Vi har fått barn, retter sagt min datter har fått barn….Vår lille flokk har fått et nytt medlem og han er en bebi. Grunnen til familieforøkelsen tror jeg var mest savn. Det ble et tomrom etter at Scotty døde og de som sier at «han var bare en hund», har aldri hatt hund. Han var den snilleste, klokeste, morsomste, lydigste og mest pinglete turkameraten på fire bein jeg har hatt. Men plutselig har vi fått i hus en grå/rosa virvelvind som stjeler tøflene mine og gnager på bøker og alt annet jeg er redd for, men ikke passer på… Heldigvis er det ikke min jobb å oppdra ham, tørke tisseflekker eller betale for spesial valpemat (som koster en formue).
Milo er av rasen Whippet, som er en engelsk mynde. De ble brukt som veddeløpshunder på 1800 tallet og kan som fullvoksen løpe opp mot 56 km/t. Det gjør rasen til en av de raskeste i verden….Med andre ord bør han ha gode forutsetninger for å bli en sprek turkamerat. Men da trengs det trening og da fikk jeg ansvaret for å legge opp en tur som ikke var for krevende. Valper skal nemlig ikke gå for langt eller for bratt. Turen ble derfor lagt til Skrussfjell, som viste seg å være et dårlig valg.
Turen til Skrussfjell starter fra Alsvik natursenter, som har en stor og god parkeringsplass. Det er en rundtur og jeg har tidligere mye brukt turen som en treningstur. Grunnen er at fjelltoppen har bratte sider fra alle kanter og at man får 300 meter stigning uansett hvilken vei man går opp. Så her er det fullt mulig å få opp pulsen, men det var ikke målet vårt. Vi gikk rolig og tok mange pauser slik at bebien kunne hvile. Stien var våt og sølete, noe som satte sitt preg på ham. Det var helst et ynkelig syn når han ble våt på beina, han skalv så han ristet. Ikke akkurat født villmarkens sønn….
Det jeg hadde glemt, er at det på denne turen er mange gjerdeklyvere. Grunnen er at stien går over store beitemarker som er gjerdet inne av steingard eller strømgjerder. Nå på vinteren går det verken sau eller hester her, men det er vanligvis fullt opp med dyr og selvsagt båndtvang på hunder. Det var tungt å bære, løfte og dytte hundene over de bratte stigene, men vi lot ikke det stoppe oss. Etter å ha kommet over den siste, hvor Toby måtte dyttes under et piggtrådgjerde som rev i stykker hans nye regnfrakk, kom vi til den siste og bratteste av bakkene. Da var bebien utslitt og måtte bæres, så vi tok en kjapp ruteendring og fant en ny og umerket sti nedover.
Det ble en spennende tur nedover; med skjulte huller i steinrøys, tett voksende einerbusker og sølete jord som ble nesten rutsjebane. Så det gikk ganske seint…. Det gikk ikke fortere da vi kom inn i tett skog, men jammen var det spennende å brøyte seg fremover. Her stod trærne tett og bakken var dekket av steiner og mose. Etter alt regnet som har vært i år, var det mange bekker og skikkelig vått i bakken. Jeg var glad for at vi ikke skulle gå i timevis, det var ganske ufremkommelig. Mens mitt lille barn snakket om hvor mye kjekkere det var å gå en sånn tur, i motsetning til asfalt eller grusvei. Joda, jeg kan forstå det, men jammen var det slitsomt….
Vi var heldige og fant naturstien som går i terreng ned til vannet og rundt natursenteret. Her var løypa igjen både rødmerket og tilrettelagt med bro over bekkene. Uheldigvis for meg, siden jeg hadde glatte sko og plankene var våte og såpeglatte. Jeg hadde et klassisk fall, hvor begge beina forsvant opp i luften og jeg landet på ryggen, mens hodet gikk i bakken. Heldigvis hadde jeg sekk på ryggen og landet relativt mykt på nistepakker og sitteunderlag. Det ble en meget sein lunsj, hvor bebien datt ned av benken og ellers hygget seg med godbiter og mye kyss/kos. Livet med valp er strevsom, men absolutt mye kjekkere. Bare spør mitt lille barn…
