Det finnes mange måter å komme seg til Sør Amerikas største turistattraksjon Machu Picchu på, man kan både ta toget eller kjøre buss. Det er gruppeturer med egen guide eller man kan dra på egen hånd uten en guide. Men jeg var fast bestemt på å gå. Det var tross alt derfor jeg dro til Peru. Å få lov til å oppleve disse gamle stiene, som inkaene vandret på for mange hundre år siden, det hadde jeg drømt om lenge. Dessuten er hele landet en skattekiste av gamle ruiner og mektig natur, så for naturelskere med trang til å oppleve mer, er Peru midt i blinken.
Den mest populære ruten som de fleste velger å gå, er Incatrailen. Men den må bestilles minst et halvt år i forveien og er vanskelig å få plass på. Det greide ikke jeg, så istedet fikk jeg valget om å gå Salkantay. Den turen er dobbel så lang, går høyere oppe og har mer variert natur. Det er mindre turister, så området er mer autentisk «landsbygda i Peru». Sånt kan man like….men jeg må innrømme jeg var litt i tvil om formen var god nok. Skjønt det vet man jo ikke før man har prøvd…. så jeg sa ja takk og dro til Peru med alt av nødvendig turutstyr, som sovepose, liggeunderlag og ullundertøy. Det ble litt av en tur, må jeg si….
Det startet allerede da jeg snublet frem til setet mitt i minibussen, tidlig en morgen i Cusco. De andre deltakerne så usedvanlig unge og spreke ut, og jeg ble en smule betenkt over hva jeg hadde begitt meg ut på. Men har man sagt A, så får man si B…. Dessuten tok det ikke lang tid før vi var godt kjent, det blir man nemlig på en sånn tur. Vi delte solkrem, myggolje og dopapir, samt tursnacks i alle varianter. Det var kortspill på kveldene, hvor vi satt sammen i stum beundring over stjernehimmelen over oss. Det var allsang og inka tequila til frokost, samt alltid en hjelpende hånd når man trengte det. Vi kom fra Australia, Canada, Belgia, Nederland, Tyskland, Uruguay, England og meg fra Norge. Og alle delte vi samme mål i 5 dager: å gå til Machu Pichu.
Den andre dagen var sagt å være den tyngste og jeg grudde meg, i likhet med flere andre. Vi skulle over det høyeste punktet på turen: Salkantay passet. Her er man oppe på 4630 m.o.h, med en fantastisk utsikt mot Vilcabamba fjellkjeden, som er en del av de peruanske Andesfjellene. Det høyeste er Salkantay, med sine 6271 meter og navnet betyr «Det ville, ugjestmilde fjellet». For inkaene var fjellet hellig og det ble sagt at det styrte været og klimaet i området. Vi fulgte dalen oppover og det ble en fin dag på tur. Tempoet var mye roligere og vi stoppet ofte. Det var folksomt på stien og vi måtte hele tiden slippe frem gruppene som kom med hest. Det er mulig å ri deler av turen, dessuten ble hest og muldyr brukt til å frakte varer samt bagasjen vår. Vi gikk fra høyfjellet og ned i regnskogen hvor naturen endret seg drastisk. Her var varmt og grønt, med orkideer og kolibri som suste gjennom luften.
Den tredje dagen skulle vi bare gå 16 km og det var stort sett nedover. Vi fulgte elven som rant gjennom dalen og nå var det kortbukse vær. Det var mange sideelver som måtte krysses og ikke alle broene var like HMS godkjente. Men de holdt og vi kom oss over. Juan hygget seg med å male oss som krigere og med bær som han knuste i håndflaten, laget han to striper på hvert fjes. Det hadde inkaene gjort da de regjerte i området og nå ble vi «den ville gjengen», klar for å takle alle bakkene…. For selvfølgelig gikk stien bratt både opp og ned. Da det nærmet seg lunsj, kom vi til bilvei. Her ventet minibussen på oss for nok en «nær døden» opplevelse på vei ned til Santa Teresa, hvor vi skulle overnatte. Etter lunsj var vi 4 stk som dro på zip line, uten at jeg helt husker hvorfor jeg sa ja til det. Anlegget hadde 6 liner, hvor den lengste kom sist og var 1 km. Da ble selen festet på ryggen og jeg følte jeg fløy som en kondor mange hundre meter over bakken. Men det verste var allikevel hengebroen, men den har jeg fortrengt. Hva kan jeg si, det var nesten som å bli født på ny da vi var ferdige og hadde overlevd… Og belønningen kom i de varme kildene etterpå….
Vi våknet til en heller fuktig morgen og da jeg endelig fant skoene mine, var vi klar til å dra. Det var nok en lang dag foran oss, med 6 timers gåing. Fjellet Llactapata på 2.700 meter skulle bestiges og vi ville kunne få det første synet av Machu Picchu dersom tåken lettet. Det gjorde den, vi hadde fortsatt gudene med oss, ifølge Juan. Det er ikke så mye mer å si om den dagen, bortsett fra at den var meget lang. Vi gikk og vi gikk og vi gikk…. Det ble mørkt før vi endelig kom frem til Aguas Calientes og mange var mer utslitt enn meg. Men humøret steig etter en dusj og middag, for nå var vi faktisk fremme….
Dersom jeg skal ta en kort oppsummering, så var det en fantastisk tur. Jeg var veldig fornøyd med tur arrangøren min,
https://machupicchureservations.org/, både når det gjaldt punktlighet, mat, opplegg og ikke minst guiden. Litt tips til deg som vurderer å dra: ta med lakenpose hjemmefra og lei det du trenger av turutstyr. Ta med nok varme klær, jeg måtte kjøpe meg en boblejakke. Innstill deg på at alt koster, som en annen guide sa: «In South America you get nothing for free». Vi betalte for drikkevann (ta gjerne med vannrensingutstyr, det hadde ikke jeg) og do besøk samt tips til ansatte. Sørg for at du har akklimatisert deg før turen, høydesyke er ubehagelig og farlig. Jeg greide meg bra, men flere i gruppen sleit skikkelig. Men vi kom oss alle frem og jeg tror ikke noen av oss vil glemme turen. Da kan vi isåfall bare lytte til El Condor Pasa, det ble «vår» sang. De to belgiske jentene hadde fått hele dilla og spilte den ustanselig, både mens vi gikk og ellers. Lytt og bli inspirert:
https://www.youtube.com/watch?v=pey29CLID3I
