Ut på bøljan den blå i Peru.

Den siste delen av ferien i Peru, ble tilbragt helt sør mot grensen til Bolivia. Det kan være fordi jeg var sliten etter 5 travle dager på fjelltur mot Machu Picchu, men bussturen mellom Cusco og Puno var lang. Jeg har heller aldri vært med på en sånn busstur, jeg trodde bussen skulle ta oss fra en by til en annen. Men den gang ei. Vi stoppet hele fem ganger; det var inka tempel, katolsk kirke på tidligere inka tempel, to museum, nok en kirke, utkikkspunkt på 4000 m.o.h med et marked for turistene (oss) og enda en kirke med flere kaffebarer rundt. Der kunne man kjøpe «verdens dyreste kaffe» til nesten 60,- kroner for et halvt lite plastbeger. Kaffen ble laget av kaffebønner, som hadde vært gjennom tarmsystemet på et mår-lignende dyr som lever i Asia. Jeg fikk aldri med meg sammenhengen om hvorfor dette ble solgt på landsbygda i Peru… Flaks at jeg liker å være turist, ellers hadde det blitt en LANG dag…

Det er mye å handle når man besøker Peru og selv på de mest utenkelige stedene sitter noen driftige kvinner eller menn med et stort utvalg av håndarbeid, mer eller mindre håndlaget. Og prisene er ofte latterlig billige, sett med norske øyner.

Men endelig var vi fremme i Puno. Byen er mest kjent for å være et godt utgangspunkt til å besøke Lago Titicaca, verdens største, høyestliggende innsjø. Den er altså ikke den største (det er Kaspihav) eller høyestliggende (som ligger i Chile/Argentina og er uten navn), men kombinasjonen setter Titicaca på listen. Beliggenheten er på 3812 m.o.h og 60% hører til Peru og de resterende 40 % til Bolivia. Innsjøen er et populært turistmål og det var selvfølgelig grunnen til at jeg var her, sammen med horder av andre. Legenden sier nemlig at fra dette vannet steg solens barn, Manco Capac og Mama Ocllo opp og grunnla inkanes rike. Sant eller ikke sant, Titicaca er i tillegg et naturreservat med over 100 forskjellige typer fugler, 15 sorter fisk og 15 ulike amfibier samt et veldig vakkert sted for alle som er glad i vann. Synd jeg ikke hadde med badetøy…

Puno er en relativt stor by med ca 100 000 innbyggere. Den har en katedral og et torg som var avstengt for oppussing da jeg var der.


Det føltes nesten som å være ved havet, selv om innsjøen ligger langt fra kysten.

Konseptet var enkelt: man fyller flere motorbåter med turister og frakter dem ut for å besøke ulike øyer. Båtene ble lastet med alt fra pensjonister til ungdom på 6 måneders loffetur i Sør-Amerika. Alle gikk vi på rekke og rad, stilte oss opp i kø for å få de beste selfiene og kjøpte suvenirer til overpris. Vi startet med øyene Islas de los Uros, eller De flytende øyer som de også kalles. Det er slett ikke vanlige øyer, men plattformer laget av tettpakket siv. Hver øy er hjem til tre til ti familier. De kaller seg Kotsuna, eller Lake People og har bodd i området siden før inkaene. Jakt på fugler og fisking har vært levebrødet tidligere, selv om det nå muligens er turisme som er hovednæringen.

Velkomstkomiteen stod klar til å ta imot båt lassene med turister. Jeg innrømmer gjerne at jeg opplevde det som kunstig og til dels ubehagelig.
Jeg hørte fra andre at det bor ikke noen på øyene lengre, men at de bor på fastlandet. De tar på nasjonaldrakten og tar båten «til jobb». Det er helt greit og absolutt forståelig. Det er jo det samme som når vi viser turistene bunad, seters-liv og hardingfeler, det er jo ikke dagligdags kost for oss nordmenn.
Men her ble vi fortalt at alle bor slik og at de fremdeles lever etter de gamle tradisjonene fra mange hundre år tilbake i tid. Jeg var LITT usikker…
Men uansett fikk vi innblikk i en kultur og levemåte som var veldig spesiell. Vi lærte «hvordan bygge din egen øy av siv», vi lærte «bygg ditt eget hus av siv» og vi spiste den myke indre kjernen av siv. Matnyttig informasjon altså..

Så fikk vi oss en båttur i «Mercedesen av sivbåter», (mot å betale ekstra). Dette hadde vært noe for Thor Heyerdahl, båten het faktisk Kon Tiki og navnet stod malt på andre siden. Vi fløt avsted som en kork, over til en annen øy. Så ble Kon Tiki dyttet tilbake til utgangspunktet av en motorbåt.

Så fulgte en to timers båttur til neste øy. Det finnes ikke mye som er mer beroligende enn tøffing avsted på blått «hav», hvor man nesten ikke ser hvor himmelen slutter og vannet begynner. Med dunking av dieselmotoren og bølgene som skvulpet mot siden av båten, var det ikke rart at jeg sov som en stein. Jeg våknet ikke før vi la til kai på Amantani, den største øya i Titicaca. Her skulle vi fordeles og få hver vår ny Mama og Papa, eller vertsfamilie, som jeg ville ha sagt. Min nye familie bestod av Mama Aleksandra, en knøttliten kvinne i den lokale festdrakten, samt to unge tyske jenter. Far i huset var visstnok på jobb og barn/barnebarn hadde «rømt» huset da vi skulle komme. Men her må hele samfunnet bidra, de ulike øyene og landsbyene rullerer på å ta imot turister. De skal ha et visst antall besøk hver i året og får betalt av de lokale myndighetene. Jeg var ikke helt begeistret, selv om det var en fin anledning til å lære mer om gammel kultur, som kanskje ikke hadde endret seg så mye de siste århundrene.

Mama var en hyggelig dame, som både strikket og spant garn mens hun gikk. Sjelden så jeg henne uten et arbeid mellom hendene, men vi hadde få muligheter til å snakke sammen. Hun snakket Quechua, med noen gloser spansk, så tegnspråk ble løsningen når vi trengte å kommunisere.
Rommet var lite og enkelt, men rent og med den mest fantastiske utsikten. Dessuten var det helt stille, på øya fantes ikke biler eller andre motoriserte kjøretøy. Det var ikke strøm eller innlagt vann, selv om jeg hadde lys på rommet av solcellepanel.
Maten som spises på øya er hovedsaklig vegetar, med fisk og kjøtt en sjelden gang. Mama hadde dyrket både mais, poteter og gulerøtter selv, mens den stekte osten, tomat og agurk var kjøpt i Puno. Koka-te var fast innslag til alle måltider.

Det var felles tur for oss turister på kvelden. Da gikk vi opp på et av de to små fjellene som ligger på øya, Templo de Pachatata, på 4160 m.o.h. Her lå et gammelt tempel hvor man tilba fader jord og hvor det fremdeles holdes en stor seremoni hvert år i februar. Nå fikk vi en fantastisk solnedgang, før vi famlet oss i mørket tilbake til byen. Det skulle være fest «på lokalet», hvor vi skulle kle oss ut som de innfødte og danse folkedans, men DA TAKKET JEG NEI. Istedet sov jeg som en stein og våknet til hanegal og eselvrinsk…..

Den siste øya vi besøkte, var Taquile, med 2000 innbyggere. Her var ingen stor mottakelse og vi fikk 525 bratte trappetrinn opp til landsbyen. Der var kirke, kafe og et eget utsalg for strikkeklær. I tre etasjer kunne vi kjøpe de vakreste luer, pannebånd, gensere og mye annet, strikket kun av menn. Øya er mest kjent for at her er det mennene som strikker, men jeg må innrømme at jeg så ingen som gjorde det. På Amantani så jeg aldri kvinner uten et strikketøy, så mennene smugstrikker kanskje? Det brukte jeg mye tid å tenke på, mens jeg hadde kaffi og kake. Så gikk vi i flokk og følge over øya, spiste ørret fra Titicaca til lunsj og lærte mye om innsjøen, øyene og livet her.

Det var trapper og bratte bakker før vi endelig kom opp til byen.
Den lokale snackbaren solgte mye godt, skal jeg dømme etter lukten… Vi hastet fort forbi, guiden vår hadde det travelt. Vi holdt et stamt tidsskjema og måtte holde et øye med klokka stort sett hele tiden.
Det var nesten Syden stemning, men temperaturen var frisk. Jeg var fristet til et bad, men ble frarådet siden innsjøen stort sett holder +9 grader året rundt. Jeg syntes ikke det var så galt, men var alene om den tanken.

Jeg hadde en fin tur på bølgan den blå, men er nok ingen tilhenger av denne typen turisme. Det er litt vanskelig å sette ord på hva jeg ikke likte med det heller, kanskje det er følelsen av å invadere andres privatliv for penger? At jeg blir smilt til og behandlet hyggelig, ikke for min del, men for at de vil jeg skal kjøpe noe. Er det meg eller lommeboken min de vil bli kjent med? Samtidig er det oss turister som gjør at de kan fortsette å leve på øyene, slik de alltid har gjort. Det ble vi fortalt mange ganger og for meg økte den dårlige samvittigheten for at jeg ikke drakk øl istedenfor te, ikke kjøpte flere luer eller tok bilder av de som tok betalt for å stille opp. Men når jeg tenker tilbake på Lake Titicaca nå, er det himmelen, vannet, solnedgangen, blomstene, utsikten og lukten av jord og kumøkk jeg husker. Og den ufattelige roen jeg våknet med, under de fem vevde teppene som lå som blylodd over kroppen min. Takk for besøket!!!

Denne hadde jeg oppriktig lyst til å kjøpe for å ta med hjem til han på 6, men hadde ikke sjangs. Slett ikke på grunn av prisen, men fordi ryggsekken allerede var stappfull av strikketøy i alle fasonger.

Den lange og tunge veien til Machu Picchu.

Det finnes mange måter å komme seg til Sør Amerikas største turistattraksjon Machu Picchu på, man kan både ta toget eller kjøre buss. Det er gruppeturer med egen guide eller man kan dra på egen hånd uten en guide. Men jeg var fast bestemt på å gå. Det var tross alt derfor jeg dro til Peru. Å få lov til å oppleve disse gamle stiene, som inkaene vandret på for mange hundre år siden, det hadde jeg drømt om lenge. Dessuten er hele landet en skattekiste av gamle ruiner og mektig natur, så for naturelskere med trang til å oppleve mer, er Peru midt i blinken.

Det ble noen kjøreturer i minibuss på humpete grusveier høyt opp i fjellsiden. Jeg satt med hjertet i halsen, særlig når vi måtte passere hester eller motgående busser.

Guiden vår Juan, eller den siste inka som han likte å kalle seg, var en oppriktig god mann. Han kjente fjellene og delte villig av kunnskapen sin om historie, kultur og naturen. Like villig delte han ut kokablader eller tequila til de som trengte det eller noen trøstende ord når bakkene ble for bratte. Vi var hans waikis og han passet godt på oss.

Den mest populære ruten som de fleste velger å gå, er Incatrailen. Men den må bestilles minst et halvt år i forveien og er vanskelig å få plass på. Det greide ikke jeg, så istedet fikk jeg valget om å gå Salkantay. Den turen er dobbel så lang, går høyere oppe og har mer variert natur. Det er mindre turister, så området er mer autentisk «landsbygda i Peru». Sånt kan man like….men jeg må innrømme jeg var litt i tvil om formen var god nok. Skjønt det vet man jo ikke før man har prøvd…. så jeg sa ja takk og dro til Peru med alt av nødvendig turutstyr, som sovepose, liggeunderlag og ullundertøy. Det ble litt av en tur, må jeg si….

Vi kjørte opp til Soraypampa, hvor minibussen ble parkert og dagstursekkene pakket. Så begynte vi å gå i et forrykende tempo…
Målet var Humantay Lake, en innsjø som lå på 4250 m.o.h. Innsjøen ligger skjult mellom fjellene Salkantay og Humantay. Dette var et område som var hellig for inkaene og fremdeles er det mange tradisjoner som praktiseres av de som bor i området.

Det startet allerede da jeg snublet frem til setet mitt i minibussen, tidlig en morgen i Cusco. De andre deltakerne så usedvanlig unge og spreke ut, og jeg ble en smule betenkt over hva jeg hadde begitt meg ut på. Men har man sagt A, så får man si B…. Dessuten tok det ikke lang tid før vi var godt kjent, det blir man nemlig på en sånn tur. Vi delte solkrem, myggolje og dopapir, samt tursnacks i alle varianter. Det var kortspill på kveldene, hvor vi satt sammen i stum beundring over stjernehimmelen over oss. Det var allsang og inka tequila til frokost, samt alltid en hjelpende hånd når man trengte det. Vi kom fra Australia, Canada, Belgia, Nederland, Tyskland, Uruguay, England og meg fra Norge. Og alle delte vi samme mål i 5 dager: å gå til Machu Pichu.

Den første natten sov vi to og to i disse små igloene, som var bygget høyt oppe i fjellsiden. Jeg følte meg litt som en sart drivhusplante, men det var en stor opplevelse å ligge om kvelden og se på en uendelig stjernehimmel. Jeg sov godt i kulden, på tross av høydeskrekk. Det var også eneste natt jeg hadde behov for vintersoveposen som var dratt med helt fra Norge…
Maten under turen var en opplevelse: sunn, næringsrik og vakkert pyntet. Vi hadde med oss egen kokk og han disket opp med tradisjonelle retter fra området.

Den andre dagen var sagt å være den tyngste og jeg grudde meg, i likhet med flere andre. Vi skulle over det høyeste punktet på turen: Salkantay passet. Her er man oppe på 4630 m.o.h, med en fantastisk utsikt mot Vilcabamba fjellkjeden, som er en del av de peruanske Andesfjellene. Det høyeste er Salkantay, med sine 6271 meter og navnet betyr «Det ville, ugjestmilde fjellet». For inkaene var fjellet hellig og det ble sagt at det styrte været og klimaet i området. Vi fulgte dalen oppover og det ble en fin dag på tur. Tempoet var mye roligere og vi stoppet ofte. Det var folksomt på stien og vi måtte hele tiden slippe frem gruppene som kom med hest. Det er mulig å ri deler av turen, dessuten ble hest og muldyr brukt til å frakte varer samt bagasjen vår. Vi gikk fra høyfjellet og ned i regnskogen hvor naturen endret seg drastisk. Her var varmt og grønt, med orkideer og kolibri som suste gjennom luften.

Jeg hadde som mål å greie å gå turen selv, uten å måtte bli transportert på et muldyr. Det greide jeg heldigvis….
Det ble MANGE gruppebilder i ulike varianter. Her er vi på det høyeste punktet og jubelen stod høyt. Sikkert fordi det var 1730 meter nedoverbakke til neste leir…
Det var kaldt og steinete da vi fortsatte innover mot nok en hellig innsjø.
Vi hadde en spirituell seremoni som innebar bygging av varde, inka tequila, eteriske oljer, kokablader og diverse annet som Juan ledet oss gjennom. Det var både interessant kulturelt sett og rørende å dele dette med de andre.
Vår andre leir lå i Chawllay, på 2900 m.o.h og her skulle vi ligge i telt. Heldigvis var det bygget hytte over teltene, det kom nemlig et skikkelig uvær på natten med torden og regn. Jeg var mest opptatt med å studere blomstene, mye nytt å se.

Den tredje dagen skulle vi bare gå 16 km og det var stort sett nedover. Vi fulgte elven som rant gjennom dalen og nå var det kortbukse vær. Det var mange sideelver som måtte krysses og ikke alle broene var like HMS godkjente. Men de holdt og vi kom oss over. Juan hygget seg med å male oss som krigere og med bær som han knuste i håndflaten, laget han to striper på hvert fjes. Det hadde inkaene gjort da de regjerte i området og nå ble vi «den ville gjengen», klar for å takle alle bakkene…. For selvfølgelig gikk stien bratt både opp og ned. Da det nærmet seg lunsj, kom vi til bilvei. Her ventet minibussen på oss for nok en «nær døden» opplevelse på vei ned til Santa Teresa, hvor vi skulle overnatte. Etter lunsj var vi 4 stk som dro på zip line, uten at jeg helt husker hvorfor jeg sa ja til det. Anlegget hadde 6 liner, hvor den lengste kom sist og var 1 km. Da ble selen festet på ryggen og jeg følte jeg fløy som en kondor mange hundre meter over bakken. Men det verste var allikevel hengebroen, men den har jeg fortrengt. Hva kan jeg si, det var nesten som å bli født på ny da vi var ferdige og hadde overlevd… Og belønningen kom i de varme kildene etterpå….

Med full krigsmaling gikk det som en lek å krysse provisoriske broer.
De varme kilden i Santa Teresa er kjent for sin helsebringende effekt og det gjorde virkelig godt på stive og ømme kropper etter all gåingen. Etter noen timer til bløt, følte jeg meg NESTEN så god som ny.
Det ble party på kvelden; med bål, grilling av marshmallows, drikkeleker, opptil flere pisco sour (Perus nasjonaldrink, skikkelig god), dans og moro…

Vi våknet til en heller fuktig morgen og da jeg endelig fant skoene mine, var vi klar til å dra. Det var nok en lang dag foran oss, med 6 timers gåing. Fjellet Llactapata på 2.700 meter skulle bestiges og vi ville kunne få det første synet av Machu Picchu dersom tåken lettet. Det gjorde den, vi hadde fortsatt gudene med oss, ifølge Juan. Det er ikke så mye mer å si om den dagen, bortsett fra at den var meget lang. Vi gikk og vi gikk og vi gikk…. Det ble mørkt før vi endelig kom frem til Aguas Calientes og mange var mer utslitt enn meg. Men humøret steig etter en dusj og middag, for nå var vi faktisk fremme….

Vi besøkte en kaffeplantasje, hvor vi fikk servert tidenes beste kaffe. Den var kruttsterk og ble servert med stekte bananer, kaffelikør og mer inka tequila. Ifølge ungdommene var det beste frokosten noensinne….
Det var godt å hvile beina, men jeg gynget ikke så veldig mye med den luftige utsikten!
Det lå noen gamle inka ruiner på denne siden også og herfra åpnet tåken seg nok til at Juan kunne peke ut Machu Picchu for oss.
De siste 12 km fulgte vi jernbanelinjen innover og da var jeg sliten. Men det var vi alle, etter 10,5 mil fordelt på 4 dager.

Dersom jeg skal ta en kort oppsummering, så var det en fantastisk tur. Jeg var veldig fornøyd med tur arrangøren min,
https://machupicchureservations.org/, både når det gjaldt punktlighet, mat, opplegg og ikke minst guiden. Litt tips til deg som vurderer å dra: ta med lakenpose hjemmefra og lei det du trenger av turutstyr. Ta med nok varme klær, jeg måtte kjøpe meg en boblejakke. Innstill deg på at alt koster, som en annen guide sa: «In South America you get nothing for free». Vi betalte for drikkevann (ta gjerne med vannrensingutstyr, det hadde ikke jeg) og do besøk samt tips til ansatte. Sørg for at du har akklimatisert deg før turen, høydesyke er ubehagelig og farlig. Jeg greide meg bra, men flere i gruppen sleit skikkelig. Men vi kom oss alle frem og jeg tror ikke noen av oss vil glemme turen. Da kan vi isåfall bare lytte til El Condor Pasa, det ble «vår» sang. De to belgiske jentene hadde fått hele dilla og spilte den ustanselig, både mens vi gikk og ellers. Lytt og bli inspirert:
https://www.youtube.com/watch?v=pey29CLID3I

Det var en fantastisk opplevelse å komme til Machu Picchu og byen var enda mer imponerende enn jeg hadde trodd. Men det er nok turen dit jeg vil huske best…