Med fare for å bli for personlig, det siste året har vært begivenhetsrikt. For av og til skjer uventede ting i livet, hendelser som snur opp og ned på ganske mye. For min del var det å være rett over 50 år og få beskjed om at det må opereres inn totalprotese i begge hoftene, et slikt øyeblikk. Jeg visste at ryggen var et svakt punkt med to prolapsoperasjoner og mye vondt de siste 10 årene. Men tross alt ikke verre enn at det ikke hindret meg i å gjøre det jeg hadde lyst til. Ikke koblet jeg vond rygg med medfødt hoftedysplasi (det var ihvertfall det kirurgen antok) og utslitte hofteledd. Ikke rart at det knirket da jeg gikk Kilimanjaro for et års tid siden….Men nå var det ingen bønn, så i desember 2017 ble første hoften tatt og januar 2018 den andre. Og jeg la en plan….
Jeg har hatt trening og friluftsliv som en stor del av livet mitt i alle år, og greide ikke se for meg at det kunne fortsette som før, etter operasjonene. På dårlige dager så jeg for meg uføretrygd og et liv med Netflix samt bassengtrening som ukas høydepunkt. Ingenting galt i det, men bare tanken gjorde meg kvalm. Jeg mobiliserte det jeg kunne av selvdisiplin og pep talk, tross alt, det var ikke en dødsdom jeg hadde fått. Hofteoperasjoner har gode prognoser og målet var å kunne leve slik jeg hadde gjort før operasjonene med friluftsliv og trening høyt oppe på prioriteringslisten.
Derfor tok jeg et valg der jeg lå i sykehussengen nyoperert, og det valget trengte en plan. Fra idretten, med mange år som aktiv utøver og trener, er jeg vant med å jobbe mot konkrete mål og de var egentlig lette å finne. Jeg ville trene meg opp til å kunne ha samme aktivitetsnivå som jeg hadde før operasjonene. Helst bedre, siden jeg da ville ha nye spreke hofter som åpnet opp for mange muligheter. Positiv tenkning ble mitt nye motto, men jaggu holdt det hardt enkelte dager….
Det verste var ikke smertene etter operasjon, men å være pasient og måtte holde meg i ro. Det å være avhengig av andre, ikke kunne kjøre bil, ikke trene eller dra på tur… Dagene gikk i en døs av sterke smertestillende og mye søvn. Jeg satte sprøyter og forsøkte å se fremover. Da ble listen min med de ti målene en viktig kilde til inspirasjon. Det samme ble ble bloggen, som jeg startet å skrive for å huske hvor kjekt det var å være på tur og motivere til å trene meg opp igjen.
Og dagene gikk og det gikk absolutt fremover. Jeg hadde god hjelp av fysioterapeut Monica, som jeg trente med to dager i uken. Hun mente at hennes viktigste oppgave egentlig var å holde meg igjen, siden jeg ikke alltid begrenser meg når det er noe jeg vil og liker. Og tur er bare fantastisk… Jeg kjøpte meg elektrisk sykkel og la inn turer med den. Det gjorde at jeg kunne sykle igjen uten å slite meg ut på motvind og oppoverbakker.
For sliten var jeg og det var egentlig et større problem enn operasjonssår og smerter. Dette var en form for trøtthet jeg aldri hadde opplevd før, jeg kunne sovne overalt. Samtidig ble jeg andpusten av å gå opp trappene hjemme og jeg kunne bare planlegge en ting pr dag. Så dersom jeg hadde fysioterapi, var det å hvile resten av dagen. Gikk jeg en tur, ble det resten av dagen på sofaen. Sykehuset forklarte at det var vanlig etter store operasjoner og ble kalt fatique syndrom. Helt normalt altså, selv om fastlegen mente jeg var deprimert og anbefalte jerntabletter. Jo takk for det…..
Så med disse begrensningene var det tilbake til et liv som aktiv idrettsutøver; jeg trente, sov, spiste, trente, slappet av, spiste, trente og sov. Alt ble sett på som trening; tross alt ble jeg svett av å støvsuge og brette klær. Jeg forsøkte å være så aktiv som mulig, selv når jeg var så sliten at jeg grein av utmattelse. Det skulle ihvertfall ikke stå på viljen, tenkte jeg…..
En etter en har jeg krysset av på lisen min etterhvert som målene ble nådd. Jeg har hatt god hjelp, både familie og venner har gått sammen med meg og det har vært kjekt. Jeg har sett at jeg langt på vei kan gjøre det jeg gjorde før og helst noe nytt i tillegg. Jeg har fullført listen min og alle mål er nådd. Så hva nå?
Mest av alt har det siste halve året vært givende. Jeg er mektig imponert over Helse Norge og den oppfølgingen jeg har fått. Ikke minst er jeg takknemlig over å bo i et land hvor det er enkelt å få helsehjelp når man trenger det og ikke minst uten å betale seg blakk. Så for min del har jeg ingenting negativt å si om det.
Jeg er mye bedre enn før, selv om noen smerter må jeg nok bare leve med. Og jeg har fått nytt kallenavn av ungene: Robot Mom, og de påstår at de hører en svak mekanisk dur fra meg når vi er på tur. Jeg kan leve med det også….
Mål nummer 10 har vært todelt, selv om hovedmålet hele tiden var å komme tilbake til 100% jobb. Jeg er så heldig at jeg har verdens beste jobb og er nå tilbake for fullt. Dessuten var det å fullføre caminoen til Santiago, hvor jeg hadde ca 26 mil igjen. Neppe mitt smartest valg og ble tatt litt på impuls. Men ved reisens ende, angrer man ikke på strevet underveis. Så da gjenstår bare å ta hver dag som kommer og gjøre mest mulig ut av livet som det er…
