Dette innlegget bærer preg av at jeg har høydeskrekk, hadde glatte sko og sliter med dårlig hukommelse. For hva tenkte jeg egentlig på da jeg foreslo denne turen for mitt lille barn, da vi nylig hadde en sløv lørdagskveld på Børsteinen? Jeg har tross alt gått til Kjerag før, selv om det er veldig mange år siden og før det ble berømt. Jeg fikk opp noen skikkelig ubehagelige minner underveis om at jeg også den gang sverget på «ALDRI MER KJERAG». Men her var vi altså og klar for tur. Alltid klar for tur…..
Kjerag blir kalt majesteten i Lysefjorden, for med sine 1132 m.o.h er det den høyeste toppen langs fjorden. Mest populært er selfien på Kjeragbolten og den er nok grunnen til at så mange utenlandske turister tar turen hit. For dette er et populært sted og selv i regn, tåke og vind var her fullt av folk. Selve turen er krevende og her bør man være godt forberedt med skikkelig klær, sko og utstyr. Turen er omtrent 10 kilometer lang, med en total stigning på 570 meter og beregnet gåtid er 5-6 timer. Sliter du med høydeskrekk, kan det være lurt å velge en annen tur.
Vi ankom parkeringen relativt tidlig og fikk beskjed om at vi var de første norske som tok turen idag. Parkeringen var allerede halvfull og jeg betalte 200,- etter å ha stilt meg på anvist plass. Det var parkeringsvakt, eller sikkerhetssjef som jeg heller ville si. Han hadde kontroll på alle som gikk opp, sjekket at de kom ned og kom med gode råd. Genialt og en trygghet for oss. Så tok den unge og spreke sekken og vi gav oss i kast med første oppoverbakke. Det er tre av dem og den verste kommer først….
Selve turen er flott, men kan som sagt være utfordrende hvis du ikke liker høyder og har livlig fantasi. Jeg hadde rett og slett fortrengt hvor ubehagelig jeg syntes at det var. Faktisk mye verre enn Besseggen, som jeg nettopp gikk som en personlig utfordring for høydeskrekken. Her var det ikke bare et sted som var utfordrende, men mange. Vi møtte en ung kinesisk kvinne på tilbaketuren, som satt fast i en skråning og kom verken opp eller ned. Ikke ville hun ha hjelp heller…og egentlig hadde vi nok med oss selv. Begge hadde vi glatte sko og da regnet kom, ble det skikkelig skummelt. Å henge i kjetting, mens beina fortsetter sitt eget løp, er ikke for gamle og hofteopererte folk. Jeg følte meg litt som Bambi på isen og det var ikke bare skoene sin feil.
Den som fikk mest oppmerksomhet var Scotty. Da vi kom opp i høyden, satte regnet og vinden inn. Heldigvis hadde vi tatt med skikkelig vann og vindtett dekken med fleecefor inni og dette var stor stas, særlig for franskmenn og italienere. Ikke forstod vi hva de sa, men de pekte og lo mens de snakket lynraskt seg imellom. Det kan ha vært misunnelse, Scotty var tross alt bedre kledd enn mange av dem, men uansett føltes det litt som å være på tur med en kjendis.
Turen gikk tross alt godt, vi kom oss både opp og ned med alle lemmene i behold. Siden været ble såpass ruskete, kortet vi ned på pausene og brukte totalt 4,5 time, noe jeg helst var litt imponert over. Men det hjalp på med medvind og hjemlengsel. Noen steder hvor det var på det bratteste, valgte vi å gå utenom løypa, der det var mer gress og jord. Men det burde jeg nok ikke skrive her, siden vi fant ut etterpå at det ikke var lov. Ja ja, det er mulig at det var det som gjorde at vi kom helskinnet ned. Men nå har jeg virkelig lært, jeg trenger ikke gå flere ganger til Kjerag. Så spørs det jo bare om jeg om 15-20 år fremdeles husker hvor skummelt det var eller om jeg IGJEN får en god ide om å gå til Kjerag….
