Tur med «lus på tjærekost».

Nytt turområde for meg og flokken å utforske, Lyefjell. Det ligger mellom Bryne og Ålgård, kort fortalt.

Det er ikke mye som slår en skikkelig søndagstur i fint og kaldt vintervær. Særlig ikke når jeg får med meg to store og en liten på tur. Med nybakte horn og varm kakao i sekken såg jeg frem til en givende dag med kvalitetstid på høyt nivå. Men det er ikke alltid det blir sånn som jeg har sett for meg….

Vi tok den letteste og flateste veien vi fant.

Det var ikke problem å finne parkering ved barnehagen på toppen av Lyefjell. Jeg hadde med turbok og kart fra Turistforeningen, så det skulle ikke stå på utstyret. Vi fant ut at vi skulle gå motsatt vei av turbeskrivelsen, siden planen var å spise nistepakken ved rasteplassen like ved Ulvatjørna. Noen hadde tross alt ikke spist frokost enda og ville helst ha spist ved bilen…..

Det er ikke lett å være 6 år og skulle gå forbi årets første isdekka pytter, bekker og vann….

Det var en kald og flott dag, med rimfrost og is langs stien. Så tempoet ble deretter, det gikk umåtelig seint fremover. Mye venting på han som skulle hoppe på hver isdekka pytt og renne ned hver is rutsjebane han fant. Og det var ganske mange, må jeg si… Det hjalp ikke på at da veien delte seg, så gikk vi feil vei. La det bare være sagt, dette er et område uten særlig merking, med mindre du går der alle andre går. Dvs de som sikkert bor på Lyefjell.

Vi var ikke der vi trodde vi var og ikke der vi hadde planlagt å være. Men det var jammen fint allikevel.

Vi spiste nisten på toppen av en haug, for der var det så mange fine steiner å sitte på. Dessuten var det istapper som enkelte plukket og is å skli på. Vi andre diskuterte om det finnes intelligent liv i verdensrommet og det er egentlig det beste med å gå søndagstur, for sånne samtaler er det sjelden vi har tid til ellers.

Plutselig så fant vi Ulvatjødne allikevel… Men da var det for seint, for maten var allerede spist…

Etter å ha funnet løypa vi egentlig skulle gå, måtte vi jo gå den. Det var ca 5-6 km, lettgått og på grusvei. Men nå gikk det seint. Og her kommer uttrykket «lus på tjærekost» inn. Det finnes nemlig ikke noe som beveger seg tregere enn en 6 åring som vil leke istedetfor å gå. Jeg ser poenget hans, hva er egentlig meningen med å gå så fort som mulig mellom punkt A og punkt B?

Ikke engang klatring over gjerdeklyvere og balansering på plankebroer løftet humøret på enkelte. Han var sliten…

Så når lusa siger bortover tjærekosten, gjelder det å være kreativ. Særlig når du har gått så langt at det er like langt å gå tilbake til bilen enten du snur eller fortsetter å gå. Da er det bare en ting som hjelper, og det er verken lokking med snop eller trusler om at det snart er mørkt. Men å leke eventyr derimot…..

To skyggefigurer på vei over den skumle myra…

Vi rollespilte oss gjennom Rødhette og ulven og det sier seg vel selv hvem som var ulven og hvem som ble spist… Så tok vi de for oss: De tre bukkene Bruse, Pepperkakegutten, Gullhår og bjørnene i skogen og for ikke å glemme De tre små grisene. Glemt var slitne bein, sult og tretthet. Glemt var isen som han allikevel ikke fikk gå på og at det var langt igjen. De fleste fremføringer endte med at jeg ble spist, til stor jubel fra enkelte. Nå var vi to som bevegte oss i lusefart, men fremover ER fremover.

Tenk at det går kyr ute enda… De fikk også være med i eventyrverdenen vår.
Det ble mange og lange pauser for de som ikke gikk som lus på tjærekost.

Det var en fantastisk fin dag, selv om vi datt ut av løypa igjen, siden det ikke var skilt hvor vi egentlig skulle gå  Men det spilte ingen rolle, for det var umulig å gå seg vill. Jeg måtte forklare uttrykket «lus på tjærekost» for de under 50, men jeg er usikker på om de forsto helt hva jeg mente. Uansett så kom vi tilbake til bilen og vi var alle enige om at det hadde vært en strålende dag… Særlig lusene var fornøyd med sjokoladen vi fant i sekken i bilen på vei hjem…..

Og langt der framme går de som ikke er lus….

 

 

Morgensol over Høg Jæren.

Det er ikke mye som slår en tidlig morgen i bilen på vei til tur, alene med kaffi og god musikk.

Det jeg liker minst med vinter og mørketid, er at det er så lenge å vente på dagslyset. Særlig for meg som er glad i å stå tidlig opp og tenker at alt etter klokken 06.00 er å ligge frampå. Løsningen har blitt å gå med hodelykt samt dersom jeg har tid, velge turmål som det er et stykke å kjøre til. Jeg er veldig glad i Jæren og særlig på denne årstiden. Derfor var Synesvarden og Steinkjerringa et naturlig valg på en tidlig morgen, med kveldsvakt å se frem til.

Ved leirskolen på Holmavatnet er det en stor og gratis parkeringsplass. Det er også informasjonsskilt og gjerdeklyver, men mangler et do…

Turen jeg hadde valgt, er lettgått og med flott utsikt over lyngheiene, havet og fjellene langt bort. Her er man midt i landskapsvern området og totalt er det merket 3 mil med stier. Runden som først tar deg opp til Synesvarden, deretter over til Steinkjerringa, er 10 km lang. Den passer for alle, her er ingen bratte bakker eller særlig vanskelig sti å følge. Det er godt skiltet og merket med påler. Nå på høst og vinter kan det være vått, så gode sko er viktig. Vått kan det vel forresten være året rundt, det er tross alt Jæren vi snakker om… Og mye vind, det er en grunn til at det er her i området de store vindmøllene er satt opp. Men på denne morgenen var været nydelig.

Over de mest sølete områdene (for her er mye myr), er det lagt ut plankebroer som gjør det lettere å unngå å bli våt i skoene.

Det er noe eget med de tidlige morgenene rundt den tiden når sola står opp. Å starte turen under stjernene, for så å gå inn i dagslyset, er noe jeg liker. Særlig i et slikt åpent landskap som det man finner her på Høg Jæren. Toppen av Synesvarden ligger kun 359 meter over havet, men det er så flatt rundt at utsikten er formidabel. Her vandret Garborg rundt og fant inspirasjon til å skrive. Her har mennesker bodd og hatt nytte av heia som torv og beite til husdyr siden steinalderen. Og her kan jeg gå og løfte tankene mot himmelen som farges rød av morgensola.

Jeg kom opp på toppen av Synesvarden nesten samtidig med sola. Skulle trodd det var planlagt….
Fra Synesvarden går man nedover mot Anisdalsheia. Her er det fin sti med enkelte våte partier.

Jeg fikk en fantastisk soloppgang og høstfargene lyste ekstra i det morgenrøde lyset. Det var ingen andre ute, verken dyr eller mennesker. Jeg så noen få fugler, men bortsett fra det var det helt stille. Det er ikke en fysisk krevende tur, så det var rett og slett litt kaldt. Jeg kjente at det nok er på tide å finne frem ullundertøy, lue og votter. Det var rim i gresset og den friske, bitende lufta som kommer med de første frostnettene. Men mest av alt var det lyset og fargene som spilte seg ut over himmelen, havet og fjellene jeg såvidt kunne skimte i horisonten.

Eg får sei som Garborg: «Naar Dagen sig som Eld og Blod i Blaae-Myr…» Jeg greier ikke beskrive med egne ord hvor fantastisk flott det var….
Strålende glad over den vakre naturen….

Turen jeg gikk er mer en trekant enn en runde. Det er beint opp til varden, så over til kjerringa og så beint til bilen igjen. Jeg har gått sånn frem og tilbake før, til ett av stedene. Det er særlig dersom jeg har gått sammen med noen som vil gå en kortere tur. Man kan også gå til et av stedene fra andre parkeringsplasser; både ved Anisdal, Kartavoll, Topdal, Vardavatnet eller Korphaugane kan man sette bilen fra seg. Så her er det mye å velge blant. Derfor ble det til at jeg gikk mye å tenkte på, hva det er som gjør at jeg velger den samme løypa hver gang? Ikke varierer jeg retning heller, det er liksom alltid toppen først. Det er mulig at det er fordi det passer bedre og er lunere å sitte ved foten av Mor Norge å spise matpakken? For på toppen blåste det godt…..

Det ble litt balansering på steiner for å komme fram til Steinkjerringa.
Mor Norge i morgensol.
I dette landskapet passer det ekstra godt med en skikkelig traust nistepakke: grove horn med brunost….

Jeg er veldig begeistret for historien bak Steinkjerringa, eller Mor Norge som hun egentlig heter. Seriøst; hvem finner på å drasse en 3 tonn tung statue av stein langt inn på heia? Og hvorfor? Hun ble hogget ut i året 1898 av Sigurd Sørensen og var tenkt å stå foran Kongsgård skole. Slik gikk det ikke og i 1924 ble det bestemt at hun skulle få stå på Høg Jæren. Det ble samlet inn 550 kroner til transport og etter to år med mye hardt arbeid var statuen på plass. Jeg vet at den ble delt opp i tre biter for å lette frakten, men allikevel…. Og det ble brukt en stor steinbukk for å plassere henne oppå den svære steinen hvor hun står den dag idag, men allikevel!!!???? Jeg blir like imponert hver gang jeg kommer dit.

Det er lett å finne frem og mange andre turmuligheter for de som vil gå kortere eller lengre.
All denne herligheten bare for meg sjøl….

På turen tilbake til bilen, går man over Gauleksvarden og videre forbi Årnistheia. Det er litt mer opp og ned, men fremdeles langt fra krevende. Det kom en jogger løpende forbi meg og jeg tror at dette er et glimrende sted å begynne, dersom du har lyst til å starte med stiløping. Det er visstnok litt på mote for tiden, løpe i stedet for å gå i naturen. Jeg gikk mest å tenkte på hva Garborg hadde tenkt om det? Kanskje han hadde blitt mer inspirert når pulsen økte og svetten rant? For min del var jeg meget fornøyd med å vandre rolig over heiene.

Det er endel myr og småvann, så det er best å holde seg på stien, så slipper man å bli våt.

Jeg hadde en fin start på dagen og det ble en fin dag videre. Det må nesten bare bli bra, med all den gode energien man får av lyset og den friske luften. Dersom du ikke er vant med morgentur, er det en fin tid å starte på nå om vinteren. Det er særlig vakkert å se sola stå opp og ikke står den opp så tidlig heller. Det vet jeg at mange setter pris på, særlig i helgene. Dessuten er jeg sikker på at solnedgangen er like vakker over Høg Jæren, men da var jeg på jobb, så det får bli en annen dag…..

Siste innspurt tilbake mot bilen går på grusvei og langs granskog.

En helt (u)vanlig søndags morgen…..

Det var merkelig nok tomt og stille på Gramstad. Det kan ha noe med tidspunktet å gjøre….

Jeg er veldig glad i søndags morgener. Særlig når jeg har besøk av han på fem, som forresten har blitt han på seks. Da har vi våre ritualer; som å spise havregrøt og lese eventyr. Enkelte av oss ser tegnefilm om monster, mens andre planlegger hvor søndagsturen skal gå. Det er noe spesielt å sulle rundt med tøfler og morgenkåpe i flere timer, det sier liksom FRIDAG veldig tydelig.

Bak der ligger Dalsnuten, men vi skal ikke helt dit denne gangen.

Noen søndager er det bare ikke tid til en skikkelig søndagstur. Slik som nå, siden han på fem har blitt skolegutt og har hatt bursdag, er det selskap på gang. Da skal det bakes, ryddes, dekkes bord og lages mat. Dessuten er noen så spent at han begynner å spør om gjestene kommer snart lenge før 07.00. På sånne dager er det bare en ting å gjøre: pakke sekken, få på skikkelige klær og dra ut for å spise frokost ute….

Det er meg ubegripelig at enkelte mener de tar seg bedre ut når tungen stikker frem…..

Heldigvis har vi kort vei til turområder og lyset var jammen på vei. Det var faktisk såpass lyst at det var nesten ikke vits å ha på hodelyktene. Men siden vi hadde på hodelyktene, ble løsningen å gå inn i den tetteste skogen vi fant. Det var det fortsatt mørkt og monstrene lurte bak hver en busk. Men det var ikke nifsere enn at vi hadde noen runder med gjemmeleken før sulten tok overhånd.

Heldigvis var det mørkt nok i skogen til at hodelyktene kunne brukes… Vi fant frem over broen.
Det var ikke lange turen å gå inn til området hvor jeg hadde planlagt frokost. Men så regnet det ikke og han på seks fant den mest perfekte sitteplassen på noen trestammer, så det ble mat under åpen himmel. Og han hadde noe å klatre på….

Vi er glade i havregrøt begge to. Det er dessuten den perfekte turmat å koke på primus; bare å koke opp og så er den ferdig. Oppskriften er enkel: til en person brukes en kopp lettkokte havregryn og to kopper vann. Det mest lettvinte er å måle opp alt hjemme og ta det med. Jeg liker best når grøten kokes på melk, så jeg tar i 1 spiseskje tørrmelkpulver pr. porsjon. Litt salt og oppi en gryte. Kokes opp og vips så har du skikkelig frokost. Han på seks spiser sin med banan, vaniljeyoghurt og kanel, mens jeg liker sukker, kanel og smør.

Det aller meste smaker mye bedre ute, men særlig lett svidd havregrøt gikk ned på høykant.

Etter maten var det såvidt tid til noen runder til med gjemmeleken før vi måtte skynde oss mot bilen. Det var nemlig et monster i skogen; som spiste voksne folk og var særlig glad i farmorer. Heldigvis hadde jeg en til å beskytte meg og som skulle drepe monsteret dersom det prøvde å spise meg. Det var jammen en lettelse. Turen tilbake inneholdt mye spenning og enkelte glemte helt at han skulle ha selskap, samt å sjekke hvor lenge det var til gjestene kommer. Og monster i skogen er mye mer spennende enn monster på Netflix….

Med monster i hælene var det godt at noen hadde bygd en hytte som vi kunne redde oss inn i….

Det var ikke en lang tur vi gikk og ikke var den krevende. Men den var spennende og frokost måtte vi jo spise uansett. Noen ganger går dagen mye fortere når man kommer ut å får lufte seg litt, særlig når man er liten og venter på noe kjekt som skal skje. Det trenger ikke være lange turen for at det skal føles som et avbrekk. Og naturen ligger der med sine stier og veier. Det er bare å pakke ned det man trenger og komme seg ut. Ta kaffien ute, eller lunsj. Dra ut etter jobb og spise middag ved sjøen istedet for rundt bordet. La en helt vanlig søndags morgen (eller onsdags kveld) bli en uvanlig en. Jeg tror det kalles å gripe dagen…..

Det var en fantastisk fin morgen og det gjorde godt med litt frisk luft.
Siste og eneste oppoverbakke mot bilen var sjeldent tom for folk….

6 kjekke ting å gjøre i Edinburgh.

Edinburgh er en stor by med mye å se og oppleve. Selv med god tid behøver man å velge ut hva som er mest interessant, fordi det er umulig å rekke alt.

Egentlig finnes det så utrolig mange gode grunner til å besøke denne vakre byen, at det er nesten umulig å nevne bare 6. Men jeg kan liste opp mine beste grunner for at jeg kommer tilbake hit igjen og igjen. Edinburgh og Skottland er enkelt å besøke, det er kort vei hit fra Vestlandet. Flyet til Aberdeen tar en time og byen er et godt utgangspunkt for å oppleve alt Skottland har å by på. Denne gangen valgte vi tog til Edinburgh og en uke med Airbnb. Så her er 6 gode grunner for det.

Edinburgh Castle ruver over byen på en utdødd vulkan ved navn Castle Rock. Vær forberedt på å gå i kø, her er mye turister uansett når på året du kommer.
Slottet sett fra parken nedforbi. Det er umulig å ikke bli imponert over størrelsen og beliggenhet.

1. Edinburgh Castle har alltid fasinert meg med sin dystre tilstedeværelse. Slottet er plassert slik at det er lett å se og det har en spennende historie bak seg. Som bolig for de kongelige gjennom århundre og militært senter siden 1700 tallet finnes mye å oppleve innforbi de tykke murene. Jeg har aldri før vært inne på selve slottet, men denne gangen var det på tide med en skikkelig sightseeing. Vi så flere museum, kronjuvelene, kapellet fra 1100 tallet (som er Edinburghs eldste bygning) og beundret utsikten over byen.

Uansett hvor mange ganger jeg går gjennom denne gata er det alltid noe nytt å se og oppleve.
Det er alle detaljene som gjør det spennende å gå her. Alltid oppdager jeg noe nytt…

2. The Royal Mile er gata som går fra slottet og ned til Holyrood palace. Her finner man alt som er typisk skotsk i en salig blanding. Det er stedet for å smake whiskey eller kjøpe seg en kilt. Det bugner av tweed, fudge og guida turer inn i de smale smugene hvor tiden nesten har stått stille. Overalt høres sekkepipene spilt av stolte menn og kvinner. Her er puber som knapt har forandret seg siden 1600 tallet, brostein og granitt. Umulig å bli lei av…..

Stedet å gå til når man trenger å lufte seg samt slippe å gå i kø….
Det gir en følelse av å være langt fra by og travle gater når man tar en tur til området rundt Arthur’s Seat.

3. Arthur’s Seat er en steinete topp på 251 meter over havet, med mange stier som fører til toppen. Her får man en smakebit på naturen som har gjort Skottland berømt: de gresskledde åsene, trær og nakne klipper. Turen kan gås fra mange sider og kan gjøres kort eller lang. Husk gode sko og noe å drikke.

Forskjellen på skotsk og engelsk frokost er blodpuddingen, tror jeg.
Då blei fish and chips fortært for denne gang. Det smakte godt….

4. Maten er alltid en god grunn til å besøke et land. For meg har jeg ikke vært i Skottland med mindre jeg har spist en full skotsk frokost og fish and chips. Det holder med å spise det en gang i løpet av besøket, det er ikke akkurat helsekost vi snakker om her. Ellers finnes det utrolig mye annet å velge i og Edinburgh bugner av restauranter, cafeer og puber. Enjoy ?

Princes Street er en travel gate med mye trafikk og støy. Må allikevel oppleves, ikke minst for alle de flotte bygningene og utsikten til slottet.
Parken er nydelig, med flere lekeplasser, kafeer, fontene og flott utsikt mot gamlebyen. Dessuten finnes halvtamme ekorn, men de så vi ikke denne gangen.

5. Princes Street er shopperens paradis og en av verdens mest spektakulære handlegate. Det er nemlig kun butikker på nordsiden, hvor solen treffer fasaden. Her finner du alt av merkebutikker samt de store kjedene. Vi gikk noen mil der, så nå er julegavehandelen i boks. På den andre siden av gaten ligger en fantastisk park, Princes Street Garden. Dessuten ligger severdigheter på rekke og rad, så når man blir lei handlingen, er det nok av annet å gjøre.

Dette er sannsynligvis den mest fotograferte hunden i verden, både i live og død.
Jeg blir alltid så glad når jeg får klappe bronsestatuen av den lille Skye terrieren, det gir håp og tro langt inn i hjertet og sjelen.

6. Greyfriars Bobby er et must for meg og de fleste andre turister. Historien om den lille hunden, som satt i 14 år på graven til sin eier, er rørende. Den forteller om en hunds trofasthet til mennesket sitt og får meg alltid til å smile. På Museum of Edinburgh kan man se halsbåndet og vannskålen, samt på kirkegården like ved har den trofaste hunden fått sin grav. At historien har overlevd i nesten 170 år sier litt om hvor imponerende en slik kjærlighet og lojalitet er. Fine, fine bisken…

Like ved der vi bodde, lå kanalen. Det gikk en fin tursti langs vannet helt inn til gamlebyen. Alle de fine turene er nok en grunn til å dra….

Så det er noen av mine grunner for å dra, men spør jeg mitt lille barn har nok hun helt andre. Det beste er å ta turen og finne sine egne grunner…

Tungt lastet og klar for hjemreise….

 

Arthur’s Seat, Skottlands svar på Dalsnuten.

Etter en sein kveld på byen igår, var jeg imponert over at jeg kom meg opp tidsnok til å se sola stå opp over Holyrood Park.

Jeg er glad i å utforske stedene jeg reiser til og særlig glad blir jeg når det innebærer fjell, gress og frisk luft. Da sørger jeg for å ta tidlig avsted for å nyte fred og ro før alle andre gjør som meg. Stor var min forskrekkelse da jeg oppdaget at jeg overhode ikke var tidlig ute, klokken 07.00 en søndags morgen i Edinburgh.

Det var ihvertfall ganske stille i bygatene da jeg gikk hjemmefra.

Arthur’s Seat er en liten topp som er mye lavere enn Dalsnuten, men det virker ikke sånn. Jeg har vært flere ganger før på det jeg TRODDE var Arthur’s Seat, men jammen viste det seg at jeg var på Salisbury Crags istedet. Det fant jeg ut da jeg og min lille barn skulle til topps for å beundre utsikten..

Etter en times gåing fra der vi bodde, kunne jeg endelig få gress under føttene.
Det såg mye brattere og vanskelig å gå enn det som det viste seg å være…

Mange turister tar turen opp og jeg kunne jo ikke ha det på meg at jeg ikke hadde vært på toppen. Enkelte andre i reisefølget gav blanke og prioriterte skjønnhetssøvnen. Men Google Map ledet an og jeg siktet meg lykkelig inn på målet.

Faktisk var det ganske så fint og lettgått oppover, mye på grunn av de flotte trappene som fulgte fjellsiden.

Jeg var absolutt ikke alene.. Selv tidlig på morgenen var det fullt av folk. De trente, gikk tur med hunden eller var mest opptatt av å fotografere, som meg. Mest overrasket var jeg over påkledningen til mange av de som løp, det var shorts og singlet. I november, + 4 grader og stiv kuling på toppen. Snakk om hardbarka, barske skotter, både menn og kvinner….

Det var flott på toppen, men så kaldt at det frista virkelig ikke å nyte medbrakt vann og banan.
Nesten utsikten mot sentrum, sjøen og Øvre Eikenuten….

Som sagt så fikk jeg nesten følelsen av å være på Gramstad. Det var toppen, samt alle de ulike stiene som gikk på kryss og tvers av området. Det var et flott sentrumsnært turområde med mye folk. Jeg hadde fantastisk utsikt over byen og kysten. Det var flott tilrettelagt og akkurat passe langt og bratt til at jeg følte at jeg var på fjellet.

Jeg valgte å gå opp den bratteste siden og ta den slake veien ned. Det er flere rundturer som kan gås, akkurat som på Gramstad.

Så dersom du besøker Edinburgh, anbefaler jeg virkelig å gå turen HELT opp på Arthur’s Seat. Akkurat som jeg anbefaler å gå til Dalsnuten dersom du er i nærheten av Sandnes. Både for utsikten,  trimmen og alle de kjekke folkene man treffer. Både med og uten skikkelige turklær…

En liten avstikker fra stien fører frem til ruinene av et kapell fra 1600 tallet. Mye spennende å få med seg, med andre ord…

 

På spøkelsejakt i Edinburgh.

Det blir tidlig mørkt, en kald høstkveld i Skottlands vakre hovedstad.

For mange er Edinburgh en festivalby med mye kultur, stilige butikker og  livlige barer. Her finner du flere restauranter pr innbygger enn noen annen by i Storbritannia og de serverer ikke bare haggis og chips. Men det mange ikke vet, er at Edinburgh er den mest hjemsøkte byen i hele Europa.  Ja, kanskje i hele verden for alt jeg vet, det er mange som påstår det. Blant de mørke og dystre husene sniker åndene fra fortiden seg rundt og gravplassene er hjem for alle hvileløse sjeler. Så på selveste Halloween tok jeg mitt lille barn med inn i mørket og natten. Slik gikk det….

Det ble en skremmende aften….

Allehelgensaften er en keltiske høsttakkefest som feirer enden av året og starten på et nytt. På denne hedenske feiringen, Samhain, forsvant skillet mellom vår verden og den mørke siden, med sine ånder, hekser og andre skumle vesen. Så det er altså ikke bare snop og fancy utkledning det handler om. Jeg er ikke fan av den norske måte å feire Halloween på, mest fordi det ikke er vår tradisjon å feire. Men her var det jammen full fest….

Det var advarende tegn overalt ettersom vi nærmet oss møtestedet.

Det finnes mange som tilbyr tur for å oppleve den skremmende siden av Edinburgh. Jeg hadde booket god tid i forveien, heldigvis… De mest populære turene blir fort fulle og det er nok en grunn til det. Så billetter hadde vi og vi hadde gledet oss lenge. Men etter en lang dag på sightseeing frista det lite å ta turen ned til sentrum for å gå enda mer. Men når turen er booka og betalt, MÅ man liksom …

Det var mye å se på bussturen ned til sentrum. Det krelte av vampyrer, hekser, skjelett og andre dauinger i gatene og de kom i alle størrelser.

Man kan altså velge lengde på tur, hva man vil oppleve, hvor man skal gå og om guiden er levende eller ikke. Vi møtte vår døde guide Arween ved det store korset, det var her de hygget seg med å henge folk i gamle dager. Vi var en gruppe på ca 12-14 personer, det var barn med, noe jeg tenkte var betryggende…

«Just hanging around» fikk en ny betydning da vi hørte historien til møtestedet vårt.
Vår fantastiske guide Arween, som gikk som om hun hadde stjålet skoene og hygget seg med å spiddet små dyr før hun kom. Creepy…

Det startet helt greit, vi flyttet oss over til andre siden av gata og Mona måtte gjennom en prosess for å finne ut om hun var heks eller ikke. Vi hadde nok blitt brent begge to hadde dette vært for noen århundrer tilbake, det var nemlig ikke så mye som skulle til. Den siste rettsaken i Storbritannia for hekseri var faktisk i 1944, så det er ikke så langt tilbake i tid. Usikker på hvordan det endte, men uansett ble hun neppe torturert, druknet og brent som i gamle dager….

Mitt lille barn ble beskyldt for å være heks og vi fikk et skremmende innblikk i hva som ble gjort for å få en tilståelse.

Turen videre fortsatte ned i trange smug, hvor det var vanskelig å se hvor vi satte føttene. Det ble flere historier fra fortiden og det var flere som begynte å se seg om med redde blikk. Så var vi klare for høydepunktet: vi skulle under jorden.

Det finnes mange trange smug i Edinburgh og de fleste bør en ikke gå gjennom alene midt på natten.
Dette er ikke for de lettskremte….

Under byen finnes nemlig en annen by, med gamle ganger og rom. Her finner du ikke lys, frisk luft eller gode energier. Blair Street Underground Vault er Edinburghs mest hjemsøkte sted og det sier litt. Nå snublet vi etter guiden nedover i mørket og det var klamt og ekkelt. Vi gikk gjennom flere rom og på hvert sted var det sett opptil flere spøkelser. Historiene var fulle av grusomme detaljer og det var visstnok vanlig at folk svimte av under turen  Det KAN ha vært oksygenmangel, for lufta kunne nesten skjæres med kniv…

Det er mulig at hun såg noe vi andre ikke såg, men nifst var det ihvertfall….
Usikker på om han her var for at alle de som IKKE såg et spøkelse, skulle gå skuffet hjem….

Det var en kjekk aften, selv om vi ikke såg de overnaturlige. Ikke er jeg lettskremt heller, så da vi snublet ut siste trange gang og en kald hånd grep tak i meg, skrek verken jeg eller mitt lille barn. Det var det nok av andre som gjorde… Men turen var skremmende nok til at vi neppe oppsøker resten av Edinburghs hjemsøkte steder. Nok er nok…

Glede over at vi overlevde spøkelsejakten og klar for bussen hjem….