På to hjul rundt Amsterdam.

Det er to ting Amsterdam er verdensberømte for: sin liberale holdning til hasj og Red Light District. Det var vel de to eneste tingene jeg var fast bestemt på å unngå, da jeg satte meg på flyet for en langhelg i påsken. På jobb ser jeg nok av skadevirkningene ved hasj og Red Light District besøke jeg tidlig på 90 tallet, da jeg bodde i Amsterdam med min daværende kjæreste. Enkelte ting forandrer seg ikke…likte det ikke da, sikkert enda mindre nå.

Tidlig morgentur langs kanalen.

Målet mitt var enkelt: å leie en sykkel i 4 dager og å rekke over så mye som mulig av Amsterdam og området rundt. I mange år har det vært en drøm for meg å se tulipanåkrene blomstre. April og mai er høysesong for blomster og den travleste tiden å være turist i Nederland, blant millioner av andre turister.

Dette hadde jeg drømt om i mange år, på to hjul mellom tulipanåkrene i strålende sol.
Lykke er sykkel, vår, sol og flate veien.

Sykkel er den mest effektive måten å komme seg rundt i byen på og det er stor forskjell på sykkelkultur i Nederland og Norge. Her sykler absolutt ALLE; unge og gamle, damer og herrer, tykke og smale. Jeg har sett folk sykle i skjørt og kjoler, kort og lang. I dress og uten klær, kun Speedo. I burka og andre nasjonaldrakter. Det eneste de IKKE sykler med er hjelm…. De få man ser som bruker hjem, har som regel resten av utstyret i orden også. Alle vi andre nyter vind i krøllene og lever farlig.

Det kryr av sykler og sykkelparkeringer. Jeg lærte at 1 av 3 sykler blir aldri hentet, fordi eieren ikke husket hvor den ble parkert. Må være ulempen med fri hasj…..

Det er sikkert mange grunner til at sykkelen er de innfødtes favoritt fremkomstmiddel. Trange, enveis kanalgater og svindyr parkering kan ha noe å si, men jeg tror det er like mye de godt tilrettelagte sykkelstiene med egne lyskryss og skilt. Dessuten er jo landet flatt som en pannekake….så man trenger verken el-sykkel eller god kondis. Ikke trenger man egne sykkelklær eller å dusje når man kommer frem.

Det er mye bedre å være syklist enn bilist i Amsterdams trange gater.

Det er allikevel enkelte regler som kan være lurt å pugge før du skal våge deg ut i trafikken. For det første: Unngå trikkene. De kan ikke svinge unna og bruker lang tid på å stoppe. For det andre: følg lys og skilting, ikke sykle som enkelte av de innfødte. Sist, men ikke minst: gi signal med armene når du svinger og hold siden din! Her sykles det fort og fra mange kanter.

Jeg hadde mest lyst til å leie denne og ta den med hjem. Så kunne hundene eller han på 6 sittet oppi mens jeg trødde.

Jeg hadde en hel dag med «Jakten på tulipaner». Da syklet jeg til blomsterparken Keukenhof, hvor jeg fant både åkrene og 800 forskjellige typer tulipaner. Det var en fryd, både turen og blomstene. Turen er ca 8 mil tur/retur, men det er lettsyklet. Her var ingen oppoverbakker og ikke vind. Sykkelen hadde 7 gear, og med en typisk oppreist sittestilling samt bredt sete, var den største utfordring gnagsår i de edlere delene.

I motsetning til lengre sykkelturer hjemme, trenger man ikke smøre matpakke i Nederland. Det er kafer overalt og ikke hadde de påskestengt heller.

En annen fin sykkeltur nær sentrum, er Het Amsterdamse Bos. Det er en vakker skogspark, som ble anlagt på drenert mark i 1930 årene. Her finnes skoger og enger, sjøer og naturreservat. Man kan leie sykkel eller kano, spise pannekaker, se bisonokse eller geiter. Eller gjøre som meg, sykle rundt uten mål eller mening på de 48 km med sykkelsti, ligge i gresset og spise is.

Lykke på skogstur og to hjul.
Uendelig lange og flate sykkelstier helt for meg selv i Het Amsterdamse Bos.

Men mest har jeg syklet i bygatene, mellom kanaler og gamle bygninger. Jeg har opplevd marked med ost, tresko og blomster i alle varianter. Det har blitt mange stopp for å spise pannekaker, for det tror jeg er nasjonalretten her. Jeg har gynget på kanalene i båt og stått i kø for museum og severdigheter. Og jeg har virkelig følt meg hjemme, syklende og passe bakoverlent, som en ekte innfødt. Uten hasj og Red Light District….

En båttur på kanalene er en fin måte å hvile beina og baken fra sykkelen.
Blomstermarkedet på kanalen er en opplevelse for alle som er glad i blomster.

Keukenhof ???

Dette er stedet for deg som er glad i blomster. For deg som synes at våren er det beste som finnes og som livner til når det spirer og gror i hage og naturen. Deg som får energi av fargene og lyset, mens du undrer deg over at en liten, brun og inntørket knoll kan forandre seg til en strålende blomst. Til deg som snakker blomstenes språk av skjønnhet.

Glede på en stilk…
Skikkelig flowerpower…..

Keukenhof blomsterpark ligger ved den nederlandske byen Lisse, ca 4 mil fra Amsterdam. Det sies at det er den vakreste vårhagen i verden og det er et stort område å rekke over. Her finnes over 7 millioner løkplanter som skal blomstre over kort tid. Av disse er det 800 ulike tulipansorter, så det sier seg selv at det er mye å se. Parken er kun åpen 8 uker i året, så planlegg nøye…..

Tulipan med frynser på…..
Rad på rad på rad står der….
Hei er flere vann med kanaler imellom, så det er mulig med en båttur.
Fra parken har man utsikt over de store åkrene med blomster som ligger rundt.
Påskestemning…..

Nederland må kunne sies å være tulipananes hjemland. Her har de dyrket frem og kultivert ulike sorter tulipaner i over 400 år. Keukenhof blomsterpark har en egen historisk hage hvor man kan se sorter som stammer tilbake til 1700 og 1800 tallet. Det finnes også de nyeste sortene i en vakker miks.

Og jammen var det ikke noen som hadde kjørt seg vill….
Ikke vet jeg hva de het, men fine var de.
Tenk å vandre i en eng av tulipaner, suge til meg lukt og farger.
Vakkert…

Jeg valgte å sykle fra Amsterdam, men det er mange muligheter for å komme seg ut til parken. Alt fra guida turer til å kjøre med egen bil. Vær forberedt på mye folk og lange køer, her er turister fra hele verden. Høysesong er alle 8 ukene, men jeg var nok litt uheldig med valg av dag. Påske og langfredag er nok ekstra travelt. Men hva gjør det når stemningen er god, for alle lar vi oss forføre og dras inn i blomstenes fortryllende verden.

Det er flere restauranter inne på området og det selges pølser og is fra små boder overalt. Og ikke minst disse godsakene…

Hauge i Dalane.

Man trenger ikke alltid å kjøre så langt for å føle at man har havnet på et helt annet sted. Med en fridag å fylle, i det fantastiske påskeværet, tenkte jeg at en sykkeltur inn til Blåfjellgruvene var tingen. Det er en tur jeg har tatt flere ganger, men aldri sammen med han på 6. Men han er glad i å sykle og da jeg samtidig lokket med overnatting i telt, var det bare å pakke.

Dette er plassen….

Kjøreturen ned til Dalane tar ikke mer enn 1,5 time fra Sandnes. Det er ikke langt, men det ble lengre. Da vi stoppet på Klepp for å kjøpe is og campingstol, kom jeg på at jeg hadde glemt nøkkel til sykkellåsen. Så vi snudde… Men snart var vi igjen på vei mot Dalane, dette småkuperte landskapet med alle de små gårdene, nærhet til havet og en eim av Sørlandet. Vi kjørte først til Bakkeåno Camping, hvor jeg tilbrakte en hel påskeuken for noen år siden.

Det var ikke trangt om plassen mellom teltene….. Oss og en tysk ungdom i andre ende av marka…

Jeg prøvde meg først på å leie en enkel campinghytte, siden det var bare en natt og det var sykling som var planlagt. Men de ble ikke brukt enda, det er nemlig for kaldt til at de kan varmes opp til en behagelig temperatur. Dessuten hadde jeg jo LOVET at vi skulle ligge i telt, så det så…. Jeg sjekket inn og teltet kom opp. Da jeg var ferdig med det, samt hadde flyttet alt inn og laget mat, var det bare et problem: Hvor var han på 6?

Enkel servering når han på 6 velger menyen: pølser, pølser eller pølser…
Sokkene var alt jeg fant, de lå ved trampolinene.

Det er det mest fantastiske med å ligge på campingplass, her er det liv og moro døgnet rundt. Drar man alene med barn, er det nok av andre barn. Og da ser man plutselig ikke barnet lengre, fordi det har fått nye venner. Så der satt jeg da…..

Det ble en lang dag i en campingstol med pledd, bok og kaffi. Slett ikke verst….

Det ble ingen sykkeltur til gruvene, det var såvidt han hadde tid til å bli med å sykle til butikken. Det tok under en time, tur/retur og var inkludert to butikker og en lang lunsjpause. Så måtte vi tilbake fordi vennene ventet på ham. De spilte fotball, hoppet på trampoline og hang i lekeapparatene. De klappet griser og hunder. De var en hel gjeng som galopperte rundt på campingplassen som våryre kalver. Og vi voksne satt i hver vår campingstol, nøt solen og fuglesang. Stort bedre kan man ikke ha det….

Veien fra campingen og ned til sentrum Hauge i Dalane er lettsyklet og med lite trafikk. Perfekt for opplæring i trafikkregler dersom man ikke er så sykkelvant.
Tempoet var såpass rolig at jeg kunne trene på å ta selfie MENS jeg syklet….

Men det har vært en fin dag. Alle som har barn, vet at når de koser seg, koser de voksne seg. Og han har virkelig fått kost seg. Jeg har vært matstasjon og sittet klar med plaster. Det er blitt grillet pølser og servert brus. Kvikklunsjen og appelsinen som skulle være med på tur, smakte like godt utforbi teltet. Og snart kan vi krype i soveposen og håpe det ikke blir en kald natt. Det vil si, hvis han har tid til å legge seg…. Og jeg har jo sovet halve dagen i stolen min…. Den perfekte påskeferie….

Inn dit ville jeg, men det var jeg alene om. Det blei verken Verdens største Ruggestein eller gruver på meg…. En annen påske…

Testtur med mitt nye telt «Lett».



Jeg har mange gode egenskaper, men teknisk innsikt er dessverre ikke en av dem… Ikke kan jeg lappe sykkel eller montere IKEA møbler. Bilmotorer er under panseret, tror jeg. Nei, gi meg bøker, kunst, sang og musikk. Gi meg vakre soloppganger, noe godt i glasset og sjokoladekake. Kort sagt alt som kan nytes og forstås med hjerte… Helst ingenting mer krevende enn å skifte en lyspære eller bruke en høytrykkspyler…..

Turen startet på Gramstad og første stopp ble Resasteinen.

Derfor har jeg lært at alt nytt utstyr som krever litt teknisk innsikt, MÅ testes FØR jeg har tenkt å bruke det. Uten å gå i detalj, kan jeg si at den lærdommen kom på den harde måten. Så da mitt nye telt ankom i posten, var jeg straks i gang med å planlegge en testtur.

Det var et snev av vår i luften og bjørka viftet med sine grønne ører. Og bakerst er Dalsnuten…
Med mitt gode syn (helt uten briller) så jeg en perfekt teltplass nede ved Dalevann.

Ja, jeg har kjøpt meg nytt telt. Det er superlett og knøttlite. Kjøpt på nett og verken brukt eller på salg. Men billig var det, en kinesisk kopi av et mye dyrere amerikansk telt. Det fancy med dette teltet er også grunnen til at det er så lett, det har nemlig ikke stenger…. Og da kommer en viss teknisk innsikt inn i bildet som nødvendig for å få det opp….. Var jeg spent????!!!

Fy søren, hvordan får jeg dette til å bli et telt? Det så mest ut som et brukt kondom i elefantstørrelse som noen hadde slengt fra seg…..

Det var heldigvis en fin dag uten vind eller regn. Og teltplassen jeg fant, var så jevn og flat som man kan finne uten å bruke gressklipper først. Så det burde være enkelt å få det opp… Men jeg sleit.. Lettvektspluggene var på størrelse med tannpirkere og snorene av strikk. Så da jeg fikk festet en side, spratt det opp på den andre. Språket ble verre og verre etterhvert som svetten rant.

Tja, jeg fikk det opp, men var usikker på hvor lenge det kom til å stå….

Jeg brukte gåstavene til stenger, ei foran og ei bak. Da jeg fikk flyttet inn liggeunderlag og sovepose, så det riktig så innbydende ut. Jeg testet ut i flere timer med en god bok og nøtteblanding. Jeg torde ikke tenne opp kokeapparatet i forteltet, duken så lettantennelig ut. Og det var LAAAANGT å gå tilbake til bilen…

Jada, jada; my home away from home…..
Og utsikten kan man ikke klage på…
Under doturen på natten med hodelykt, var teltet lett å finne tilbake til. Som et lite hvitt spøkelse lyste det opp i skogen.

Det ble en lang og kald natt. Det kan jeg ikke skylde på teltet, men på min nye lettvektssovepose. Kjøpt i fjor og enda ikke testet utendørs. For å si det sånn, når det står at posen tåler – 11, så bør den ikke brukes annet enn på sommeren og innendørs. Jeg hadde dunjakke og fleecepledd, men det var allikevel en lang natt.

Med sovesveis og et anstrengt smil var det godt da dagslyset kom og jeg kunne stå opp. Det føltes som Sibir….
Da duften av kaffi og havregrøt spredde seg mellom trærne, kom naboene for å sjekke om jeg delte frokost med dem.

Det var en flott tur og jeg er fornøyd med teltet. Ikke falt det ned og kondens må man jo regne med når det er varmere inne enn ute. Mest fornøyd er jeg med vekten, sjelden har sekken veid så lite med tanke på at jeg hadde både hus, mat og alt annet som trengs for å overleve på egenhånd. Teknisk innsikt; tjaaa, når jeg fikk det opp, kan alle få det opp… Så jeg ser frem til mange fine turer med «Lett» fremover, helst med LITT varmere vær….

Turen hjem gikk ned til Dale og opp bak Dalsnuten tilbake til Gramstad. Det var en fryd å gå meg varm i fint vær og med lett sekk….

Ut å lufte sekken i Melshei.

Badeplassen på Bråstei er et fint sted å starte turen. Her er stor parkeringsplass og løyper i flere retninger.

Det hender at jeg pakker sekken full og går meg en tur. Sekken er stor og her er plass til mye. Og da snakker jeg ikke om matpakke og termos. Egentlig fyller jeg den bare med tull og vas, alt som veier litt og tåler å fraktes rundt. Brusflasker fylt med vann og gamle manualer er en fin ting, samt en gammel sovepose som ikke brukes lengre, er fin til å fylle ut plassen. Så sleper jeg sekken rundt i ulike turområder, mens andre turgåere med små dagstursekker eller bare en drikkeflaske i hånden, ser rart på meg. Egentlig mangler jeg bare et traktordekk i tau bak meg, så hadde jeg vært stemplet som skikkelig gal…

Kanskje hadde det vært greit med et traktordekk å dra på; fine, flate veien…

Poenget med å ta sekken ut på en luftetur, er selvfølgelig at det er god trening. En sekk på 10-15-20 kilo er ganske tung å bære og det merkes godt i skuldre, hofter og rygg. Særlig etter noen timer… Det vil si at man blir sterkere, så begynn gjerne lett med 2-3 kilo og øk vekten etter hvert. Dette er treningsprinsipper som stammer helt tilbake til antikken, hvor bryteren Milon fra Croton trente ved å løftet en kalv helt til den var en okse. Hvis du, som meg, ikke har en kalv, går det fint med en 80-100 liters sekk med gradvis øking av vekt. Dersom man finner en løype med noen bratte bakker, får man samtidig god kondistrening med å variere tempoet oppover. Og sånn går nå dagene….

Det er satt opp kart ved de fleste parkeringsplassene som ligger rundt hele området, men dette er MIN skog, så jeg trenger ikke det…

Melshei er et fantastisk område å lufte sekken, her kan man gå hele dagen på grusveier og stier. Skogen ble startet plantet for mer enn 100 år siden og er man heldig, kan man oppleve et rikt fugle- og dyreliv. Her finnes både orrfugl, rugde, hønsehauk, hare og elg. Sikker mye annet også, for det jeg har sett mest, er hoggorm. Men det er heller ikke ofte… Området er mye brukt av turgåere, syklister og joggere. Det er lysløype som er 2,5 km lang og et fantastisk nytt skiskytteranlegg. Melshei ligger tett opp mot Rogaland Arboret, så min luftetur sneier ofte innom der.

Det er godt å gå i Arboret, her har de lagt mye tid ned i underlaget på mange av stiene.
Jeg elsker skog og trær… Det er fint i dette området, her kan man alltid finne en rolig flekk å sette eller legge seg ned på. Veldig avslappende å se tretoppene svaie i vinden…

Det var min far som lærte meg å bli glad i Melshei. Han gikk mye tur med hunden her og kjente hver sti og berg. I mange år hadde vi en fast rutine i helgene, grytidlig lørdag morgenen var jeg med ham på tur i Melshei. Det var i den tiden jeg anså meg selv som relativt godt trent, men gjett om jeg sleit for å holde følge med far… Stort sett så jeg hælene på støvlene hans forsvinne langt foran meg og jeg småsprang pesende etter mens svetten silte. For jeg visste det, at dersom han gikk ifra meg, kom jeg aldri til å finne veien tilbake til bilen….

Utsikten fra «far benken», hvor vi pleide å legge inn en kaffipause med litt kjeks. Vi var aldri særlig gode på småprat noen av oss når vi gikk tur, så mer enn noen kommentarer om været var sjeldent. Men det er ikke alltid man trenger å si så mye….

Han gikk aldri ifra meg og litt etter litt lærte jeg å finne frem på egen hånd. Nå går jeg på tur med mine barn og barnebarn og kan hver sti og hvert berg. Jeg vet hvordan jeg finner tilbake til bilen og jeg vet hvor Pålsberget med graven fra folkevandringstiden ligger. Jeg vet hvor det er mest blåbær om høsten og hvor hoggormen liker seg best. Jeg er ekspert på hvilke bakker som trener mest kondis og hvor jeg kan bade. Jeg vet at det er stier på kryss og tvers og alle fører de et sted. Og takket være far, vet jeg hvor. Det gjør at jeg aldri blir lei av å vandre i skogen jeg er så glad i.

Det er mye liv i skogen og det er fantastisk å se plantene våkne til liv etter en lang og kald vinteren.
Skogen er forskjellig fra gang til gang, alt etter vær og vind.

Området er stort, så selv om det er mye folk her, føles det aldri folksomt. Kanskje bortsett fra Lysløypa en søndag formiddag i fint vær, da er det mer folk der enn i Langgata på en lørdag i beste handletid. Men det er nok av andre stier og runder å boltre seg på og treffer du noen som sleper rundt på en sekk på størrelse med et kjøleskap, så er det bare meg. Ute og lufter sekken i favorittområdet mitt, på stiene jeg lærte å finne veien av far.

Jeg gikk en tur på stien og hørte skogens ro, da hørte jeg fra lien en gjøk som sa KOKKO… Det er meg det; KOKKO KOKKO….