Jysla gillt å sjå dæg…

Det er ikke mye jeg blir så glad for, som når noen virker oppriktig begeistret for å se meg. Nå tenker jeg ikke på familien, venner, barnebarnet eller hundene vi har, det skulle bare mangle at ikke de smiler og blir glade når jeg dukker opp. Nei, jeg tenker på komplett fremmede, som stråler opp som om det skulle vært julaften, bursdag og full pott i lotto når jeg viser mitt slitne åsyn foran dem. Da vet jeg at jeg er på Klepp…

Det ble halvt horn med ost og skinke (jærsk nasjonalrett) på oss. Jeg var sulten og heiv i meg så raskt at det ikke ble bilde av det.

Klepp er jeg usikker på hva er; bygd, by eller tettsted. Det jeg vet er at det er Rogalands nest største jordbruks kommune, med rundt 600 gårdsbruk. Det gjør at det ikke er så fryktelig mye jord igjen til å gå tur på, det meste er enten dyrket eller asfaltert. Det er heller ikke flust med skog eller fjell, men pytt pytt… Det er mye annet kjekt å gjøre på Klepp, tror jeg ihvertfall. Det hadde vi en plan om å finne ut.

Turen er en nærtur som heter Kleppevarden rundt. Det er en god turbeskrivelse i boken Te Jærs, som Stavanger Turistforening har gitt ut.
På toppen av Kleppevarden står et monument som symboliserer et vardebål.

Egentlig skulle jeg på handletur til Jærhagen. Vanligvis handler jeg i første og beste butikk, men nå var det en telt stang jeg skulle ha tak i og den hadde de kun der. Siden jeg var tvunget ut på langtur, inviterte jeg med min sønn og lokket med gratis lunsj og en liten runde i nabolaget for å se oss rundt. Han var ikke vanskelig å få med, ikke hver dag vi får sjansen til å dra helt til Klepp…

Kirken heter selvsagt Klepp kirke og ble bygget i 1846. Altertavlen er visstnok fra 1610,men vi var i farten og gikk ikke inn.
Neste severdighet vi durte forbi, var Klepp bygdemuseum. Her kunne vi ha sett rundt 1000 gjenstander, hvor mesteparten sikkert hadde med jordbruk å gjøre. Men det vet vi ikke, siden vi ikke gikk inn…
Ikke rare vinteren når snøklokkene blomstrer i februar.

Handleturen ble fin, veldig fin. Jærhagen er et fantastisk sted for meg som ikke liker butikker og handling noe særlig. Det er kun på grunn av de som jobber der. Jeg fikk høre «Så gildt at du fant någe du ville kjøba» og overalt kunne vi lese «Så gildt å sjå dæg». De ansatte mildt sagt strålte opp hver gang vi gikk inn i en butikk. Og lunsjen smakte fortreffelig. Så humøret var bokstavlig talt på topp da vi var klar til å starte turen.

Turen har mye asfalt og byggefelt.
Turen har også mye asfalt og bondegårder.
Mildt sagt mye asfalt…..

Først og fremst var vi enige om at det var mye asfalt. Dessuten er været på Klepp ikke mye å skryte av i februar. Det regnet og det blåste skikkelig mye, nesten så mye at jeg vurderte å snu. Men vi gikk. Vi hadde parkert ved Kleppelunden, men det er flere andre steder å starte fra. Det er viktig å gå rett vei, siden skiltingen kun er på ene siden av lyktestolpene. Turen er 5,6 kilometer lang og de var seige idag. Ikke hadde vi pause, det frista lite å stoppe opp for å beundre utsikten. Dessuten var det ikke så mye å se, lave skyer og regn gir dårlig sikt.

Endelig skog og gress under beina.
Det blåser mye på Jæren.
På toppen av Hålandsfjellet kunne vi sittet og beundret utsikten, men det frista ikke.
Det er mange andre løyper og runder som man også kan gå, særlig rundt Kleppelunden.

Turen og humøret ble bedre da vi kom litt vekk fra asfalten. Det sluttet dessuten å regne og det hjalp også mye. Men vi var nok enige om at dette var en tur det holder å gå en gang. Det var ikje en jysla jille tur, for å sei det sånn. Men Klepp derimot, skal jeg dra tilbake til hver gang jeg har en dårlig dag og trenger å bli sett på med begeistring og godhet. Da skal jeg hive meg i bilen og kjøre til Jærhagen for å kjøpe et eller annet jeg ikke får andre steder. For der var det jysla gildt…

Snart tilbake i bilen og jeg småsprang etter ungdommen….

Hallingskeid, et inferno i hvitt.

Det har vært en merkelig vinter i år og her hvor jeg bor, har det knapt nok vært et fnugg av snø enda. Det synes jeg er trist, selv om det er greit å slippe glatte veier, snømåking og nedsnødd bil. Men jeg hadde satt meg et mål, kall det gjerne nyttårsforsett, at denne vinteren skulle jeg ha ski på beina igjen. Det har jeg nemlig ikke hatt siden jeg opererte og fikk nye hofter for to år siden.

Dette var drømmen, hvite vidder så langt øyet kan se…
Men først måtte jeg få orden på skiene, ikke visste jeg at ski ruster når de brukes for sjelden…. Det er ulempen med stålkanter, men de var fullt brukende allikevel.

Jeg var ingen dreven skiløper i utgangspunktet, men jeg er glad i å være ute i naturen. Fjellskiene er over 20 år og lite brukt, mest fordi jeg ikke kan smøre ski. Istedet har jeg brukt de smørefrie plastplankene, kjøpt på OBS lenge før fjellskiene ble kjøpt. De tåler litt grus også, for ofte er det minimalt med snø på Jæren og jeg er sånn som hiver på skiene bare bakken er så noenlunde hvit. Men nå var jeg fast bestemt på å dra til et sted med skikkelig vinter.

Det var litt skummelt å se toget forlate meg alene på stasjonen midt på natta..
Da jeg åpnet døren ut fra stasjonen, var det et fantastisk syn som møtte meg.

Valget falt på Hallingskeid, en selvbetjent hytte som tilhører Bergen Turlag. Den ligger på ca. 1100 m.o.h, har 53 sengeplasser og innlagt vann og strøm. Det gjør at det er både stekeovn og vaffeljern tilgjengelig, men det spilte ingen rolle for meg, siden jeg verken hadde med noe å steke eller vaffelrøre. Man kan kjøpe proviant på hytta, her er alt fra lapskaus på boks til knekkebrød og pålegg. Betalingen skjer via app eller engangs fullmakt, som fylles ut før man drar. Hytta ligger bare 200 meter fra togstasjonen, som forøvrig er et stoppested på Bergensbanen og må nok sies å være Norges rareste togstasjonen. Den ligger inni et snø overbygg og har ingen vei utforbi. Hallingskeid har vært en utpost på høyfjellet siden 1700 tallet, et sted hvor folk samlet seg til marked og fest. For deg som ikke aner hvor på Norgeskartet dette er, vil jeg si sånn cirka en plass mellom Voss og Finse, hvor Skarvheimen, Hardanger og Vossefjellene møtes i et viltert Vestlandslandskap.

Det var en stor og tom hytte som tok imot meg, da jeg endelig greide løsrive meg fra månelyset og den magiske utsikten utforbi.
Mitt lille krypinn, som jeg fikk ha alene hele helgen. Det er mulig å booke seng på forhånd, men det hadde ikke jeg gjort.
Kjøkkenet var romslig og luksuriøst i forhold til de fleste Turistforenings hyttene jeg har vært på. Tenk innlagt vann og STRØM…

Jeg dro en torsdag etter jobb, min langfrihelg. Først var det kystbussen til Bergen, 5 timer og 2 ferjer. Jeg hadde kort tid til å komme meg til natt toget til Oslo, tungt lastet med tursekk og ski. Men det gikk og snart var jeg på vei østover. Redselen for å sovne var stor, toget ankom nemlig Hallingskeid klokken 01.20 og jeg var den eneste som skulle av der…. Men jeg kom av og møtte en åpenbaring av et vinterlandskap. Det var helt skyfritt og vindstille. Ikke en lyd var å høre og ingen tegn til liv noe sted. Det var kort vei ned til hytta, men jeg brukte lang tid for å nyte vinternatten. På hytta kunne jeg velge og vrake mellom rommene, siden jeg var eneste gjest. Det varte ikke lenge før jeg sov….

Det ble havregrøt med eple og kakao til frokost, mens jeg beundret utsikten.
Jeg lagde min egen treningsløype, i skråningen hvor det var mest flatt.


Så glad blir man, når man får ski under beina igjen!!!!

I pausene ble skiene parkert ved hytteveggen, mens jeg gravde en grop i snøen for å nyte appelsin og mer kakao i solsteiken. Det var rene påskestemningen….

Fredagen var en drøm å våkne til…. Strålende sol og vindstille ute, det var såvidt jeg hadde tid til å hive i meg litt frokost, før skiene var spent fast. Terrenget rundt hytta var bratt, ihvertfall for meg som hadde fått beskjed fra sykehuset om å unngå fall, så løsningen ble å gå på tvers av bakken. Jeg øvde på å renne nedover og stake på flat mark. Jeg gikk fiskeben og sidetråkk opp små bakker og kjørte plog nedover. Balansen var så som så, men jeg storkoste meg. Til kvelds planla jeg langtur neste dag, mens jeg varmet opp en boks Spetti (spagetti a la Capri, en hån mot italiensk kokekunst, men helt greit vomfyll på fjellet….)

Det ble noen kilometer, selv om jeg aldri var lenger vekke enn at jeg kunne se hytta.

Lørdag hadde været snudd, med mørke skyer og kraftig vind. Det var sikkert like godt, siden jeg hadde problemer med å komme meg ut av sengen og gå ned trappen. Da fikk jeg virkelig kjenne at man bruker mye muskler ved å gå på ski og at det var lenge siden de hadde vært i bruk hos meg. Planen om en dagstur ble skrinlagt, men det ble allikevel en fin dag, siden det kom mye hyggelige mennesker som også skulle bo på hytta. Mange barnefamilier og noen av dem hadde ikke engang ski med. Men det er enkelt for de som bor enten i Oslo eller Bergen å komme hit, bare for å oppleve vinter i et døgn. Ellers var vi en gjeng som spadde snø, det er liksom det man gjør en sånn dag hvis man vil ut å lufte seg. Vi spadde frem vinduer og dører, trapper og tak. Det er god trim å spa og man sover veldig godt etterpå.

Det var nok av snø å spa i…
Det var fint ute, selv med vindkast som nesten blåste en overende.

Været gikk fra vondt til verre, for på søndagen feide ekstremværet Elsa inn over landet. Fjelloverganger ble stengt og både ferjer og enkelte fly ble innstilt. På hytta falt «DEN STORE ROEN» ned over oss. Vinduene snødde igjen og vinden ulte. Alle holdt seg inne og spilte spill, leste eller sov. Det gikk med flere sekker med ved for å holde varmen og sikkert flere liter med kakao. Jeg skulle ta nattoget fra Oslo til Bergen og var spent på om det i det hele tatt gikk. Det største problemet var egentlig å komme ut av hytta og opp til tog stasjonen klokken 04.00, siden døren ikke ville opp og det var meterhøye fenner med nysnø som måtte krabbes over. Det var en heller traumatisk opplevelse og jeg vet ihvertfall at jeg ALDRI kommer til å legge ut på ekspedisjon i arktiske strøk… Men jeg rakk toget og kom meg hjem. Nå gleder jeg meg bare til neste skitur, selv om det ikke trenger å være fullt så mye snø….

Back in business….

Verdens beste «Kom deg ut dag»

Jeg blir så glad når det arrangeres en offentlig dag for hele Norge, som oppmuntrer befolkningen til å ta seg en tur ut. Over hele landet arrangerer DNT og de lokale Turistforeningene turer og aktiviteter som kan friste folk i alle aldre opp og ut av sofaen. Jeg hadde en annen plan, mest fordi jeg har den lange jobbehelgen og de fleste arrangementer startet for seint på dagen med tanke på kveldsvakten. Jeg planla å invitere med meg en gjeng og lage mat ute.

Ølberg strand og havn har mange muligheter og verdens beste softis, selv om det ikke fristet med is i kulda i dag….
Det var ikke langt fra bilen før enkelte forvandlet seg til en kanin og spratt lystig i forveien.

Slik ble det ikke, han på 7 hadde behov for litt alenetid med farmor. Og jeg kjente at det kan være greit å hvile hodet FØR jobb, så da var vi egentlig enige. Sekkene ble pakket og jeg saumfarte kjøleskapet for noe som kunne være niste. Det ble en slant vaffelrøre fra fredag og da var jo menyen bestemt.

Havet er alltid kjekt å dra til.
Løvenes konge sang og brølte så det kunne høres milevis borte. Tror jeg ihvertfall…

Heldigvis hadde vi lagt votter i sekken, det er langt frem til sommer og varme.

Det er en fin tursti som går mellom Ølberg og Vigdel stranden. Den er kun 1,6 kilometer mellom strendene, men det er en flott tur. Det er sti som går over glatte svaberg, våte marker og steiner i forskjellige størrelser. Det er kjempespennende for en 7åring, men jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med stavene som lå i bilen. Det var nemlig glatt og vanskelig å gå enkelte steder. Men utsikten til havet er fantastisk og idag var det mye lyd fra bølgene som slo mot klippene.

Han er kjapp til beins, den skal han ha…
Men blir fort sliten og må hvile litt….
Et sted advarer skilt mot å fortsette dersom det er høyvann og store bølger. Det var det ikke idag, selv om vinden var frisk.
Endelig kom vi til Vigdel.

Det som gjorde at turen ble verdens beste, var pausen. Jeg var matstasjon og min oppgave var å steke og servere varme lapper med jordbærsyltetøy og krem. Det var tidenes nistepakke og anbefales varmt. Vi stekte på kokeapparatet og ikke bål, mest fordi jeg synes det er enklere å ta med enn ved og alt man trenger for å få fyr. Det er ikke sjans å finne noe ute i naturen som er tørt nok til å få fyr på…

Det er ikke feil måte å lade opp til jobb på, med å sitte ute og steke lapper.
Det gikk med mye krem, faktisk en hel boks. Det var godt, men enkelte mente at de ikke kom til å spise krem igjen før han blei 18 år….

Det er utrolig hvor fort tiden går når man koser seg. Og det gjorde vi virkelig. Jeg har hørt et sted at noen mener at «For mye av det gode er absolutt vidunderlig», men jeg tror ikke det gjelder for krem på boks. Det ble vi enige om da vi ruslet til bilen, dekket av sand, søle, jordbærsyltetøy og krem. Men nå må jeg på jobb.. Nyt «Kom deg ut» dagen du også…