For meg som er født, oppvokst og bosatt på flate Jæren, var det tøft å komme til Cusco. Byen ligger på 3399 meter over havet og særlig når man kommer fra Lima, kan det være utfordrende. Høydesyke er nemlig ikke noe å fnyse av. Man merker det så snart man går av flyet, det er helst tungt å holde kroppen oppreist. For ikke å snakke om puste… Jeg var heldig med at jeg hadde 4 dager nord i Peru, på ca 2000 meters høyde først. Så hva gjør man da for å unngå å bli uvel?
Det ligger mye fjell rundt Cusco og det er nok en grunn til at inkaene kalte byen for «verdens navle».
Dessuten er byen og området rundt fullstappet av arkeologiske godbiter og det er helt umulig å rekke over alt. Jeg besøkte Salapunco, eller Templo de la luna og flere andre områder nær byen sammen med guide.
Drikk mye vann…. Det som skjer når man blir dehydrert, er at blodet blir tykkere. Da beveger det seg tregere og oksyget tas senere opp. Høydesyke kommer av at kroppen får mindre oksygen, fordi luften inneholder mindre oksygen jo høyere opp man kommer. På ca 3000 m. o. h vil omlag 50% av alle mennesker oppleve en mild form for høydesyke og verken alder eller fysisk form har noe å si på hvordan kroppen reagerer.
Byen Cusco slik den fremstår idag, er bygget av spanjolene oppå inkanes sine palass og templer. Overalt ser man de gamle murene og det er flust av trange gater og smug.
2. Spis lite og lettfordøyelig mat. Jeg ble anbefalt av de som har greie på det, dvs oppvokst i Cusco, å starte med litt raske karbohydrater til frokost og så spise annenhver time. Lite og titt… Det har ikke jeg gjort, frokost er inkludert på hotellet og dessuten rikholdig. Så da er jeg egentlig ikke sulten før etter 15.00 engang. Forbedringspotensiale med andre ord….
Det var ikke det smarteste jeg har gjort å spise alpakka til lunsj… Men den smakte fortreffelig og jeg trengte ikke å spise mer den dagen…
3. Ikke anstreng deg, bevegelse bør skje sakte. Det er lettere sagt enn gjort, med så mange museum, kirker og arkeologiske funn som denne byen består av. Jeg vil aller helst vandre rundt fra tidlig morgen til sent på kveld. Men det har jeg ikke gjort, jeg har begrenset meg. Med andre ord tilbragte endel timer i senga med en bok…. Det har ikke vært lett….
Jeg besøkte en som laget tradisjonelle instrumenter. Det var ikke bare panfløyte og jeg fikk prøve å spille på en eselkjeve… Det var stas. Jeg startet dagen tidlig med sightseeing, en lang siesta og mer vandring på kvelden.
4. Drikk kokate, minimum 2 kopper om dagen. Den var ikke helt enkelt for meg, som trenger en bøtte sort kaffe om morgenen for å fungere. Jeg har prøvd, men synes både te av bladene og teposene smaker kattepiss. Beklager… Koka teen skal bedre oksygenopptaket og gi energi, men det synes jeg at kaffi også gjør. Dessuten smaker den bedre. Heldigvis finnes det både koka tyggi og drops, så jeg klarer meg. Og for deg som lurer; koka blader eller produkter KAN IKKE TAS MED HJEM. Bladene er blitt brukt som et mildt narkotisk middel for å dempe kulde og tretthet, helt siden inkaenes dager.
Nei takk, jeg holder meg til kaffe. Byen har over en halv million innbyggere og det er en salig blanding av gammelt og nytt. Her finner man McDonald’s ved siden av tradisjonelle restauranter som har marsvin på menyen. Og det er mye trappetrening når man skal se byen…
Jeg har klart meg godt til nå og ikke kjent noen av de lette symptomer på høydesyke, slik som kvalme, oppkast og hodeverk. Hotellet og restauranter har som regel oksygen til de som trenger det og lege må oppsøkes dersom man blir skikkelig dårlig. Jeg regner meg som ferdig akklimatisert og er klar for en 5 dagers fjelltur på de gamle inkastiene. Målet er Machu Picchu og vi skal opp på 4630 meter over havet. Det blir lange og harde dagsmarsjer, så da må jeg kanskje krype til korset og bytte til kaffe med koka teen allikevel…..
Salkantay trek, nå er jeg (forhåpentligvis) klar for det meste.. Ser frem til enkelt teltliv og sovepose, alle disse fine hoteller blir aldeles for meget….
Jeg var bare en dag i Lima før jeg igjen satt på flyplassen og ventet på å dra nordover. Heldigvis var flytrafikken i Peru pålitelig og uten forsinkelser var jeg snart på vei mot Jaen. Deretter ble det 4 timer i en fullastet minibuss med sambarytmer på full styrke. Ør i hodet ankom jeg Chachapoyas. Byen ligger på 2334 meters høyde i Andesfjellene og er hovedbyen i regionen Amazonas. Jeg hadde 3 hele dager til å utforske området, som bugner av historie og vakker natur.
Jeg bodde 2 netter på Casa Hacienda Achamaqui, et naturskjønt sted ved siden av Utcubamba elven. Her var alt man trengte, fra mat av lokale produkter til mannlig massør….
Jeg fikk min første smak av ceviche, som er en klassisk sjømatrett i hele Peru. Den er blitt spist i over 2000 år og består av rå fisk som marineres i limejuice og chili. Tilbehøret varierer etter hvor i landet man er, mitt var mais, søtpotet og løk. Spesielt, men godt.
Chachapoyas betyr folkene fra skyene og disse blonde og lyshudede menneskene bygde Kuelap, som var en av flere byer rundt Utcubamba dalen. Byen ble bygget lenge før inkaene bygde Machu Picchu, så her snakker vi om tidsrommet fra år 500 og frem til 1493. Det har vært spekulert mye på hva Kuelap egentlig var, men arkeologene er kommet frem til at det var både en festning, en landsby, en gravplass og et hellig sted.
Taubanen ble bygget i 2017 og var den første i Peru. Litt usikker på om det er den eneste… Utsikten var formidabel og jeg hadde øynene oppe det meste av tiden. Men jeg tok ikke på brillene, det får være grenser…
Jeg dro med på en gruppetur og vi startet med buss til Nuevo Tingo, hvor taubanen går fra. Fordelen med å være i en gruppe er at guiden ordner alt, slik at jeg bare kunne sviver rundt og være turist. Det er nok en buss til påstigning og selve taubanen tok 20 minutter. De var lange…. Men endelig var vi oppe på 3009 meters høyde og var klar for sightseeing.
Jeg hadde forberedt meg godt for høyden og hadde mitt første møte med koka teen. Den skal lette oksygenopptaket og gi energi når man er oppe i høyden. Litt usikker på om det hjalp, følte ingen trang til å sprinte opp bakken. Det er ca 20 minutter å gå fra taubanen. Dersom man sliter med å gå, kan man leie en hest. Jeg gikk…
Arkeologene har regnet ut at de brukte omtrent 700 000 tonn med stein for å bygge Kuelap. Byen var 700 meter lang og muren opp mot 20 meter høy. For et arbeid. Kuelap er ikke like berømt som Machu Picchu, men det var allikevel noe køgåing. Historien ble fortalt på både spansk og engelsk, vi var en miks av mange nasjoner.
Jeg liker historie og hadde ingen problemer med å leve meg inn i hvordan det må ha vært å leve her over skyene. Det stod omtrent 500 runde steinhus innenfor muren og noen av dem var dekorert med symboler på de 3 hellige dyrene; puma, slange og kondor. Folket som levde her var hovedsakelig bønder og jeger, dessuten hadde de egne steinbur inni husene til marsvin. Det er nemlig en delikatesse her.
Husene stod tett i tett på nedre plan. Øvre plan var forbeholdt tempel og vakttårn samt sted til å ofre til gudene. Prestene ofret både dyr og mennesker. Dette symbolet viser pumaen sitt øye og ble brukt til å beskytte huset og familien som bodde der.
Det ble en spennende dag hvor jeg ble litt kjent med en kultur som jeg ikke ante noe om. Jeg har lest om inka og maya, men Chachapoyas… neida. Mest var jeg imponert over byen de bygde, i generasjon etter generasjon fortsatte de byggingen. Da inkaene beleiret byen på 1600 tallet, overgav de seg fredelig og da spanjolene ankom noe senere, var Kuelap allerede forlatt. Byen ble glemt frem til 1843, men har i den senere tiden blitt populær også blant andre enn arkeologene. Jeg hadde en fantastisk dag, selv i regnvær og torden. Mulig noen hadde kastet stein mot himmelen, det pleide Chachapoyasene å gjøre når de ville ha regn. Det var ihvertfall ikke meg….
Lamaene lå fremdeles å voktet byen og fjellene rundt.
Ja, det lurte jeg også på, der jeg satt på flyplassen i Madrid og hulket og grein. Det var ikke på grunn av at jeg var på vei til Peru jeg var så trist. Peru er nemlig en drøm som går i oppfyllelse og den turen har jeg sett frem til i hele 3 år. For så lenge har det tatt meg å spare opp penger til å dra. Jeg har en egen sparekonto, hvor det settes av litt hver måned, til de drømmene mine som koster mye penger. Kontoen startet jeg med da jeg fikk en drøm om å bestige Kilimanjaro og nå er jeg på vei for å vandre på de gamle inkastiene i fjellene rundt Cusco.
Det blei mange og lange timer på flyplasser.
Det startet ikke så bra, jeg hadde et fall på sykkel som nesten gjorde at jeg måtte avlyse. Kvestet ribben og bæring av sekk er en dårlig kombinasjon, men jeg tok sjansen. Deretter satt jeg på Sola flyplass og så flyet ble mer og mer utsatt. Plutselig hadde jeg ny reiseplan via Amsterdam OG Madrid, istedenfor direkte til Lima fra Amsterdam. Alle som har sittet på en flyplass og ikke ant hva som skjer og om flyet i hele tatt går, vet hva jeg snakker om… Forsinkelser er noe dritt.
Jada, jada, jeg nærmer meg….
Det ble en lang natt i Madrid før vi endelig kom oss avgårde. Og da jeg ankom Lima halv 8 neste morgen følte jeg at reisen hadde vart evig… Men for første gang stod noen utforbi og møtte meg med et skilt med navnet mitt på. Det har jeg sett på med misunnelse hver gang jeg ankommer et land jeg aldri har vært før og hvor alt er nytt og kanskje litt skremmende. Dessuten er det min første tur til Sør Amerika, bare det er stort. Så det å bli møtt var fantastisk og jeg følte meg bare så velkommen….
Lett å føle seg hjemme når man blir møtt i resepsjonen av dette gliset av en sykkel. Synd jeg har lovet kollegene min å IKKE SYKLE I PERU…ellers hadde jeg nok blitt fristet. Etter en heller søvnløs natt på flyplassen og fly, var dette bare fantastisk. Til og med eget boblebad….
Dette er nemlig en tur hvor jeg ikke har med telt eller organiserer alt selv. Jeg drar alene, men har fått et reisebyrå i Oslo til å sy sammen opplegget, som inneholder både flere fjellturer, kultur og historie. Så sovepose og fjellsko er med, selv om det blir mest netter på hotell og guidet tur. Det er det som gjør at turen koster flesk, men jammen får man det man betaler for…. For meg er dette luksus og jeg skal nyte det fullt ut!!!
Første turen ut gikk for å finne en butikk for å handle alt jeg hadde glemt. Jeg havnet på det lokale Kvadrat, ikke helt sånn jeg hadde sett for meg Peru…
Jeg blir ikke lenge i Lima og førsteinntrykket var at byen nok er usedvanlig lite tiltalende. Det er stort sett alltid overskyet og med litt yr. Men sjelden regn, så de eneste som går med paraply er turister. Det gir et grått og litt lurvete utseende. Men så var jeg med på en guidet gåtur som tok hele ettermiddagen og plutselig åpnet hjertet mitt seg for byen, som bugner av kultur og historie. Den ble vakker og spesiell, så jeg kommer gjerne igjen for å tilbringe mer tid her.
Gatene i den gamle bydelen bar preg av at spanjolene var her. De ankom i 1533 og anla byen som fikk kjælenavnet City of kings. Byen var på 1600 og 1700 tallet kjent for å være den vakreste av alle i Spanish Amerika og er idag hovedstaden i Peru. Vi besøkte Inglesia de San Francisco, kirken som har overlevd flere jordskjelv og plyndring av pirater. Her finner man også et kloster som vi besøkte og de mildt sagt skumle gravkammer med bein og hodeskaller under kirken. Det er mye å se i Lima Centro, her fra et av de mange plazaene.
Så det var ikke fordi jeg ikke ville på tur at tårene kom, men fordi jeg snakket med mitt lille barn hjemme i Norge. Vårt kjære medlem av vår lille flokk var død, Scotty. Han har fulgt oss gjennom tykt og tynt i 10 år og aldri har jeg sett snillere hund. Hans lojalitet og kjærlighet hadde ingen grenser og han vil aldri bli glemt. Da var det vanskelig å sitte på en flyplass istedenfor hjemme. Og den som sier at han var bare en hund, har aldri hatt hund….
Takk for alle turene vi har fått sammen og all gleden du gav oss. Og dersom det finnes en himmel for hunder, vet jeg at du er der ❤️❤️
Det finnes noen turer man kan gå eller sykle mange ganger og allikevel blir man ikke lei. Turen langs den gamle jernbanelinjen mellom Hellvik og Egersund er en slik vei og jeg er egentlig ikke sikker på hva det er som gjør at jeg kommer tilbake om igjen og om igjen. Det er mulig at det er kombinasjonen av flott natur og gammel jernbanehistorie, samt god tilrettelegging og informasjon. Samtidig er jeg veldig glad i å kjøre tog og det at man går en vei og tar toget tilbake, er jysla gildt (som man sier på Jæren..). Ikke det at togturen er så veldig lang, den tar rundt regnet 6 minutter og er egentlig over før man har fått varmt opp setet. Men det er opplevelsen og spenningen med å kjøre tog….
Vi valgte å starte på Hellvik stasjon, mest fordi vi bodde i Airbnb leid hus på Hellvik. Det gjorde turen noe lengre, men fine været og flate veien, ke e nauå då?Turen går på grusvei gjennom småkupert terreng, det vil si endel opp og ned.
Den gamle Jærbanen mellom Hellvik og Egersund ble bygget i perioden 1874 til 1878. Det var et smalt spor som buktet seg mellom små vann, skog og knauser og alt arbeidet med å bygge murer og broer ble utført for hånd. Det er også grunnen til alle svingene og bakkene, man ønsket ikke å måtte lage tunneler. Steinhugger arbeidet på strekningen er fantastisk utført, med store blokker med kilt stein. Den gamle jernbanen hadde mange stasjoner og stoppested, noe som gjorde det lettere å frakte folk og varer, enn over land og vann. Men da det ble bygget en ny og bredsporet jernbanelinje i sammenheng med Sørlandsbanen, ble den gamle jernbanelinjen i 1944 overflødig og lå til forfall i over 40 år.
Langs hele turløypa finnes det godt tilrettelagte rasteplasser. Husk å ta med mat og drikke, det er ingen steder underveis å kjøpe noe. Det er alltid kjekt med matpause og ALT smaker godt ute…..
Og her er det Egersund kommune har gjort en fantastisk jobb… De har bygget en sammenhengende tur og sykkelsti som følger den gamle jernbanelinjen helt fra Hellvik og til Egersund. Jeg er ganske sikker på at dette må være en av de flotteste turene man kan gå i Dalane. Her finnes store lyngmarker, vann med de fineste badeplassene, utsiktspunkt over skjærgården mot Eigerøy, tette løvskoger og utallige kulturminner. Det er flere fine fiskeplasser både i sjø og vann. Turen er 8,2 km fra stasjon til stasjon, noe kortere mellom parkeringsplassene. Det er også mulig å parkere ved gamle Maurholen stasjon og ved Eie. Men som sagt, tog er tingen, ihvertfall en vei….
Den gamle stasjonen på Maurholen ble nedlagt for mange år siden, men kan idag leies av private både til overnatting og arrangement. Her finnes åpent toalett og ellers et slengtau som ble flittig bruk av han på 6. På vei inn i turens eneste tunnel. Her dryppet vannet fra taket og ble en naturlig dusj som enkelte hygget seg i. Jeg fantaserte om damptog og gamle dager…
Vi startet tidlig på dagen og traff lite folk. Det er mulig at det var fordi værvarslingen holdt fast på at det skulle bli høstens første storm denne dagen eller at lørdag morgen er en generelt rolig dag i dette området. For jeg tror at det er mange som både sykler, jogger, lufter hunder og går tur her. Løypen er både en del av sykkelruten gjennom alle Nordsjølandene og Hellvik folkesti, som slår et slag for hverdags mosjonens betydning. Her blir vi minnet på «at å gå er en enkel, sosial og effektiv mosjonsform, som gir overskudd, trivsel, bedre helse og fysisk form». Det hjalp ikke å si det til han på 6….
Det var mer spennende å plukke bjørnebær enn å gå….Vi holdt oss tett på togene som gikk og det var vanskelig å svare han på 6, når han spurte hvorfor vi ikke bare kunne ta toget begge veiene….Men endelig fikk vi se broen over sundet som sier at vi nærmer oss Egersund.
Han syntes turen var lang, altfor lang. Det å gå på flat grusvei, opp bakke og ned bakke i flere timer, var ulidelig kjedelig. Selv om vi stoppet flere ganger og lokket med både is og kafebesøk i Egersund, var han ikke helt fornøyd. For ham, som har gått både til Prekestolen og Gaustatoppen, var dette den verste turen han hadde vært med på noengang. For det ble langt, særlig dersom man legger på turen ned til sentrum av Egersund. Da får man noen kilometer ekstra, så totalt gikk vi nærmere 16 km og brukte omtrent hele dagen før vi var tilbake på Hellvik. Og det er langt for en seksåring på støvler, som egentlig ikke ville forlate Viasat i utgangspunktet. Da er det godt at Egersund er en veldig kjekke by!!
Der var smilet på plass igjen…. Fast tradisjon på en lørdag i okka by, er risengrynsgrøt med rød saft. Det passet godt for to grøtelskere….Et annet fast innslag i Egersund: kjøp et billig kneipbrød på Coop og mat fuglene. Da var han lykkelig igjen og fornøyd med turen…..Og glade og fornøyde fikk vi en bitteliten togtur tilbake til Hellvik.
Det var ei sånn uke hvor målet ble å stå på til helg… Travelt på jobb, travelt hjemme og en elektrisk sykkel som ikke tåler regn. Da er det bare så typisk at det regner unormalt mye over Rogaland. En elektrisk sykkel uten motor er tre ganger så tung å trø som en vanlig sykkel, var det rart jeg var sliten da helgen nærmet seg? Jeg ville på tur, skikkelig sløvetur….
Jeg trodde knapt min egne øyner da jeg fant ut hvor Google map ledet oss…
Når man ikke har hytte selv eller kjenner noen man kan smiske seg inn med for å låne en hytte, er Airbnb genialt. Her kan man velge og vrake mellom utrolig mye forskjellig, fra flotte og dyre leiligheter til enkle hytter. Det mest spennende med å leie via Airbnb, er at man ikke får eksakt adresse før etter at man har leid. Det synes jeg er spennende.
Det var planen min og, en helg på sofaen… Jeg er tilbake i barndommen; her var fantastisk 70 talls retro innredning.
Jeg samlet flokken, det vil si de som ikke måtte jobbe eller har forlatt landet, og leide et helt hus. Det var 8 sengeplasser og lå landlig til. Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke leste detaljene så nøye, men fikk med meg at det var nær Egersund og kostet omtrent en 1000 lapp for ei helg. Omtrent like mye som en enkel campinghytte med 1 rom og langt å gå til toalett pleier å koste… Og telt vurderte jeg ikke, siden årets første høststorm var varslet. Fredag etter jobb pakket vi bilen og kjørte sørover.
Her har jeg vært mye som barn, kjekt å se igjen huset og området. Det var like landlig og vakkert som jeg husker det….
Etter handling på Bryne og beundring av himmelen over Brusand strand, nærmet vi oss Hellvik. Stor var min overraskelse da vi svingte inn mot gamle trakter. Her bodde min mors tante og onkel samt deres datter. Og da jeg var barn, var det fast innslag å innimellom kjøre på søndagstur for å gå på besøk hos dem. For i gode, gamle dager gikk man på besøk etter at middagen var fortært.
Banan kake var fast innslag på kaffebordet når vi kom på besøk. Jeg MÅTTE bare kjøpe en da vi var i Egersund, men den smakte ikke likt som før.. Men fremdeles kvalmende dersom man spiser for mye…. Hvem husker ikke disse??!! Min sønn har lagt inn forslag om at jeg bør få heldekkende tepper hjemme også, siden det er så digg å gå på… De lave dørkarmene derimot kan han spare seg for….
Det har vært et hjertelig gjensyn og vi stortrives i huset. Jeg har mimret mye og fortalt røverhistorier fra da jeg og mine søstre herjet rundt i nabolaget. At Airbnb har et hus som gjør at jeg igjen kan lete etter ål i bekken, telle sauer, samle på pinner og planlegge å snike meg opp for å se på revene er enestående. Bare synd at jeg ikke får med meg han på 6 for han er opptatt med å se på tv… Godt det ikke fantes Viasat da jeg vokste opp…. Ha en fortsatt fin helg…..
Telle sauer var en spennende aktivitet i min barndom (egentlig skremte vi dem, men når noen spurte, sa vi at vi talte dem…)
Etter en heller strabasiøs tur på sykkel, hvor vi trødde 11,4 mil fordelt på 3 dager og 2 netter i telt, gledet vi oss som barn til luksus på Dalen hotell. Rom hadde vært bestilt, sammen med billett til båten, i flere måneder i forveien. Det tror jeg er lurt, fordi både hotell og kanalbåtene kan være fulle om sommeren. Begge har relativt kort sesong; hotellet er åpent mellom 25 april og 27 oktober og båtene seiler i rutetrafikk fra 18 mai til 14 september. Det er mange som drar hit med bil, bussgrupper med utenlandske turister, motorsyklister eller som oss, sykler hele eller deler av strekningen mellom Skien og Dalen.
Jammen kom vi oss til Dalen!! Bare så det er sagt; når vi greide sykle denne turen, tror jeg alle hadde greid det…… Det var tungt, men veldig kjekt.
Vi ankom hotellet halv 11 på formiddagen, på en søndag… Søndag er ingen god dag i Dalen, fant vi ut, siden alt var stengt. På hotellet hadde det vært bryllup, så tidligste innsjekking var klokken 3. Vi fikk ikke engang lov til å sitte på stolene ved inngangen, bryllupsgjestene hadde leid ALT. Og vi var skitne og svette, så jeg forstår godt at de ikke ville ha oss hengende rundt bygget. Istedenfor syklet vi bort til bryggeanlegget; hvor det ble lunsj, soling og bading. Jeg fikk en ekstra sykkeltur tilbake til teltplassen, siden noen hadde mistet solbriller til 1500,-. Det var ikke mine, for å si det sånn…..
Det er godt tilrettelagt med benker og toalett ved brygga i Dalen. Her er også kafe (stengt pga bryllupet på hotellet ) og anløp for kanalbåtene i bakgrunnen. Men det var DETTE vi hadde sett frem til med spenning og glede. Derfor var lykken stor, da de ringte fra hotellet halv 2 og sa at vi kunne komme. Skikkelig service….
Dalen hotell ble bygget i 1894 og er mest kjent som «eventyrhotellet». Navnet kommer av byggestilen; her er dragehoder, tårn og spir, altaner, karnapper og mye dilldall. Da Telemarkskanalen stod ferdig i 1892, kom det mye turister til Dalen. Men de rike og prominente gjestene manglet et anstendig sted å sove, derfor ble hotellet bygget. Det er lett å se at arkitekten var inspirert av både stavkirker og vikingtiden. Hotellet ble kjent i hele Europa og trakk til seg både kongelige og aristokrater. Standarden var høy og det er den enda. Det er det mest eksklusive og stilfulle hotellet jeg noensinne har overnattet på og det var virkelig en opplevelse verd hver krone….
Vi bodde på rom 25, forbeholdt «Kanalbåtenes kapteiner» (stod det på et skilt på døren). Det var vask på rommet, men bad på gangen. Utsikten var ut mot hagen og det var både badekåpe og tøfler til å tasse rundt i. Peisestuen innenfor resepsjonen var et sånt sted hvor man automatisk hvisket når man snakket sammen. Det føltes feil å sitte med nesen i mobilen; her burde man lese en oppbyggende bok eller spille sjakk. Jeg sank ned i den dype skinnsofaen og nøt stemningen av høytid og norsk kulturarv, samt lyttet til rolig klassisk musikk.
Hotellet er et av de historiske hotellene i Norge og har mottatt mange priser for restaureringen og bevaringen av hotellet som et unikt kulturminne. Jeg kunne ha tilbragt dagevis med å undersøke alle detaljene, samt suge til meg minnene fra en svunnen tid. Såvidt jeg greide holde fingrene vekke fra denne…Hagen rundt på hotellet er en opplevelse i seg selv. Her er 28 mål med sjeldne busker og trær, som man kan vandre mellom, utstyrt med et eget kart som fås i resepsjonen. Har man energi til noe mer, kan man spille crocket eller låne en liten robåt. Vi sto over…Maten på hotellet var av lokale råvarer og slett ikke hverdagskost for oss. Hovedretten var økologisk ullgris, her servert uten trøffel. Det kostet 149,- ekstra og prisen for en tre retters meny var allerede godt over vårt budsjett. Men det var en fantastisk kulinarisk opplevelse … Lite, men godt….Måltidene ble inntatt i spisesalen, her under frokosten. I bakerste hjørne står bordet alltid dekket til Miss Greenfield, den engelske ladyen som vandrer hvileløst rundt på hotellet. På slutten av 1800 tallet sies det at man fant et dødt barn på rommet hvor hun hadde bodd og at man fremdeles hører barnegråt på rom 17. Så her er mye spenning og mystikk for de som er interessert i denslags.
Etter en heller søvnløs natt, var vi tidlig oppe for å rekke båten. Vi hadde fått billett på M/S Henrik Ibsen, et over 100 år gammelt veteranskip som kalles «Kongen av Telemarkskanalen». Båtturen gjennom kanalen ble kalt verdens åttende underverk ute i Europa, da den stod ferdig i 1892. Fra Dalen og til Skien er det en seilas på 105 km og tar en hel dag. Jeg gledet meg til å oppleve stedene og naturen vi hadde syklet gjennom, UTEN å sitte på sykkelen. Ved Lunde skulle vi bytte båt, det var fast hver mandag at båtene snudde der og gikk tilbake. Så lykken vår var stor over at vi skulle få oppleve å seile med to båter, M/S Henrik Ibsen og M/S Victoria.
Jeg hadde sett for meg at det kom til å bli kø og kaos på kaien før avgang. Det stemte ikke, så det var god tid til å laste på syklene og bagasjen. Faktisk var det riktig så god plass, vi var 7 passasjerer på en båt som har plass til 100 stk (opprinnelig 290, men det må ha vært trangt…)Turen starter med store vann og høye fjell. Selv om været var fint, ble det kaldt på dekk da vi seilte over Bandak, Kvitseidvatnet og Flåvatn. Da er det fint at båten har en eksklusiv salong, som er renovert i en Agatha Christie-1920-stil med chesterfieldsofaer i plysj, mahognyinteriør, krystall lysekroner og messingdetaljer. Her kan man spise middag eller ta et glass vin, men vi var fremdeles mette etter den flotte frokosten på hotellet. Det var mye å se fra båten og Norge viste seg fra sin beste side….Farvel til fjellene og det ur-norske landskapet. Kanalen ble tidligere kalt «Hurtigruten mellom Østlandet og Vestlandet», og var den viktigste ferdselsåren mellom øvre og nedre Telemark for folk, budskap, varer og tømmer. Sykkelveien ned mot Hogga sluse var slik jeg hadde sett for meg turen; tett på kanalen, flatt og fint. Selve kanalen fremstår omtrent slik den var for 100 år siden og er som en reise tilbake i tid. På vei inn i Hogga sluse, den første av de 18 slusene båten skal gjennom på vei fra Dalen til Skien. Noen steder er det bare et slusekammer, mens andre har flere.
Og der kommer hun fossende; M/S Victoria. Hun ble bygget i 1882 og har aldri seilt noe annet sted enn Telemarkskanalen. Det gjør henne til «Dronningen av kanalen» og hun er oppkalt etter kronprins Gustafs tyske brud. Det var nemlig vanlig å gi båter kongelige navn på 1800 tallet. Skipet har plass til 180 gjester, men denne dagen var det god plass. Vi vurderte en bedre middag, men det ble noe enklere. Salongen er, som resten av skipet, blitt ombygd og oppgradert en rekke ganger, men den gamle stilen er beholdt.
Jeg hadde sett frem til Vrangfoss, hvor vi skulle senkes 23 meter ned, gjennom 5 slusekammer. Prosessen er enkel: man kjører inn i et kammer, vannet tappes ut, portene åpner seg og båten kjører ut i neste kammer. Enkelt og greit.Det er en stor naturopplevelse å seile på Telemarkskanalen.
Vi tok denne turen i slutten av august og møtte ikke mange andre. Det var god plass både på hotellet og båtene, men det var muligens fordi vi overnattet fra søndag til mandag. Det er godt tilrettelagt langs kanalen og det er mulig å kjøpe ferdig pakke med sykkel (de fleste vi møtte, syklet på el-sykkel…), overnatting og båt. Den tunge og harde måten er medbragt trøsykkel og telt. Vi ser i ettertid at det hadde vært mulig å sykle hele turen på to dager og det er de som tar det som en dagstur… Uansett får du med deg det beste av Telemark, siden både båt og sykkel tar deg gjennom et storslått og variert natur- og kulturlandskap. Dalen Hotell og kanalen sender deg tilbake i tid og gjør at turen virkelig ble en fantastisk reise. Så ta turen til Telemark…
Da var vi tilbake i Ulefoss, hvor bilen stod parkert.
Jeg har i mange år drømt om å sykle langs Telemarkskanalen, for så å ta kanalbåten tilbake. Turen er en klassiker, som helt siden 1850 tallet har lokker både norske og utenlandske turister til denne delen av Norge. Kanalen går fra kysten ved Skien og helt opp til Dalen, som ligge ved foten av Hardangervidda. Den består av innsjøer, kanaler hugget i fjell og 18 slusekammer, som løfter båtene 72 meter mellom startpunkt og ende. Min drøm var å følge nasjonal sykkelrute nummer 2, som går fra Ulefoss og inn til Dalen. I mitt hode var det en fin og lett tur på flat vei langs kanalen, men den gang ei.
Ulefoss er Norges eldste industristed og har mange severdigheter. For oss ble det lite tid til sightseeing, vi parkerte bilen og lastet opp syklene.Turen er stort sett godt merket med egne sykkelskilt og går på grusvei, skogsvei og asfaltvei med relativt lite trafikk.
Vi hadde nok ikke forberedt oss godt nok til å trø 11,4 mil fordelt over 3 dager. Jeg hadde stort sett sykla på el-sykkel frem og tilbake til jobb og det kan ikke sammenlignes med å trø vanlig sykkel med tungt lastet tilhenger. Min venninne kom rett fra 2 uker på ei solseng i Tyrkia og var kanskje ikke så godt trent i utgangspunktet…. Så vi burde egentlig tatt hintet, da hun i turistinformasjonen på Øvre Verket i Ulefoss sa:» Skal DERE sykle til Dalen???!!!», etter at vi hadde spurt om hvor vi kunne parkere. Men optimister som vi er, var vi fast bestemt på å komme oss til Dalen på to hjul. Der var hotell booket og billett bestilt på kanalbåt med retur til Ulefoss. Bortsett fra det hadde vi bare to mål: 1. Ingen skader som involverte brudd (siden min venninne har en tendens til å brekke noe når hun er på tur med meg) og 2. Ikke punktere (siden ingen av oss kan lappe sykkel).
Telemark er et Norge i miniatyr og man kan oppleve både en smak av Sør, Vest og Østlandet. Vi var heldige med været og fikk en vakker sensommer i skog og mark.Ved Eidsfoss kom vi til første sluse etter Ulefoss. Her måtte vi laste av syklene, for å få fraktet alt over den smale passasjen på toppen av slusen.
Turen startet ikke så bra, vi hadde ikke engang kommet oss ut av Ulefoss før vi møtte på den første bratte oppoverbakken. Tungt lastet som vi var, ble det å gå av sykkelen for å dytte den opp bakken. Og det var tungt…. Da lærte jeg noe; det som i Telemark kalles for små-kupert terreng, er det vi på Jæren kaller for fjelloverganger. Dessuten fant vi ut at å kalle turen for «Kanalruta- sykle langs kanalen» var en stor vits. Store deler av turen var gikk nemlig ikke i nærheten av kanalen engang. Som om ikke det var nok, hadde vi ikke syklet langt før vi kom til en stupbratt bakke, hvor jeg fikk skrens på sykkelen og endte i grøfta. Med foten hengende i strømgjerdet, brennenesler og gjørme var det noen lange minutter før jeg greide komme meg løs. Mulig at jeg burde oppsøkt lege etter all strømmen gjennom kroppen, men det ble kjeks og en hvil ved elvebredden istedet.
Vrangfoss sluseanlegg har fem slusekammer som løfter og senker båtene hele 23 meter. Det er dermed det største og mest imponerende i hele Telemarkskanalen. I bakgrunnen av bildet ligger den gamle slusemesterboligen med servering av mat og drikke. Det er mulig å overnatte i de gamle slusevokterboligene tett på kanalen, men vi hadde med telt. Ved Lunde sluse ble det en stopp med softis og kaffe, før vi parkerte syklene og dro på besøk hos venner. Vi fikk tilbud om overnatting i et palass av en hytte, men takket nei, siden vi hadde med telt. Angret litt på det, ihvertfall en av oss….Dette var mer slik jeg hadde sett for meg at hele turen skulle være, flatt og fint langs kanalen. Vi fant et perfekt teltsted langs kanalen, rett etter Hogga. Her delte vi område med tre MEGET sultne og selskapssyke geiter. Min venninne hadde sin første overnatting i telt og var godt fornøyd, selv om det ble lite søvn. Jeg måtte selvfølgelig teste ut Telemarkskanalen til morgenbad og det ble flere bad der. Temperaturen i vannet var fin, selv om det var langgrunt og sleipt på steinene.
Etter en heller søvnløs natt i telt for enkelte, startet vi friskt og opplagt på turen rundt Flåvatn. Det gikk relativt greit, selv om det fortsatt ble mye gåing og dytting av sykler i oppoverbakke. Det neste vannet vi fulgte var Kviteseidvatnet og fjellene rundt ble brattere og brattere. Plutselig var vi ved Kviteseid Bygdetun, hvor veien svingte bratt oppover mot Vrådal. Det ble en bakke som vi begge kommer til å huske i årevis fremover… Det hjalp ikke på at det var tett i tett med motorsyklister, som freste forbi oss, mens de vinket og gav tommel opp. Vi sleit og slepte oss oppover, mens vi vurderte sterkt å bestille taxi, Falken, NAF, 113 eller andre som kunne frakte oss til toppen…..
Dette er turens mest krevende etappe. Her skal man opp en 4 km lang bakke som svinger seg nesten som Trollstigen oppover, med en stigning på 11%. Vi gikk…og gikk..og dyttet syklene til armene og beina kjentes som bly. Men vi kom opp….Vi hadde mange stopp underveis for å strekke på rygg og bein. Vannflaskene ble fylt i elver langs veien og det er viktig å ta med mat, fordi det er få steder underveis hvor man kan få kjøpt noe. Vi hadde med kokeapparat, så det ble mye kaffi og kjeks…
Det ble en lengre stopp i Vrådal, her var butikk og mulig for å overnatte. Men vi var fast bestemt på å komme så nær Dalen som mulig før vi satte opp teltet for kvelden, slik at vi tråkket videre. Det ble en lang grusvei langs gårder og hyttefelt, som nok ikke egentlig var så bratt. Men når man er sliten, er alt tungt. Derfor valgte vi å gå i alle oppoverbakker, noe som helst var mye tyngre enn å trø. Ved Vråliosen svingte veien seg bratt nedover til Bandaksli. Der er det visstnok laget hytter som er åpne for alle å overnatte i, men det hadde vi ikke fått med oss informasjon om. Så vi fortsatte langs vannet, på jakt etter den perfekte teltplassen. Det måtte gå galt….
Så glad blir man når man ikke brekker noe, men kun får et skrubbsår. Viktig å alltid sykle med hjelm og ha med førstehjelpsutstyr.
Lands Bandak går en privat grusvei som vi fulgte innover mot Dalen. Der var en tunnel med et dypt hull i veien. I et uoppmerksomt øyeblikk (hvor jeg kom på at jeg måtte ta på baklykten under setet og ikke gadd å stoppe sykkelen…) traff jeg midt i hullet og stupte fremover. Det var bare såvidt at ikke mål nummer 1 gikk i dass, det om å ikke brekke noe. Men jeg kom meg opp og var raskt på sykkelen. Vi stoppet kort tid etterpå, den nydeligste teltplassen lå nemlig ved vannet. Jeg tok et bad for å skylle av blod og støv, mens min venninne øvde seg på å sette opp telt. Neste morgen ble en kort tur på 12 km inn til Dalen, men det er en annen historie…. Kort oppsummert ble ingenting brukket og ingen dekk punkterte, så turen må sies å være vellykket.
Den aller beste teltplassen dukket opp da vi trengte det mest. Vi var slitne, svette, mørbanket og orket nesten ikke lage mat før vi stupte i soveposene. Før klokken 7 på en lørdagskveld, det må være rekord….
