På spøkelsejakt i Edinburgh.

Det blir tidlig mørkt, en kald høstkveld i Skottlands vakre hovedstad.

For mange er Edinburgh en festivalby med mye kultur, stilige butikker og  livlige barer. Her finner du flere restauranter pr innbygger enn noen annen by i Storbritannia og de serverer ikke bare haggis og chips. Men det mange ikke vet, er at Edinburgh er den mest hjemsøkte byen i hele Europa.  Ja, kanskje i hele verden for alt jeg vet, det er mange som påstår det. Blant de mørke og dystre husene sniker åndene fra fortiden seg rundt og gravplassene er hjem for alle hvileløse sjeler. Så på selveste Halloween tok jeg mitt lille barn med inn i mørket og natten. Slik gikk det….

Det ble en skremmende aften….

Allehelgensaften er en keltiske høsttakkefest som feirer enden av året og starten på et nytt. På denne hedenske feiringen, Samhain, forsvant skillet mellom vår verden og den mørke siden, med sine ånder, hekser og andre skumle vesen. Så det er altså ikke bare snop og fancy utkledning det handler om. Jeg er ikke fan av den norske måte å feire Halloween på, mest fordi det ikke er vår tradisjon å feire. Men her var det jammen full fest….

Det var advarende tegn overalt ettersom vi nærmet oss møtestedet.

Det finnes mange som tilbyr tur for å oppleve den skremmende siden av Edinburgh. Jeg hadde booket god tid i forveien, heldigvis… De mest populære turene blir fort fulle og det er nok en grunn til det. Så billetter hadde vi og vi hadde gledet oss lenge. Men etter en lang dag på sightseeing frista det lite å ta turen ned til sentrum for å gå enda mer. Men når turen er booka og betalt, MÅ man liksom …

Det var mye å se på bussturen ned til sentrum. Det krelte av vampyrer, hekser, skjelett og andre dauinger i gatene og de kom i alle størrelser.

Man kan altså velge lengde på tur, hva man vil oppleve, hvor man skal gå og om guiden er levende eller ikke. Vi møtte vår døde guide Arween ved det store korset, det var her de hygget seg med å henge folk i gamle dager. Vi var en gruppe på ca 12-14 personer, det var barn med, noe jeg tenkte var betryggende…

«Just hanging around» fikk en ny betydning da vi hørte historien til møtestedet vårt.
Vår fantastiske guide Arween, som gikk som om hun hadde stjålet skoene og hygget seg med å spiddet små dyr før hun kom. Creepy…

Det startet helt greit, vi flyttet oss over til andre siden av gata og Mona måtte gjennom en prosess for å finne ut om hun var heks eller ikke. Vi hadde nok blitt brent begge to hadde dette vært for noen århundrer tilbake, det var nemlig ikke så mye som skulle til. Den siste rettsaken i Storbritannia for hekseri var faktisk i 1944, så det er ikke så langt tilbake i tid. Usikker på hvordan det endte, men uansett ble hun neppe torturert, druknet og brent som i gamle dager….

Mitt lille barn ble beskyldt for å være heks og vi fikk et skremmende innblikk i hva som ble gjort for å få en tilståelse.

Turen videre fortsatte ned i trange smug, hvor det var vanskelig å se hvor vi satte føttene. Det ble flere historier fra fortiden og det var flere som begynte å se seg om med redde blikk. Så var vi klare for høydepunktet: vi skulle under jorden.

Det finnes mange trange smug i Edinburgh og de fleste bør en ikke gå gjennom alene midt på natten.
Dette er ikke for de lettskremte….

Under byen finnes nemlig en annen by, med gamle ganger og rom. Her finner du ikke lys, frisk luft eller gode energier. Blair Street Underground Vault er Edinburghs mest hjemsøkte sted og det sier litt. Nå snublet vi etter guiden nedover i mørket og det var klamt og ekkelt. Vi gikk gjennom flere rom og på hvert sted var det sett opptil flere spøkelser. Historiene var fulle av grusomme detaljer og det var visstnok vanlig at folk svimte av under turen  Det KAN ha vært oksygenmangel, for lufta kunne nesten skjæres med kniv…

Det er mulig at hun såg noe vi andre ikke såg, men nifst var det ihvertfall….
Usikker på om han her var for at alle de som IKKE såg et spøkelse, skulle gå skuffet hjem….

Det var en kjekk aften, selv om vi ikke såg de overnaturlige. Ikke er jeg lettskremt heller, så da vi snublet ut siste trange gang og en kald hånd grep tak i meg, skrek verken jeg eller mitt lille barn. Det var det nok av andre som gjorde… Men turen var skremmende nok til at vi neppe oppsøker resten av Edinburghs hjemsøkte steder. Nok er nok…

Glede over at vi overlevde spøkelsejakten og klar for bussen hjem….

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *