Jeg tok mine første steg på veien mot Santiago i midten av august 2014. Ikke fordi jeg hadde et religiøst øyeblikk som gav meg et kall til å vandre. Jeg var heller ikke så opptatt av å finne meningen med livet, verken på ene eller andre måten. Det var mer nysgjerrighet og eventyrlyst som fikk meg avgårde til den lille grensebyen St.-Jean-Pied-de-Port, som har en flott utsikt mot Pyreneene. Min tur startet der, sammen med mange andre vandrere fra hele verden. Jeg skulle gå i en uke sammen med en god venninne og var både spent og glad.
Camino frances til Santiago er den lengste, mest trafikkerte og kanskje mest eventyrlige pilegrimsruten i hele Europa. Helt siden middelalderen, har millioner av mennesker vandret mot graven til apostelen St. Jacob, som ligger i Santiago de Compostela. Turen er ca. 780 km lang og regnet til å ta 5 uker, litt avhengig av hvor lange dagsetapper man går. Man vandrer gjennom furuskoger, enorme kornåker, marker hvor vinrankene er endeløse, fjelltopper og små og store byer. Overalt møter man historie, kultur og den spanske hverdagen som man kanskje ikke alltid ser på en vanlig ferie.
Vi hadde en uke med mange opplevelser, både med slit, svette og latter. Det var lange netter på sovesal, gnagsår og tunge sekker. Vi gikk i regn og sol, selv om det var mest sol. Det var vi veldig takknemlige over, siden Nord Spania hadde sin våteste sommer på 100 år. Vi spiste alt fra havregrøt til varme sjokolade croissanter og drakk bøttevis med vann. Jeg tente lys i alt fra store katedraler til små kapell og undret meg over alle de religiøse symbolene vi møtte overalt. Det ble en rytme på dagene som var enkel; gå, spise, sove, gå…. Det er lett å finne spisesteder og overnatting, overalt er det tilrettelagt for vandrere. Standarden er ofte enkel, spesielt på de offentlige herbergene. Det var en fantastisk uke og vi stoppet i Logrono. Det fristet ikke å dra hjem, men ferien var over for denne gang. Vi planla å dra tilbake året etter for å fortsette vandringen.
Som sagt, så gjort… Vi dro tilbake til Logrono i slutten av juni og planen var å gå så langt som mulig på en uke. Det ble en tøff uke, mest på grunn av varmen. Jeg blir skikkelig sløv når gradestokken kryper over +35 og det var vanskelig å motivere seg til å gå i timevis i solsteiken. Enda verre var nettene på sovesal, fulle rom hvor luften stod stille og svetten rant. Ikke hjalp det å sette opp vindu, det var knapt nok et vindpust utforbi. Vi gikk gjennom La Rioja, vindistriktet med sine enorme marker, hvor vi drømte om skygge. Det var varmeutslett, hovne bein, vanskelig å drikke nok og søvnmangel. Men vi gikk…..og vi gikk….
Vi gikk fra Logrono til Rabe de las Calzadas utforbi Burgos. For meg var turen tung, både fysisk og psykisk. Jeg var sliten etter mye jobbing og sørget over far som døde i januar. Jeg gikk mye og tenkte på de store spørsmålene i livet, samtidig som å gå er en enkel og jordnær måte å holde kontakt med kroppen og omgivelsene på. Veien ble plutselig mer enn bare en måte å komme fremover på. Jeg tenkte på andre vandrere jeg hadde møtt, både de i sorg og de i glede. For mange vi møtte stod ved et vendepunkt i livet og søkte veiledning på caminoen. Jeg dro ikke hjem med svar for min del. Jeg dro hjem trøtt.
Så gikk to år og jeg kjente at det var på tide å dra tilbake for å «fullføre» vandringen. Denne gangen ville mine sønner på 22 og 24 år bli med for å gå. Jeg var skeptisk, men mest glad. Skeptisk fordi de liker seg bedre foran en skjerm enn ute i naturen (sier de alltid…) og glad fordi jeg liker å være sammen med dem. Jeg satte opp regler som for eksempel: Dersom dere ikke står opp om morgenen, går jeg fra dere, så dere får finne veien selv. Jeg pleier nemlig stå opp på den tiden de vanligvis legger seg og det kunne fort ha blitt et problem.
Vi gikk i totalt i 14 dager og tilbakela 28,1 mil. Jeg lo mye mer enn jeg hadde trodd, guttene opplevde turen på sin vanlige humoristiske måte, som var annerledes enn min. Mye dreier seg om mat og overnatting når dagene går i ett med å gå. Vi planla hvor og når vi skulle spise, vi snakket om hva vi hadde spist og hva vi kunne tenkt oss å spise. Vi kom ikke frem til Santiago, men stoppet i Astorga.
Og nå er jeg klar igjen. Denne gangen drar jeg ned alene og det er rett over 26 mil igjen til Santiago. Så kanskje betyr det at jeg nærmer meg slutten på en lang reise. Eller kanskje ikke…. Kanskje jeg kommer frem i år eller kanskje jeg må tilbake å gå resten et annet år. Kanskje er det bare begynnelsen og at jeg bestemmer meg for å gå tilbake igjen. Eller kanskje gå et annet sted. Det spiller egentlig liten rolle. Det sies at mennesket spår, men Gud rår. Uansett så går jeg mest for å gå og mindre for å komme frem. Det er opplevelsene underveis som er målet og jeg gleder meg. Sekken er pakket og kamskjellet på plass. Endelig er jeg en pilegrim, nok en gang klar for å melde meg ut av samfunnet og inn i det vandrende fellesskapet, mot Santiago. Buen camino…
