Man har lett for å bli litt motlaus sånn som situasjonen er i verden idag. Plutselig er man berørt og begrenset, selv om jeg personlig slett ikke kan klage. Jeg er ikke smittet av noe og heller ikke i karantene. Foreløpig kjenner jeg ikke noen som er syke, men usikkerheten er jo at vi ikke vet. Så jeg går på jobb og er takknemlig for at jeg kan det.
Som helsepersonell fikk jeg tidlig beskjed om at vi ikke får lov til å dra ut av landet. Da var trist, for jeg hadde gledet meg til neste uke. En langhelg på spahotell i Polen var bestilt for lenge siden, men pytt pytt… Nå er grensene stengt og flyene har sluttet å fly, så jeg kunne ikke dratt uansett. Men det er jo egentlig bagateller i den store sammenhengen.
Verre er det å tenke på mitt eldste barn, som studerer i Wales. Der er universitetet foreløpig ikke stengt, så han har valgt å bli. På tross av myndighetenes anbefalinger om at alle nordmenn bør dra hjem. Dessuten er det ikke sikkert han kunne ha dratt hjem, om han ville. Det kjennes helt uvirkelig ut…
Ikke kan jeg dra ut av landet, ikke kan jeg dra rundt i landet og heldigvis har jeg ikke hytte. For da kunne jeg ikke dratt dit heller… Og sånn må det være akkurat nå. Det er tomt for folk overalt og jeg har nesten hatt veien helt for meg selv i helgen, når jeg har kjørt til jobb. Da er det godt å pakke sekken for å dra på tur.
Vi dro til Vagleskogen og fikk den nesten helt for oss selv. Jeg tror det er viktigere enn noen gang å komme seg ut i naturen og det er heller ikke vanskelig å finne turmål hvor det er lite folk. Det hjelper på både kropp og sinn, med frisk luft og bevegelse. Det blir nok muligens ikke så mye turer på meg i tiden fremover, for akkurat nå er det jobben som må prioriteres. Men bedre tider vil komme, så jeg sier som den britiske motivasjonsplakaten fra 1939: Keep calm and carry on. Ta en dag om gangen og husk å puste med magen. Fortsatt god søndag!
