Og sånn går nå dagane….

Hvis det er noe jeg har lært gjennom et langt liv, så er det at det finnes tre typer mennesker. Man har de som får ting til å skje, så er det de som ser at ting skjer og tilslutt så har man de som lurer på hva som skjer. Mine barn vil nok si at jeg absolutt tilhører den første gruppen og særlig når det gjelder tur. Det må jeg nok dessverre være enig med dem i, for det er sjelden langt mellom tanke og handling når jeg får behov for litt frisk luft.

Borestranda er et fantastisk sted, som er godt tilrettelagte med parkering, dusj og toalett.
Det er rett og slett blitt et sted for de kule og arkitekturen bærer preg av det.

Mitt lille barn er noe nok mest i gruppe to og hun ser med tålmodighet på når jeg løper rundt og gjør klar. Koker vann, pakker sekk, smører mat, finner klær… Og når jeg står glassklar i døra, siger hun inn på badet og blir der. Lenge… Det er liksom ikke noe som haster og hun er grundig og flink med å gjøre både seg selv og hundene klar. Mens jeg venter og venter, mer og mer utålmodig.

Ikke et tohodet troll, men en snill og grei hundeeier med en hund med spjelket fot. Da må mor bære…
Godt å få luftet både to og firbeinte i disse innetider.
Og noen trenger mer enn andre å springe fra seg.

Så har man han på 7, som definitivt tilhører gruppe tre. Når alt er pakket i bilen, jeg har ventet i flere timer og bare han mangler, ser han opp fra PCen og sier: «Kæ??» Jeg bruker min snille og milde farmorstemme og spør om han er klar for tur. Ikke husker han hvor vi skal eller hvorfor, ei heller hva jeg har bedt ham om å finne frem og hvilke klær jeg har lagt klar…. Det er mildt sagt en tålmodighetsprøve, å dra på tur sammen med noen andre, som ikke er i gruppe en.

Det var mange som hadde lyst på pizzabolle.
Mens andre knapt hadde tid til å sette seg ned for å spise.

Jeg er virkelig veldig glad i å ha med meg flokken min på tur, og særlig i disse virustider, når man helst ikke skal treffe andre enn de man bor sammen med. Men jeg skulle noen ganger ønske at jeg ikke var den eneste som får ting til å skje. At jeg ikke trengte å vente, vente og vente mens andre skal bestemme seg for om de i hele tatt vil bli med. For mange ganger føler jeg meg som i gruppe tre, at jeg ikke får med meg hva som skjer når vi ikke bare kan pakke og gå. Hva er det som tar så lang tid og hvorfor? Men den diskusjonen får bli til en annen gang…

Mye plass til å boltre seg på…
Noen kikka på dem som var i vannet….
… mens andre VAR i vannet…
Og himmelen var over oss alle.
Jeg koste meg med å finne vakre steiner.
Det var mange som surfet, Bore er en perle for slike aktiviteter.

Vi var litt usikre på hva advarselen gjaldt, siden skiltet var delvis dekket av sand. Kanskje coronavirus, bølger, sterke undervannsstrømmer eller drager. Hvem vet?
Langt bak kom han i gruppe tre…
Det ble ikke en kjekk tur til Jærhagen og kafé, istedet ble det drive-in og spise i bilen. Viktig å overholde karantene reglene..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *