skilt» stengt. Jeg vurderte å klatre over gjerdet, men var redd de kom til å slippe løs hundene på meg dersom jeg forsøkte. Jeg hørte nemlig bjeffingen og hundene hørtes både store og veldig sinte ut. Dessuten har man jo et moralsk ansvar for den oppvoksende generasjon og det er neppe greit å bryte loven. Jeg så for meg overskriftene: «Farmor arrestert for å bryte seg inn på arkeologisk område sammen med barnebarn»…. Nei takk, så da droppet vi Landa.
Så skulle vi bestige Uburen. Det er knyttet et spesielt sagn til fjellet, her bar man opp uønskede barn som man kastet ned fra fjellet. Barna kunne være født utenfor ekteskapet, misdannet eller av andre grunner uønsket og ble utbåren av hjemmet. Derfor ble navnet på fjellet Uburen, stedet hvor de ble kastet utenfor stupet. Det snakket vi mye om under turen og han på 7 var oppriktig interessert. Det ble mange spørsmål og jeg kunne ikke svare på noen. Det jeg kunne fortelle, var at sagnet fortalte at man burde alltid komme seg ned fra fjellet før det ble mørkt. Om natten svevde det nemlig en haug av små barne spøkelser rundt omkring. Da så han på 7 strengt på meg og sa: «Det finnes ikke spøkelser!!!!» Så da dro jeg ikke den historien lengre….
Turen var som sagt et anleggsområdet og ikke vet jeg hvorfor de er igang med å anlegge en ny vei. Mest sannsynlig er det Statsnett sin nye kraftledning og jeg tenkte mye på dette med utbygging og utnytting av naturen. Det var ikke vakkert, selv om utsikten kunne ingenting ta fra oss. Men mest var jeg sur fordi det var tungt å trø i mold og gjørme. Vi ble skikkelig skitne og det var umulig å holde seg tørr på beina. Heldigvis kom vi over på fast grunn da fjellet flata ut og vi hadde flott utsikt over Høgsfjorden og over mot Dirdal. Det stod allerede mange kraftlinjer, men jeg syntes allikevel det var fint på vidden iforhold til kaoset lengre ned.
Som du sikkert har forstått, ble dagsturen min veldig annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Det var liksom lite som gikk etter planen; den fine, rosenrøde planen jeg hadde lagt i hodet mitt. Allikevel kom vi oss både til Forsand og opp på Uburen. Og det er vanskelig å være sur over anleggsveier og ødelagte sko, når vi tross alt ble advart med skilt i starten av turen. Det var jeg som valgte å gå, selv om jeg viste at veien ville bli gjørmete. Men vi var begge enige på vei hjem, at det hadde vært en fin tur. Særlig fordi vi kom oss i bilen FØR regnet kom og fant en åpen bensinstasjon med tidenes beste softis. Moralen er altså: selv om det ikke alltid blir slik jeg ser for meg, kan det allikevel bli bra og få en happy ending….
Det startet med at han på 7 spurte om jeg noensinne hadde gått opp til «det svære fjellet». Fjellet han refererte til, ligger godt synlig fra bilveien mot Hommersåk og ser unektelig litt umulig ut å bestige. Fra veien ser man bratte sider og det ser veldig høyt ut. Han hadde lyst på en tur opp dit, mest fordi han ikke trodde at det var mulig å komme seg opp. Men det er det, her ligger nemlig Storaberget turområde med alle sine løyper. Jeg er glad i å gå i området, særlig om sommeren. Det bugner av blåbær, har et fantastisk badested i Grindavatnet, mye gammel historie og fin utsikt. Da jeg begeistret la turplanene fram for resten av gjengen, sukket min eldste sønn og sa: «Åja, det er den turen som er en eneste lang oppoverbakke»….
Turen starter ved Hogstad og her er satt opp informasjonstavle samt en liten parkeringsplass ved gårdene. Vi fikk ikke plass der, så vi parkerte langs veien. Det var meldt flott vær, men yr.no bommet som vanlig. Men selv om det kom noen regn/hagelbøyer og blåste friskt, var det godt å komme seg ut. Dessuten ble været bedre utover dagen. Turen starter på grusvei ned langs et sandtak og gjennom en grind ut i terrenget. Det går sau på markene, så her må hunder holdes i bånd. Vi hadde lånt med oss Toby, mitt lille barns border collie på 1 år, så tempoet var kvasst. Men det varer ikke lenge før man begynner å gå oppover og snart kommer man til de første kulturhistoriske minnene.
Turen til Storaberget inneholder både ny og gammel historie, særlig er det mange synlige spor etter vannverket tyskerne bygde under krigens dager. Anlegget hentet vann fra både Grindavatnet og Lomstjørn, og det var av ypperlig kvalitet. Det finnes mange steder underveis hvor man kan se demninger, bygninger og tunneler. Det er ingen informasjonsskilt som forteller historien, så her får man bare ta fantasien til hjelp. Grindavatnet ble lagt ned som drikkevannforsyning rundt 1970, så nå er det bare minnene igjen. Jeg liker denne delen av turen og har mine faste punkter som må undersøkes på vei oppover. Han på 7 er like engasjert og vi diskuterer ivrig både krig, fred og hvorfor vi trenger vann.
Når man har gått opp noen av bakkene og passert et par av vannene, deler stien seg. Da går man enten mot toppen eller mot Grindavatnet. Jeg tar som regel toppen først og vannet etterpå, men det var ikke et alternativ idag. Vi siktet oss inn videre oppover og kom etter kort tid til bygdeborgen. Det er ikke annet enn en lav steinmur, men er den best bevarte av alle de 5 borgene i Sandnes. Hit dro menneskene som bodde i området når det var krig og ufred. Med husdyr, mat, utstyr og våpen «holdt de fortet» for over 1500 år siden. Kanskje det var her vi skulle gått i dekning for koronavirus?
Vi gikk samme vei ned som opp. Da er det jo egentlig bare en «eneste lang nedoverbakke» og det kan man like. Turen er ca 6-7 kilometer lang og tar omlag 3 timer. Det er mulig at både lengde og tidtaking kan tas med ei klype salt, ifølge ungene mine er jeg ubrukelig på begge deler. Det er som tidligere nevnt en fantastisk fin tur, men kanskje ikke den man starter med dersom man ikke er vant med å gå i fjellet. For det er noen seige bakker opp….
Jeg har lenge visst at Stavanger Turistforening har merket en nærturløype, som føler den gamle pilegrimsvandringen mot sentrum og Domkirken som ligger der. Den stod beskrevet i STF sin årboken fra 2013, «Lofta vedet» eller «52 hverdagsturer i Stavanger». Jeg har tidligere gått pilegrimsvandringen til Santiago de Compostela, som er en nærmere 80 mil lang tur i nord Spania. Turen ble delt opp over 4 år, det er sånn man må gjøre når man har jobb og et liv utenom… Allikevel var det en uforglemmelig vandring gjennom historie, kultur og ikke minst vakker natur. Så jeg fikk virkelig smaken på å gå med en dypere mening, selv om det ikke var et religiøst motiv hos meg, men mer eventyrlyst.
Det sies at å være pilegrim er å være underveis mot et mål, et hellig mål. Man vandret fremover fra land og strand og mange har nok tatt turen til Stavanger Domkirke opp gjennom årene. Den ble bygget i 1125 og var kanskje grunnen til at Stavanger i hele tatt ble en by. Det er ihvertfall dette året byen regnes som grunnlagt. Å dra på pilegrimsreise var vanlig i alle de store religioner, selv om det kanskje ikke er så populært nå lenger. Høydepunktet for denne tradisjonen var i middelalderen, før reformasjonen begrenset denne type reiser på midten av 1500 tallet. Men nå vokser altså interessen for å være pilegrim igjen og det er merket flere kjente vandringsleder gjennom hele Norge.
Jeg startet tidlig en morgen, siden jeg skulle på kveldsvakt. Bilen ble parkert ikke så langt fra jernaldergården, før jeg fant stien etter å ha gått over den historiske Limahaugen. Det var fremdeles mørkt og jeg gikk og tenkte tilbake på alle de tidligere morgenene da jeg gikk i Spania. Da var målet som regel å finne en åpen kafe, hvor frokosten var cafe con leche og tostadas med syltetøy. Nå hadde jeg kaffe med, siden jeg antok det var begrenset servering underveis på grunn av corona viruset. Løypen er godt merket og er en rundtur. Den kan gås begge veier, men jeg valgte å følge den ruten som var beskrevet i boken.
Nede ved Mosvannet var det ikke mye liv. Jeg traff et par joggere, ellers var det bare fuglene som var oppe. Det er rart med det, når løypa blir for lett å følge, mister man den. Plutselig var merkene borte og jeg kunne ikke huske når jeg sist så noen. Da var det å snu… Selv om jeg visste hvor jeg var og ikke hadde hatt noen problemer med å finne Domkirken, var liksom halve poenget å gå Pilegrimsturen. Jeg ville gå der de «ekte» pilegrimene gikk og det ble derfor ikke første gang jeg måtte snu og gå tilbake. Løypa er 11,2 kilometer og jeg gikk nesten 15. Men det spiller ingen rolle, når man går for å gå. En pilegrims motto er: langsomhet, frihet, enkelthet, bekymringsløshet, stillhet, fellesskap og åndelighet.
Etter å ha sett på berømte graver på Lagård gravlund, var det nesten litt trist å komme frem til Domkirken. Det var tomt for folk og ikke så mye annet å gjøre enn å ta noen bilder og fortsette turen. Stavanger bar også preg av corona krisen, sentrum lå nesten øde en mandags morgen. Men jeg krysset torget og fortsatte mot Rådhuset. Her lå det gamle Olavsklosteret, men jeg valgte å gå videre forbi Kleiva og mot den berømte Munkehagen. Der ble det nok en kaffepause, mens jeg nøt freden og roen alene i parken. Etterpå fortsatte turen gjennom villastrøket på Eiganes, før jeg passerte Mosvannet igjen. Så gikk ferden over Tjensvoll, mens jeg mimret over da jeg jobbet på hotell Alstor. Sakte steg veien videre til jeg kunne se Limahaugen igjen. I fullt dagslys kunne jeg se både sauer og husene nede på jernaldergården. Og FOR EN UTSIKT det var. Bilen stod der jeg hadde parkert og snart var jeg på vei hjem.
Det sies at «veien er målet» og det stemte godt her. Det er annerledes å gå en tur midt i byen, i motsetning til å gå i fjellet, skogen eller langs havet. Allikevel syntes jeg turen var både spennende, lærerik og avslappende. Roen jeg fikk, KAN ha sammenheng med at det var minimalt med trafikk og andre mennesker ute siden det meste er stengt ned pga virus. Det satte turen i perspektiv, plutselig gikk jeg der og tenkte på svartedauen og spanskesyken og det som verre er. Men mest av alt tenkte jeg på ingenting. Det er magien ved å vandre, tanker kommer og går og man får livet litt på avstand. Og det kan man like, særlig nå. Så jeg anbefaler alle å legge ut på en pilegrims vandring, uansett hva man vandrer til. Og takk til Stavanger Turistforening for inspirasjon, tilrettelegging og informasjon. BUEN CAMINO!!!!