Når verden stopper opp…

Det finnes mange gode grunner for å ta seg en pause fra virkeligheten og bare melde seg ut. Når bare ordet CORONA VIRUS gjør at brystet snører seg sammen og hodepinen siger inn i skallen, er grensen nådd for min del. Jeg kom til et punkt hvor jeg bare hadde akutt behov for en time-out. Det hadde vært mange og travle dager på jobb, bekymring for min sønn som var i Wales og skremmende nyhets-oppdateringer fra alle kanter i over en uke. Det ble bare mer enn nok!!! Dessuten skulle jeg ha helg med langfri og de opprinnelige reiseplanene var kansellert, som så mye annet. Det er da en bare vil trekke dynen over hodet, skru av mobilen og glemme at verden eksisterer… Eller man kan ta en kortreist telttur sammen med favoritt turfølge/yndlings barnebarnet. Jeg valgte det siste….

Det var fort gjort å pakke sekkene, man kan være litt ukritisk på hvor mye man drar med seg, når teltplassen ligger nær parkeringen. Skuffer og skap ble endevendt for proviant og jeg pakket det jeg fant av varme klær. Værvarslingen var bra, men man vet aldri med yr.no. Jeg hadde en plan på hvor teltet skulle settes opp, men var åpen for andre forslag. Så var vi avgårde og kjørte Rv 13 innover mot Ims. Den største overraskelsen kom da vi kom til parkeringsplassen ved Eikelivatnet, den var nesten full av biler. På en fredag formiddag… Jeg har vært her mange ganger og stort sett aldri sett en bil. Det er liksom ikke det mest kjente turområdet i Sandnes kommune…

Jeg liker godt å telte sammen med andre folk. Mest fordi det er kjekt for han på 7 å ha andre barn å leke med. Jeg blir liksom lei etter 40 ganger med gjemmeleken og det er grenser hvor lenge «Bomben springer» er interessant. Sant å si liker jeg godt å slappe av i sola med ei god bok, kaffe eller bare se på skyene. Det er skikkelig kjedelig for en over gjennomsnittet aktiv 7 åring, som på toppen av alt ikke har hatt andre barn å leke med på over en uke. Men nå voktet jeg leiren vår som en hauk. Så da noen fedre med en skokk av unger ville presse seg plass, var jeg meget avvisende. Hallo; smittefare, virus, 2 meters avstand, unntakstilstand??!!!! Det endte med at de satt opp telt på andre siden av halvøya, så vi både kunne se og høre dem…..Og jeg var flau over meg selv og følte meg lite vennlig.

Turen var akkurat det jeg trengte. Når mobilen slås av og man MÅ ingenting, er det lett å finne roen. Jeg vil ikke påstå at det var kjedelig, tur med han på 7 er sjelden uten action. Men det var ikke noe som krevde tankevirksomhet eller stort engasjement. Vi lekte, gikk tur, spiste det vi hadde lyst på og som var tatt med. Jeg flyttet stolen ettersom sola flyttet seg på himmelen og tok lange pauser i den. Vi kikket på folkene som gikk forbi og hilste på de fleste. Vi overholdt avstands-reglene til punkt og prikke, men det var verre med håndvask og hygiene. Jeg trøstet meg med at det var bare oss to og at vi var tilsynelatende friske og raske.

Vi pakket sammen og dro tilbake til virkeligheten etter noen dager. Ikke fordi vi hadde lyst, men fordi vi ikke hadde mer mat igjen. Det eneste vi ikke hadde spist opp, var marsipanpølsa kjøpt under priskrigen før jul. Og det var nok en grunn til at den hadde overlevd så lenge, det smakte ikke særlig godt. Ellers hadde vi kun ketchup og steikesmør, så vi fantaserte litt om å fange en and og steke/spise den. Men det ble med tanken og istedet pakket vi leiren og kjørte hjem. Jeg kjente batteriene inni meg var fulladet og jeg var klar til å forholde meg til virkeligheten igjen. Virus eller ikke virus, naturen finnes rett utenfor dørstokken og den er alltid tilgjengelig. Selv om man skal holde seg unna andre mennesker og ha fokus på hygiene, tror jeg det er viktig å kose seg også! Ha en fin dag, enten du er inne eller ute…