En sur tur til Bursfjell.

Det var god plass på parkeringen ved gamle, nedlagte Eikeland Skole.

Har du noen gang ligger i sengen og kjent en følelse av at det frister ikke engang LITT å stå opp? Nå snakker jeg ikke om mandag morgen, men på en fridag som man kanskje har sett fram til lenge? Det skjedde nylig med meg… Etter 11 dager travelt og kjekt, men sammenhengende jobbing, var jeg veldig klar for frihelg og sjansen til å jolle litt rundt. Planene var lagt, men der lå jeg i senga. Så hvor kom uviljen mot å stå opp ifra?

Kanskje det var været? Når regnet detter ned, alt er grått og trist og vinden kommer i kast som får takpannene til å skrangle over meg, det påvirker visstnok humøret. Eller kanskje det er alderen? Kroppen, som ikke lenger føler trang til å hoppe ut av sengen for å møte en ny dag, kjennes tung, stiv og trøtt. Eller kanskje det bare er slik far alltid pleide si, at jeg nok har stått opp med feil fot idag……

Men man kan ikke kaste bort en fridag bare fordi man er sur. Sekken ble pakket, niste smurt og jeg avtalte med en venninne som heller ikke var i sitt beste humør. Og det passet bra, det finnes ikke verre enn disse positive, glade JA-menneskene når man selv er sur. Noen ganger smitter det, slik at humøret snur og man blir glad av disse glade menneskene. Men når man er sur fordi man har stått opp med feil fot, da er det bare irriterende. Kanskje fordi jeg da får dårlig samvittighet FORDI jeg er sur, når det tross alt er lov å være blid…

Det var en helt ny løype for meg og det er alltid kjekt.

Det er rart med det, det er vanskelig å være sur på tur. Selv om jeg glemte stavene og sleit med balansen, fordi det var brattere og vanskeligere å gå enn jeg hadde sett for meg. Selv om været ble så dårlig at jeg ble gjennomvåt, fordi regnbuksa lå i sekken og jeg ikke gadd å ta den på meg. Eller ta sekken av meg… Selv om jeg hadde lagt igjen votter og lue i bilen fordi det ikke virket så kaldt, men så var det skikkelig kaldt og snø på toppen.

Det var mye mer oppover enn jeg hadde forventet, reine kondisøkta.

For det ble en tung tur. Mest på grunn av været, som ikke var bra i utgangspunktet. Da vi nærmet oss toppen, var vi ikke lengre i ly for vinden, så nå blåste det så kraftig at det var problemer med å bevege seg fremover. Nedbøren kom som en blanding av regn, sludd, hagel og snø. Man kan jo bli enda surere av mindre og særlig siden tåken la seg over hele landskapet, så det var lite utsikt og vanskelig å orientere seg.

Fordelen med slikt vær, er at man har nok med å bevege beina og holde fokus på hvor stien går. Vinden ulte slik at det ikke var mulig å føre en samtale og det er jo en fordel når man ikke har noe positivt å si. Så det ble helt stille inni meg og det kjentes bra ut. Det ble en slik tur hvor man virkelig kjente på at man lever…. Kald, våt, sliten og oppgitt. Da kan det bare ble bedre og det ble det selvfølgelig….

Det var ikke mindre kaldt på toppen, slik at pause var uaktuelt….

To stk sure som faktisk ikke var sure lengre…..

Da toppen var nådd, fulgte vi løypen videre og skulle ta runden. Men rett etterpå delte stien seg og navnene på begge skilta stod ikke på mitt kart. Så der stod vi og ante ikke hvilken retning vi skulle gå. Begge navnene hørtes kjente ut, men siden vi ikke hadde gått turen før og det var umulig å orientere seg etter utsikten, ante vi ikke hvor vi skulle gå. Et forslag var elle nelle metoden, men hva om vi gikk feil vei?

Det ble bevist; fram og tilbake er like langt….

Vi snudde og gikk samme vei tilbake. Det var kaldt, liten sikt, ukjent område, ikke skikkelig kart, vi var våte og frosne og hadde ikke særlig mye mat eller drikke med oss. Jeg kjente at tanken på å gå seg vill og rote rundt i timevis uten å finne tilbake til bilen, nei takk. Det var et bra valg, det kjente vi begge på da vi kom ned i bjørkeskogen igjen og fant et lunt sted for kaffi og mat. Humøret var nå blitt mange hakk bedre og jeg tok meg selv i å le høyt flere ganger. Det sure var som blåst og vasket vekk….

Fin utsikt i bjørkeskogen og ingen vind. Til og med regnet gav seg….

Og sjelden har matpakken og kaffi smakt så godt som akkurat da…

Turen til Bursfjell fra Eikeland skole er ca 6,5 km lang dersom du går runden. Her går man delvis på jordbruksvei og ute i terreng. Løypen er merket med rødt og er ikke spesielt vanskelig å følge dersom sikten er god. Husk å kle deg etter været og gode sko. Jeg var overbevist om at dette var et helt nytt område for meg, men da jeg kom hjem fant jeg ut at vi to var på Bursfjell for fem uker siden….. Men da gikk vi opp fra Ålgård og fulgte en annen løype. Det viser hvor vanskelig det er å orientere seg og kjenne seg igjen når været er dårlig. Forrige gang var det strålende sol og klar sikt i alle retninger. Så naturen endrer seg, akkurat som humøret mitt. Resten av dagen var det sure borte og forhåpentligvis holder det seg borte, til neste gang jeg står opp med feil fot….

Feil fot utav senga har blitt rett fot…..

Hu og hei i Hua Hin…..

Det hadde vært vanskelig å forklare at man dro på ferie til Thailand uten å sette føttene på en strand…. Badeferie er nettopp det som mange forbinder med Thailand og det går mange charterturer hit fra Norge. Her kan man velge mellom alt fra store internasjonale kjedehoteller til små, bortgjemte stråhytter på stranden. Det er hippe ungdomsplasser, hvor fullmåneparty er det helt store og steder hvor det knapt er annet enn du og havet. Men turismen er i rivende utvikling på godt og vondt, så det var var vanskelig å få oversikt over HVOR jeg skulle dra og valget om HVILKEN strand var nesten umulig… Her finnes nemlig milevis med kyst og enda flere øyer. Alt så like fint ut; knallblått hav, hvit strand og palmer herfra til evigheten.

Utsikt over Hua Hin fra Wat Khao Krailart.

Jeg hadde, før jeg dro, snakket med noen som har hus i Hua Hin og de anbefalte byen på det varmeste. Som et av de eldste og mest fornemme feriestedene i Thailand, tenkte jeg at «DET må være plassen for meg». Jeg liker steder med sjel og gammel historie og her virket det som om jeg kunne få begge deler. Det var samtidig et pluss at byen kun lå 18 mil fra Bangkok, en passende 3 timers busstur. Jeg oppgraderte standarden min fra sovesal (som jeg hadde sovet på tidligere under turen) til eget rom med bad. Stedet hadde det forlokkende navnet Hua Hin Beach Hostell og jeg gledet meg vilt og uhemmet.

Hua Hin Beach Hostell er den gule bygningen midt i ,med alle oppblåste badedyr og madrasser utforbi. Det var også det eneste som minnet om Beach; stranden var 20 minutter å gå til….

Utsikten fra frokostbordet i øsende, pøsende regn… Det var liksom ikke dette eg hadde sett for meg…..

Men forventninger og virkelighet har ofte en tendens til å ikke henge sammen når jeg er på tur….. Ikke misforstå; jeg var fornøyd med både byen og hotellet. Den prisen jeg hadde betalt for en ukes overnatting, var egentlig et kupp. Stort rom med to dobbelsenger og svært bad på toppen av bygningen helt for meg selv, god og variert frokost hver dag og timevis med underholdning både av de som jobbet der og andre gjester. For her var det god gang, både morgen og kveld. Det var tre generasjoner kvinner som drev plassen; mormor vasket og lagde mat, datteren var eier og sjef og de to søte små som spilte spill med meg og dempet lengselen etter mitt lille barnebarn som var hjemme i Norge. Med humor, omsorg og høyt stemmevolum holdt de «fortet» og for meg var det en fryd å observere hverdagen deres.

Stranden var alt jeg hadde drømt om og jeg var der mye, både i sol og regnvær.

Ved høyvann slo bølgene inn over solsenga og det var ikke trangt om plassen…

Så hva gjør man som turist i Hua Hin dersom været ikke er det beste? For det regnet endel og var overskyet. Jeg syntes det var helt greit. Ikke er jeg opptatt av å sikre brunfarge og temperaturen var +25-30 grader, så for meg var det FOR VARMT når det var sol. En dag gikk jeg hele stranda, eller så langt jeg kom, før bølgene gjorde det umulig å gå videre. Stranda er 7 km lang og når man går fra nord, ender man opp ved Takiab. Ved høyvann er det umulig å gå helt frem, men da kan man gjøre som meg og gå resten på veien. Det er flere steder å spise underveis og mulig å ta buss tilbake til byen, dersom du ikke gidder å gå begge veier.

Like ved Apefjellet lå nok et fjell med et tempelområde på; Wat Khao Krailart. Her var jeg alene med vaktmesteren, som sopte området for greiner etter uværet om natten.

På Khao Takiab, eller Spisepinnens fjell er det aper. Mange aper… Det var sikkert derfor fjellet gikk under navnet Monkeymountain blant de lokale.

Jeg hadde en dagstur til nasjonalparken Kaeng Krachan, som ligger ved grensen mot Myanmar/Burma. Her er ekte regnskog, med en sjanse til å se både ville dyr, eksotiske planter som orkideer og lianer samt fugler og insekter. Vi kom nær flere sorter aper og jeg så en død skorpion, som noen hadde kjørt over. Ikke visste jeg at skorpioner kunne bli så svære… Vi kjørte videre opp til innsjøen og det var et utrolig flott område. Men lite folk. Guiden vår fortalte at tidligere hadde han hatt med grupper på 40-50 stk, vår gruppe var på kun 4 personer; to finske menn med en gutt på 10 år og meg. Mulig det er annet som frister turistene mer, men jeg hadde en fin dag på tur.

Nasjonalparken er Thailands største, men det er bare en liten del som er åpen for ferdsel. Vi vandret både på sti inni jungelen og asfalt tilbake til parkeringen.

Etter fisk til lunsj var det båttur på Kaeng Krachan Reservoir, som er en innsjø på størrelse med Lutsivannet. Vi dro ut til en øy med aper, hvor vi hygget oss med å kaste snack av korn uti vannet slik at apene måtte svømme ut for å spise dem…..

Ellers var jeg mye rundt i byen og kikket. Dagene gikk fort, selv om jeg ikke følte at det skjedde så mye. Jeg var mye nede ved havet; satt på en solseng og drakk iskaffe mens jeg leste en bok. Og sånn gikk nå dagene…. Og siden et bilde sier mer enn 1000 ord; her er mitt Hua Hin:

Hua Hin nattmarked var plassen å være på kveldstid. Her kunne man kjøpe det meste og spise alt mulig ved boder og gaterestauranter.

Jeg spiste de fleste måltidene ute og fant fort ut at det thailandske kjøkkenet er enestående. Hver dag prøvde jeg ut nye steder og nye retter. Drømmeferie altså…..

En tur til jernbanestasjonen er obligatorisk for alle historieinteresserte. Bygningene daterer tilbake til 1920 tallet, da jernbanen fraktet de rike og berømte fra Bangkok til Hua Hin. De to kongelige palassene bidro til at byen vokste raskt som feriested.

Jeg ble aldri lei av å vandre rundt i gatene for å se på folkelivet. Siden dette var mer feriested enn Bangkok og Chang Mai, var det mer prostitusjon og lugubre barer å se. Det ble jeg bare trist av.

Overalt i byen og på stranda kan man få massasje. Jeg fant det aller beste stedet: Niwaschon Massage, drevet av denne fantastiske damen. For 300 Bhat ( ca 86 kroner) fikk man først fotbad, så en time oljemassasje og etterpå te og frukt. Jeg gikk dit hver dag i 8 dager, det gjorde underverk….

Jeg fikk lånt meg en sykkel og tråkket litt ut av byen. Mye spennende der også…

Men dette er det jeg husker best; sløve dager på stranda med bading, iskaffe og en solseng med fred og ro. Da var livet godt!!!!

På uvante stier i nord Thailand.

Roadtrip var slett ikke feil..Været var bra og utsikten upåklagelig samt egen sjåfør….

Det er mye jeg ikke visste om Thailand før jeg dro, blant annet at landet er et eldorado for folk som er glad i å gå turer. Særlig er de nordlige områdene omkring Chang Mai et populært utgangspunkt; med sine irrgrønne, bølgende fjell, elver og rismarker. Regionen er tynt befolket og 50 km vest for byen ligger Thailands høyeste fjell, Doi Inthanon på 2500 meters høyde. Her kan du vandre i eviggrønne høylandsskoger med eiketrær, kastanjer og laurbærtrær. Det finnes et yrende dyre og planteliv, så er du heldig kan du få øye på både ville elefanter, tiger og kongekobra. Ikke at det frista så mye, jeg var egentlig bare glad til om jeg IKKE gikk på noen av dem i jungelen…

Det var godt at vi hadde en skikkelig firehjulstrekket jeep, for her hadde jeg ikke kommet frem med Toyotaen min….

Det var en tilfeldighet som gjorde at jeg havnet sammen med Mike på hans authentic trekking tur. Det hang en lapp på herberget hvor jeg sov i Bangkok og siden jeg ville på tur, ordnet hotellet det praktiske. Det er mulig å ta både fly og tog nordover, men jeg valgte buss. Thailand har et enormt omfattende bussnettverk, med god standard på langdistanse bussene. Nattbussen til Chang Mai tok ca 10 timer og jeg var godt fornøyd med både mat og service ombord. Avtalen var at jeg skulle plukkes opp på buss stasjonen 08.00 neste morgen, så jeg var spent på å se om det kom noen. Det gjorde det….

Etter en times kjøring nordover, stoppet vi på et lokalt marked for å kjøpe det vi eventuelt trengte til turen. Som for eksempel dopapir, myggmiddel eller litt snacks. Jeg hadde kun en liten tursekk på størrelse med en plastpose, så det ble ingenting på meg…. Men markedet var spennende, mye rart å få kjøpt.

En skikkelig safaribil med lasteplanen full av unge mennesker, guiden vår Mike samt sjåfør stod utenfor busstasjonen lenge før tiden og jeg dyttet meg plass. Det var en liten gjeng; et par på bryllupsreise fra Spania, et par på bryllupsreise fra Polen og en 18 åring fra Australia på jakt etter meningen med livet. Jeg dro med andre ord opp gjennomsnittsalderen ganske bra… Ikke at det gjorde noe, vi ble fort en sammensveist gjeng som tulla og lo sammen. Natur og fysisk aktivitet har som regel den effekten på humøret uansett hvem, hva eller hvor i verden man er.

Neste stopp var Mork Fa fossen, som lå i Doi Suthep-Pui nasjonalpark. Fin temperatur for et bad 🙂 Fossen var 60 meter høy, men jeg tror de overdrev da de målte det….

Turen startet med besøk på på et lokalt marked, men jeg hadde allerede kjøpt det jeg trengte i Bangkok. Etterpå dro vi videre for den eksotiske opplevelsen av å bade i en foss. Det var en kort gåtur langs elven, på en skyggefull skogssti sleip av fuktighet, før kulpen og fossen dukket frem. Det var nokså avslappende å svømme rundt i drønnet fra fossen, selv om jeg var den eneste som syntes at vannet hadde en behagelig temperatur. Etter en times stopp her samt skifte av klær, var det lunsj på en lokal restaurant. God mat og godt selskap, men nå var jeg utålmodig etter å komme meg opp i fjellene.

Turen jeg hadde meldt meg på, var en to dagers tur med overnatting i en fjell landsby. Det finnes mange etniske minoriteter i Thailand og Karen er den største av fjellstammene med ca 500 000 innbyggere. De stammer opprinnelig fra Myanmar og lever hovedsaklig av jordbruk. Mike var oppvokst i en Karen landsby og det var hans hjemtrakter vi vandret i. Det gjorde at vi fikk innblikk i en kultur og hverdag som knapt kan bli mer forskjellig enn hva jeg er vant med. Han fortalte om skikk og bruk, tradisjoner, og ellers alt vi lurte på om livet i fjellene. Det hele ble krydret med røverhistorier og høylytt sang.

Et høydepunkt under turen var da Mike hogde ned et bambusrør og fant denne «delikatessen» inni. Som første og eneste gang under ferien, takket jeg NEI til å smake da det ble servert senere på kvelden….

Vi passerte flere landsbyer, med alt fra kun noen få familier som bodde der og opp til større steder med nærmere 70 familier. Bostandarden må kunne sies å være enkel.

Selve turen var lettgått, vi gikk hovedsaklig på grusvei eller god skogssti. Løypene her er ikke merket, derfor anbefales det ikke å dra avsted på egenhånd. Jeg fant noen skilt skrevet på thai, men ifølge Mike var det kun «Nasjonalpark» som stod på dem. Og det kommer man ikke langt med…..De eneste kartene jeg fant over området, så ut som om de var tegnet for hånd. Så det jeg egentlig forsøker å si er at dersom du vil på tur i dette området, anbefaler jeg en organisert tur sammen med guide….

Det var ikke alltid enkelt å nyte den flotte utsikten, vi gikk mye i tett skog. Derfor ble det helst til at jeg måtte stoppe for å ta bilde hver gang det ble en åpning i det grønne.

Da vi langt om lenge kom frem til landsbyen, var det godt å slappe av med en kald og primitiv dusj. Vi sov alle i et rom, med hver vår dobbel sovematte. Kanskje ikke det mest romantiske for de nygifte….men spanjolen snorket sånn at knapt nok noen i landsbyen sov. Unntatt meg, som hadde tilbragt natten på buss og nå sov som en stein… Det ble gitt klar beskjed om å dytte myggnettet godt under madrassen samt bruke hodelykt dersom man måtte på do om natten. Her fantes både svære skorpioner, edderkopper og slanger; vi var tross alt langt inne i jungelen….sa Mike. Heldigvis så vi ingen av dem.

Maten ble laget på bål og det er utrolig hva de greide trylle frem av godsaker. Det var dessuten mat nok til å mette hele landsbyen, så ingen gikk sulten til sengs den kvelden. Men øl med sugerør, der gikk grensen for meg….

Neste morgen var det kaffe og frokost rundt bålet og her nærmer vi oss klar til å gå… Mike har fått sekken på og eg har stått klar lenge….

Landsbyen hadde ikke strøm eller innlagt vann. Allikevel var mitt inntrykk at de levde «det gode liv» med samhold, hardt arbeid og mye latter. Trenger man så mye mer???

For min del var den største opplevelsen under turen å komme tett på elefantene. Etter å ha gått noen timer neste dag, kom vi til en elefantleir. Her fikk vi mate og bade elefantene, men ikke ri. Jeg hadde aldri satt meg oppå uansett, jeg er sterk motstander av at ville dyr skal holdes i fangenskap og utnyttes til å underholde turister. Men lykken over å komme virkelig tett på disse svære kolossene vil sitte i lenge. Jeg klappet, kysset og klemte, matet og vasket. Og ikke visste jeg at elefanter spiser ca. 270 kg mat pr dag, slik at de to bøttene med bananer vi gav dem, gikk ned på høykant.

Siste del av turen var rafting på bambusflåte nedover Mae Tang elven. Det var en våt fornøyelse og veldig avslappende. Mike og vennen hans var mest opptatt av å fiske og de overlot ansvaret til å styre flåten til oss andre. Det var stort sett rolige forhold på elva, selv om det var enkelte stryk hvor det vugga godt og vannet slo over flåten. Jeg satt og speidet etter apekatter i trærne rundt elva, men det var lite å se. Bare grønt, grønt og grønt samt den knallblå himmelen over oss. Rene meditasjonen……

Bambusflåten gjøres klar til avreise, ved at bagasjen pakkes inn og stokkene surres.

Sjelden har jeg sett noen fiske med så mye entusiasme. Og det ble fangst; 10-12 fisker av forskjellig størrelse og sort. De skulle Mike gi til moren, som bodde i en av landsbyene vi passerte. Han snakket varmt om barndom og oppvekst i en stor barneflokk, med mat på bordet og tak over hodet, men ikke så mye annet.

Dersom du befinner deg i Thailand og har lyst å gå på tur, anbefaler jeg en tur inn i jungelen med Mike. Han er en fantastisk guide som hele tiden var oppmerksom på flokken sin. Da jeg ble sliten i slutten av dagen, kom han plutselig med en vandrestav som han hadde spikket til meg. Han hadde omtanke for alle og var ikke redd for å vise det. Han underholdt med høy sang og hadde en sangtekst for enhver anledning. Engelsken var selvlært via youtube og han imponerte virkelig. For mer informasjon og bestilling av tur: mhttp://mike-trekking.com/ Det er virkelig en opplevelse utenom det vanlige og anbefales varmt…..

Flott natur, kjekke folk, god sti å gå på samt sol og varmt vær; kan livet bli bedre??!!!

One night in Bangkok…..

Jeg så lite av det heftige nattelivet i byen, det var helst kveldsturer langs elven for å nyte utsikten jeg prioriterte.

Inspirert av den gamle 80 talls sangen med sin røffe tekst, så jeg for meg at stort mer enn en natt i Bangkok kom jeg neppe til å holde ut. Jeg er ikke så glad i storbyer og her snakker vi om en by med over 14,5 MILLIONER innbyggere. Byen er faktisk så diger at den har rykte på seg for å være » tusen landsbyer samlet i en». Den har mange år på rad vært kåret til verdens verste-trafikk-kaos-by og er beryktet for støy og forurensning. Dessuten er det en av verdens største turistbyer, med over 20,2 millioner besøkende i fjor. Men som Thailands hovedstad, og både landets økonomiske og kulturelle senter, syntes jeg at det var et must å se meg litt rundt når jeg allikevel hadde flybillett dit.

Mitt første inntrykk av byen da jeg kom ut av himmeltoget eller » the Skytrain», banen som hadde fraktet meg fra flyplassen og inn til sentrum. Noe av trafikken går i flere lag og avstandene er store.

Det er mange måter å komme seg rundt i byen på, men en tur i tuk-tuk må alle unne seg. Det er en moped på tre hjul, hvor man sitter på lasteplanen og turen gir både vind i krøllene og dotter i ørene.

Det var litt tilfeldig samt lite planlagt at jeg havnet i Bangkok. Med to uker ferie som måtte tas ut før året var omme og et ønske om sol og varme i desembermørket, stod valget mellom Thailand og Florida. Jeg har alltid ment at en gang i året skal man reise til et sted hvor man aldri har vært før og da ble det Thailand. Jeg kjøpte flybillett og med håndbagasje og ingen planer satte jeg meg på flyet……

Jeg følte meg litt som Sorte Bill der jeg jolla rundt som kaptein på egen skute. Heldigvis var det ikke jeg som kjørte båten, egen sjåfør og han såg virkelig ut som en sjørøver med gulltenner og gedigne ringer på hver finger.

Under turen ble vi stoppet av denne flytende «piraten» og sjelden har jeg betalt mer for en boks øl og !/2 l vann…. Men opplevelsen var verd hver krone og Thailand er et billig feriested, så jeg storkoste meg.

Planen var å oppleve så mye som mulig, derfor sa jeg ikke nei da min vennlige tuk-tuk sjåfør ønsket å kjøre meg til sightseeingbåtene. Det satte jeg stor pris på, helt til jeg fikk høre hva båtturen kostet… Bare så det er sagt, det er lov å prute og selv om jeg fikk prisen ned i det halve, var det overpris. Men for en opplevelse det var… Elven Chao Phraya deler byen i to; den nye delen og den gamle, og er hovedvannveien for båter i alle størrelser. Overalt finnes det kanaler og det er med god grunn at Bangkok kalles for Østens Venezia. Langs bredden ligger templer, skyskrapere, hotell og bolighus som gir innblikk i en helt annen verden enn jeg er vant med. Her ligger husbåter og brygger, hvor store vannøgler koste seg i solsteiken. Det er et yrende liv på vannveiene, men også rolige, små kanalsamfunn hvor det virket som om tiden hadde stått stille.

En kjekk måte å treffe nye venner på, er å delta på organiserte aktiviteter. Jeg fant flere kjekke opplevelser på appen til airbnb, anbefales. Her er det lunsj under besøket på Yod Gym.

Det var litt rått parti… Ikke fordi jeg er tidligere norgesmester i boksing, men fordi det var sikkert 8 vektklasser i forskjell… I min favør….

Det kjekkeste jeg gjorde i Bangkok, var dagen jeg tilbragte sammen med gjengen på Yod Muay Thai Gym. Thaiboksing er nasjonalsporten i Thailand og det er en tøff kampsport med slag og spark samt albuer og knær. Her er allikevel respekten for tradisjonene viktigst og både trening og kamper følger eldgamle ritualer. Trenerne møtte meg med vennlighet og her trenger ingen være redd for knock out. Ydmykhet for sporten og respekt for hverandre lå hele tiden i bunn. Selve treningen var beinhard; særlig for eldre, hofteopererte damer (som liker å tro at de fremdeles er 20 år….). Hadde det ikke vært for at kroppen kjentes ut som om den var overkjørt av en trailer dagen etterpå, hadde jeg nok aldri sett mer av Thailand enn Yod Gym. 2 ukers «treningsleir» var forlokkende, men dessverre urealistisk med tanke på min fysiske form….

Sykkeltur i den gamle delen av Bangkok var spennende, smakfull og med et snev av angst i trafikken. Det var ingen lang eller tung tur og her kom man virkelig tett på lokalsamfunnet.

En dag ble brukt på sykkelsetet, hvor vi tråkket langt utenom turistmagnetene og fikk oppleve lokale templer og uvant mat. Guiden var oppvokst som buddhistisk munk og kunne derfor gi oss en god innføring i skikk og bruk blant lokalbefolkningen. Og sånt er alltid nyttig å kunne. Vi rullet langs overgrodde stier med kanaler tett på. Vi syklet inn i trange smug, hvor man dukket under klesvasken og hilste på alt og alle. Og vi stoppet på de mest utenkelige steder for å smake på lokale favoritter. Det var blant annet sticky rice stekt i bananblader, slangefrukter og dumplings. Det meste var godt, resten ble spist av høflighet. For sånn gjør man her…

Denne lokale suppen ble ingen favoritt hos meg… Med svinetarmer, strimlet skinn av gris, tofu og endel andre ekle ting jeg ikke engang ville vite hva var, holdt det lenge med en porsjon….

Her var jeg meget skeptisk, men dette smakte faktisk utrolig godt. Usikker på hva det var….

Livet langs kanalene var veldig annerledes enn jeg hadde forestilt meg Bangkok.

Som førstegangsbesøkende i Bangkok, er det en selvfølge med en dag i kø, for å se de «tre store» i byen. Det er selvfølgelig turistområdene langs elva: Grand Palace, Wat Pho og Wat Arun. Selv om det var kø-gåing, kommersielt og egentlig for varmt til sightseeing (ca +35 grader), er jeg glad for at jeg fikk det med meg. Det var storslagent, med en kongelig aura innhyllet i åndelighet og mystikk. Det var gull og farger, fantastiske statuer og imponerende byggverk. Jeg gikk helst bare å måpte, det var overveldende. Det var mye av og på med sko, i templene går man inn på sokker. Og her dekker man seg til og opptrer med verdighet. Me like….

I Thailand er ca 95 % av innbyggerne buddister og det finnes over 40 700 templer av varierende størrelse og bruk spredt over hele landet. Dette er fra Wat Pho.

På andre siden av elven ligger Wat Arun, eller Morgengryets Tempel som det også kalles. Men da hadde jeg fått kvoten og gikk ikke inn.

Så konklusjonen er klar: jeg elsker Bangkok. Mest på grunn av menneskene jeg møtte; fra den eldre thai mesteren som knelte ned for å massere beina mine i 20 minutter da jeg lå utslitt på gulvet etter trening, til de 4 ansatte og 8 kundene som ikke snakka engelsk, men engasjerte seg 100% for å hjelpe meg med å kjøpe rett adapter til å lade mobilen. Det var alle de menneskene jeg møtte på gaten, kafeer, ferjen og i butikker…. De møtte blikket mitt med åpenhet, vennlighet og nysgjerrighet. Vi lo vekk språkvansker og forskjell i størrelse, hud og hårfarge. Nasjonalitet og religion spilte ingen rolle. Det gjorde at jeg følte meg hjemme i støyen, kaoset og mylderet. Så jeg drar gjerne tilbake og blir mye lengre enn one night….. For denne byen blir man aldri lei…..