Ut på bøljan den blå i Peru.

Den siste delen av ferien i Peru, ble tilbragt helt sør mot grensen til Bolivia. Det kan være fordi jeg var sliten etter 5 travle dager på fjelltur mot Machu Picchu, men bussturen mellom Cusco og Puno var lang. Jeg har heller aldri vært med på en sånn busstur, jeg trodde bussen skulle ta oss fra en by til en annen. Men den gang ei. Vi stoppet hele fem ganger; det var inka tempel, katolsk kirke på tidligere inka tempel, to museum, nok en kirke, utkikkspunkt på 4000 m.o.h med et marked for turistene (oss) og enda en kirke med flere kaffebarer rundt. Der kunne man kjøpe «verdens dyreste kaffe» til nesten 60,- kroner for et halvt lite plastbeger. Kaffen ble laget av kaffebønner, som hadde vært gjennom tarmsystemet på et mår-lignende dyr som lever i Asia. Jeg fikk aldri med meg sammenhengen om hvorfor dette ble solgt på landsbygda i Peru… Flaks at jeg liker å være turist, ellers hadde det blitt en LANG dag…

Det er mye å handle når man besøker Peru og selv på de mest utenkelige stedene sitter noen driftige kvinner eller menn med et stort utvalg av håndarbeid, mer eller mindre håndlaget. Og prisene er ofte latterlig billige, sett med norske øyner.

Men endelig var vi fremme i Puno. Byen er mest kjent for å være et godt utgangspunkt til å besøke Lago Titicaca, verdens største, høyestliggende innsjø. Den er altså ikke den største (det er Kaspihav) eller høyestliggende (som ligger i Chile/Argentina og er uten navn), men kombinasjonen setter Titicaca på listen. Beliggenheten er på 3812 m.o.h og 60% hører til Peru og de resterende 40 % til Bolivia. Innsjøen er et populært turistmål og det var selvfølgelig grunnen til at jeg var her, sammen med horder av andre. Legenden sier nemlig at fra dette vannet steg solens barn, Manco Capac og Mama Ocllo opp og grunnla inkanes rike. Sant eller ikke sant, Titicaca er i tillegg et naturreservat med over 100 forskjellige typer fugler, 15 sorter fisk og 15 ulike amfibier samt et veldig vakkert sted for alle som er glad i vann. Synd jeg ikke hadde med badetøy…

Puno er en relativt stor by med ca 100 000 innbyggere. Den har en katedral og et torg som var avstengt for oppussing da jeg var der.


Det føltes nesten som å være ved havet, selv om innsjøen ligger langt fra kysten.

Konseptet var enkelt: man fyller flere motorbåter med turister og frakter dem ut for å besøke ulike øyer. Båtene ble lastet med alt fra pensjonister til ungdom på 6 måneders loffetur i Sør-Amerika. Alle gikk vi på rekke og rad, stilte oss opp i kø for å få de beste selfiene og kjøpte suvenirer til overpris. Vi startet med øyene Islas de los Uros, eller De flytende øyer som de også kalles. Det er slett ikke vanlige øyer, men plattformer laget av tettpakket siv. Hver øy er hjem til tre til ti familier. De kaller seg Kotsuna, eller Lake People og har bodd i området siden før inkaene. Jakt på fugler og fisking har vært levebrødet tidligere, selv om det nå muligens er turisme som er hovednæringen.

Velkomstkomiteen stod klar til å ta imot båt lassene med turister. Jeg innrømmer gjerne at jeg opplevde det som kunstig og til dels ubehagelig.
Jeg hørte fra andre at det bor ikke noen på øyene lengre, men at de bor på fastlandet. De tar på nasjonaldrakten og tar båten «til jobb». Det er helt greit og absolutt forståelig. Det er jo det samme som når vi viser turistene bunad, seters-liv og hardingfeler, det er jo ikke dagligdags kost for oss nordmenn.
Men her ble vi fortalt at alle bor slik og at de fremdeles lever etter de gamle tradisjonene fra mange hundre år tilbake i tid. Jeg var LITT usikker…
Men uansett fikk vi innblikk i en kultur og levemåte som var veldig spesiell. Vi lærte «hvordan bygge din egen øy av siv», vi lærte «bygg ditt eget hus av siv» og vi spiste den myke indre kjernen av siv. Matnyttig informasjon altså..

Så fikk vi oss en båttur i «Mercedesen av sivbåter», (mot å betale ekstra). Dette hadde vært noe for Thor Heyerdahl, båten het faktisk Kon Tiki og navnet stod malt på andre siden. Vi fløt avsted som en kork, over til en annen øy. Så ble Kon Tiki dyttet tilbake til utgangspunktet av en motorbåt.

Så fulgte en to timers båttur til neste øy. Det finnes ikke mye som er mer beroligende enn tøffing avsted på blått «hav», hvor man nesten ikke ser hvor himmelen slutter og vannet begynner. Med dunking av dieselmotoren og bølgene som skvulpet mot siden av båten, var det ikke rart at jeg sov som en stein. Jeg våknet ikke før vi la til kai på Amantani, den største øya i Titicaca. Her skulle vi fordeles og få hver vår ny Mama og Papa, eller vertsfamilie, som jeg ville ha sagt. Min nye familie bestod av Mama Aleksandra, en knøttliten kvinne i den lokale festdrakten, samt to unge tyske jenter. Far i huset var visstnok på jobb og barn/barnebarn hadde «rømt» huset da vi skulle komme. Men her må hele samfunnet bidra, de ulike øyene og landsbyene rullerer på å ta imot turister. De skal ha et visst antall besøk hver i året og får betalt av de lokale myndighetene. Jeg var ikke helt begeistret, selv om det var en fin anledning til å lære mer om gammel kultur, som kanskje ikke hadde endret seg så mye de siste århundrene.

Mama var en hyggelig dame, som både strikket og spant garn mens hun gikk. Sjelden så jeg henne uten et arbeid mellom hendene, men vi hadde få muligheter til å snakke sammen. Hun snakket Quechua, med noen gloser spansk, så tegnspråk ble løsningen når vi trengte å kommunisere.
Rommet var lite og enkelt, men rent og med den mest fantastiske utsikten. Dessuten var det helt stille, på øya fantes ikke biler eller andre motoriserte kjøretøy. Det var ikke strøm eller innlagt vann, selv om jeg hadde lys på rommet av solcellepanel.
Maten som spises på øya er hovedsaklig vegetar, med fisk og kjøtt en sjelden gang. Mama hadde dyrket både mais, poteter og gulerøtter selv, mens den stekte osten, tomat og agurk var kjøpt i Puno. Koka-te var fast innslag til alle måltider.

Det var felles tur for oss turister på kvelden. Da gikk vi opp på et av de to små fjellene som ligger på øya, Templo de Pachatata, på 4160 m.o.h. Her lå et gammelt tempel hvor man tilba fader jord og hvor det fremdeles holdes en stor seremoni hvert år i februar. Nå fikk vi en fantastisk solnedgang, før vi famlet oss i mørket tilbake til byen. Det skulle være fest «på lokalet», hvor vi skulle kle oss ut som de innfødte og danse folkedans, men DA TAKKET JEG NEI. Istedet sov jeg som en stein og våknet til hanegal og eselvrinsk…..

Den siste øya vi besøkte, var Taquile, med 2000 innbyggere. Her var ingen stor mottakelse og vi fikk 525 bratte trappetrinn opp til landsbyen. Der var kirke, kafe og et eget utsalg for strikkeklær. I tre etasjer kunne vi kjøpe de vakreste luer, pannebånd, gensere og mye annet, strikket kun av menn. Øya er mest kjent for at her er det mennene som strikker, men jeg må innrømme at jeg så ingen som gjorde det. På Amantani så jeg aldri kvinner uten et strikketøy, så mennene smugstrikker kanskje? Det brukte jeg mye tid å tenke på, mens jeg hadde kaffi og kake. Så gikk vi i flokk og følge over øya, spiste ørret fra Titicaca til lunsj og lærte mye om innsjøen, øyene og livet her.

Det var trapper og bratte bakker før vi endelig kom opp til byen.
Den lokale snackbaren solgte mye godt, skal jeg dømme etter lukten… Vi hastet fort forbi, guiden vår hadde det travelt. Vi holdt et stamt tidsskjema og måtte holde et øye med klokka stort sett hele tiden.
Det var nesten Syden stemning, men temperaturen var frisk. Jeg var fristet til et bad, men ble frarådet siden innsjøen stort sett holder +9 grader året rundt. Jeg syntes ikke det var så galt, men var alene om den tanken.

Jeg hadde en fin tur på bølgan den blå, men er nok ingen tilhenger av denne typen turisme. Det er litt vanskelig å sette ord på hva jeg ikke likte med det heller, kanskje det er følelsen av å invadere andres privatliv for penger? At jeg blir smilt til og behandlet hyggelig, ikke for min del, men for at de vil jeg skal kjøpe noe. Er det meg eller lommeboken min de vil bli kjent med? Samtidig er det oss turister som gjør at de kan fortsette å leve på øyene, slik de alltid har gjort. Det ble vi fortalt mange ganger og for meg økte den dårlige samvittigheten for at jeg ikke drakk øl istedenfor te, ikke kjøpte flere luer eller tok bilder av de som tok betalt for å stille opp. Men når jeg tenker tilbake på Lake Titicaca nå, er det himmelen, vannet, solnedgangen, blomstene, utsikten og lukten av jord og kumøkk jeg husker. Og den ufattelige roen jeg våknet med, under de fem vevde teppene som lå som blylodd over kroppen min. Takk for besøket!!!

Denne hadde jeg oppriktig lyst til å kjøpe for å ta med hjem til han på 6, men hadde ikke sjangs. Slett ikke på grunn av prisen, men fordi ryggsekken allerede var stappfull av strikketøy i alle fasonger.

2 kommentarer til «Ut på bøljan den blå i Peru.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *