Det finnes mange forskjellige grunner til å gå caminoen og det er ikke bare på grunn av religiøs tro. Det finnes pilegrimer og så er det alle oss andre. Det lærte jeg for noen dager siden av en tysk dame på min alder, som hadde gått til Santiago flere ganger enn hun kunne telle. Hun mente at hun var en «ekte» pilegrim, mens jeg var en vandrer. Her skal du få noen av mine gode grunner til å vandre.
1. Det finnes knapt billigere ferie.
Det som koster penger i en ferie er som regel mat, overnatting og transport. Med pilegrimpass kan man overnatte på en grei plass til 50,- natten. Transport er gratis, siden man bruker føttene. Mat kan være så dyrt eller billig man vil, men som regel kan man spise godt for en billig penge. Man blir en smule lei av boccadillios etter en stund, noe som kan skyldes at det er temmelig tørt brød med temmelig tørt pålegg. Glem shopping, her er lite butikker med noe å handle. Dessuten må alt bæres og sekken veier nok…
2. Man bruker ferien til å komme i form.
Gåing er også trening. Særlig når man går med sekk i mange timer pr dag. Det er bakker, både opp og ned. Enkelte ganger er det ganske flatt og rett frem, men jammen blir man svett av det også bare man går lenge nok. Og det gjør man….
3. Det blir aldri kjedelig.
Alle som har vært 2 uker all inklusive i Syden vet hva jeg mener… Dagene går temmelig likt og det kan være vel og bra,jeg har hatt mange sånne ferier. Men på vandring vet man ikke hvor man skal spise eller sove, ei heller hvem man møter. En dag står man i oppvasken sammen med tyskere og spanjoler, neste dag er man på bar med folk fra USA. Det eneste man vet, er at ingenting er bestemt.
4. Det er lærerikt.
Man er aldri utlært… Jeg har lært mye om Spanias kultur, historie og samfunn gjennom å gå tett på spanjolenes hverdagsliv. For det gjør man på en sånn tur. Og jeg har lært mye om meg selv, for når man er dønn sliten og allikevel fortsetter å gå, så skjer det noe innvendig. Ihvertfall over tid… Så dersom du er ute etter selvutvikling og indre ro, så kan virkelig en uke eller to anbefales. Eller hvorfor ikke gå hele om igjen og om igjen som pilegrim? Jeg er godt fornøyd med å vandre…
Livet er ikke alltid så lett… Tenk å våkne, strekke deg, snu deg rundt og se rett inn i skrittet på en eldre mann mindre enn halvmeteren fra ansiktet ditt. Det er han som ligger i overkøya min og nå står han på tærne for å legge lakenposen på plass i senga. Har han ikke hørt om å ta på klær??? Ke er greia liksom?
Det kan virke som om menn over en viss alder mister evnen til å reflektere over egen oppførsel. Vi er mange som sover på fulle sovesaler, i alle aldre og fra alle nasjoner. Både menn og kvinner samlet… Og det er ikke et problem, bortsett fra disse eldre mennene (som sikkert er +70 år). Kanskje de tenker at i deres alder gjør man som man vil? Men hvorfor gjør ikke damer på samme alder det samme? Merkelig……
Det er de mennene som stiller seg midt i rommet og kler av seg. I en liten tanga står de med stussen i været og hodet dypt begravet i sekken De sprer eiendelene sine ut over hele gulvet for å finne noe på bunnen. Så vagger de ut på gangen, badet eller stua med et knøttlite håndkle strategisk plassert over de edle deler. Som om noen av oss har unngått å se disse tidligere….
De lager mye lyd også ….. Sukker dypt, stønner litt og snakker høyt med seg selv.. Klør seg i skrittet og slipper en fis. Seriøst? Glemmer de at det er andre tilstede eller bryr de seg bare ikke? Slik oppførsel ser man ikke hos ungdom, uansett kjønn og jeg har heller ikke sett damer gjøre det. Vi sniker oss ut på toalettet eller dusjrommet før vi fjerner så mye som et klesplagg… Man eier tross alt anstendighet….
Så hva gjør man? Ingenting, har jeg funnet ut. Jeg trør headsett over ørene, så kan musikk overdøve lydene. Når det gjelder det visuelle, teller jeg planker i overkøya eller holder øynene godt lukket. Noen ulemper må man regne med for å sove billig…. Måtte vi alle ta hensyn til våre medmennesker…
Jeg tok mine første steg på veien mot Santiago i midten av august 2014. Ikke fordi jeg hadde et religiøst øyeblikk som gav meg et kall til å vandre. Jeg var heller ikke så opptatt av å finne meningen med livet, verken på ene eller andre måten. Det var mer nysgjerrighet og eventyrlyst som fikk meg avgårde til den lille grensebyen St.-Jean-Pied-de-Port, som har en flott utsikt mot Pyreneene. Min tur startet der, sammen med mange andre vandrere fra hele verden. Jeg skulle gå i en uke sammen med en god venninne og var både spent og glad.
Camino frances til Santiago er den lengste, mest trafikkerte og kanskje mest eventyrlige pilegrimsruten i hele Europa. Helt siden middelalderen, har millioner av mennesker vandret mot graven til apostelen St. Jacob, som ligger i Santiago de Compostela. Turen er ca. 780 km lang og regnet til å ta 5 uker, litt avhengig av hvor lange dagsetapper man går. Man vandrer gjennom furuskoger, enorme kornåker, marker hvor vinrankene er endeløse, fjelltopper og små og store byer. Overalt møter man historie, kultur og den spanske hverdagen som man kanskje ikke alltid ser på en vanlig ferie.
Vi hadde en uke med mange opplevelser, både med slit, svette og latter. Det var lange netter på sovesal, gnagsår og tunge sekker. Vi gikk i regn og sol, selv om det var mest sol. Det var vi veldig takknemlige over, siden Nord Spania hadde sin våteste sommer på 100 år. Vi spiste alt fra havregrøt til varme sjokolade croissanter og drakk bøttevis med vann. Jeg tente lys i alt fra store katedraler til små kapell og undret meg over alle de religiøse symbolene vi møtte overalt. Det ble en rytme på dagene som var enkel; gå, spise, sove, gå…. Det er lett å finne spisesteder og overnatting, overalt er det tilrettelagt for vandrere. Standarden er ofte enkel, spesielt på de offentlige herbergene. Det var en fantastisk uke og vi stoppet i Logrono. Det fristet ikke å dra hjem, men ferien var over for denne gang. Vi planla å dra tilbake året etter for å fortsette vandringen.
Som sagt, så gjort… Vi dro tilbake til Logrono i slutten av juni og planen var å gå så langt som mulig på en uke. Det ble en tøff uke, mest på grunn av varmen. Jeg blir skikkelig sløv når gradestokken kryper over +35 og det var vanskelig å motivere seg til å gå i timevis i solsteiken. Enda verre var nettene på sovesal, fulle rom hvor luften stod stille og svetten rant. Ikke hjalp det å sette opp vindu, det var knapt nok et vindpust utforbi. Vi gikk gjennom La Rioja, vindistriktet med sine enorme marker, hvor vi drømte om skygge. Det var varmeutslett, hovne bein, vanskelig å drikke nok og søvnmangel. Men vi gikk…..og vi gikk….
Vi gikk fra Logrono til Rabe de las Calzadas utforbi Burgos. For meg var turen tung, både fysisk og psykisk. Jeg var sliten etter mye jobbing og sørget over far som døde i januar. Jeg gikk mye og tenkte på de store spørsmålene i livet, samtidig som å gå er en enkel og jordnær måte å holde kontakt med kroppen og omgivelsene på. Veien ble plutselig mer enn bare en måte å komme fremover på. Jeg tenkte på andre vandrere jeg hadde møtt, både de i sorg og de i glede. For mange vi møtte stod ved et vendepunkt i livet og søkte veiledning på caminoen. Jeg dro ikke hjem med svar for min del. Jeg dro hjem trøtt.
Så gikk to år og jeg kjente at det var på tide å dra tilbake for å «fullføre» vandringen. Denne gangen ville mine sønner på 22 og 24 år bli med for å gå. Jeg var skeptisk, men mest glad. Skeptisk fordi de liker seg bedre foran en skjerm enn ute i naturen (sier de alltid…) og glad fordi jeg liker å være sammen med dem. Jeg satte opp regler som for eksempel: Dersom dere ikke står opp om morgenen, går jeg fra dere, så dere får finne veien selv. Jeg pleier nemlig stå opp på den tiden de vanligvis legger seg og det kunne fort ha blitt et problem.
Vi gikk i totalt i 14 dager og tilbakela 28,1 mil. Jeg lo mye mer enn jeg hadde trodd, guttene opplevde turen på sin vanlige humoristiske måte, som var annerledes enn min. Mye dreier seg om mat og overnatting når dagene går i ett med å gå. Vi planla hvor og når vi skulle spise, vi snakket om hva vi hadde spist og hva vi kunne tenkt oss å spise. Vi kom ikke frem til Santiago, men stoppet i Astorga.
Og nå er jeg klar igjen. Denne gangen drar jeg ned alene og det er rett over 26 mil igjen til Santiago. Så kanskje betyr det at jeg nærmer meg slutten på en lang reise. Eller kanskje ikke…. Kanskje jeg kommer frem i år eller kanskje jeg må tilbake å gå resten et annet år. Kanskje er det bare begynnelsen og at jeg bestemmer meg for å gå tilbake igjen. Eller kanskje gå et annet sted. Det spiller egentlig liten rolle. Det sies at mennesket spår, men Gud rår. Uansett så går jeg mest for å gå og mindre for å komme frem. Det er opplevelsene underveis som er målet og jeg gleder meg. Sekken er pakket og kamskjellet på plass. Endelig er jeg en pilegrim, nok en gang klar for å melde meg ut av samfunnet og inn i det vandrende fellesskapet, mot Santiago. Buen camino…
Dette innlegget bærer preg av at jeg har høydeskrekk, hadde glatte sko og sliter med dårlig hukommelse. For hva tenkte jeg egentlig på da jeg foreslo denne turen for mitt lille barn, da vi nylig hadde en sløv lørdagskveld på Børsteinen? Jeg har tross alt gått til Kjerag før, selv om det er veldig mange år siden og før det ble berømt. Jeg fikk opp noen skikkelig ubehagelige minner underveis om at jeg også den gang sverget på «ALDRI MER KJERAG». Men her var vi altså og klar for tur. Alltid klar for tur…..
Kjerag blir kalt majesteten i Lysefjorden, for med sine 1132 m.o.h er det den høyeste toppen langs fjorden. Mest populært er selfien på Kjeragbolten og den er nok grunnen til at så mange utenlandske turister tar turen hit. For dette er et populært sted og selv i regn, tåke og vind var her fullt av folk. Selve turen er krevende og her bør man være godt forberedt med skikkelig klær, sko og utstyr. Turen er omtrent 10 kilometer lang, med en total stigning på 570 meter og beregnet gåtid er 5-6 timer. Sliter du med høydeskrekk, kan det være lurt å velge en annen tur.
Vi ankom parkeringen relativt tidlig og fikk beskjed om at vi var de første norske som tok turen idag. Parkeringen var allerede halvfull og jeg betalte 200,- etter å ha stilt meg på anvist plass. Det var parkeringsvakt, eller sikkerhetssjef som jeg heller ville si. Han hadde kontroll på alle som gikk opp, sjekket at de kom ned og kom med gode råd. Genialt og en trygghet for oss. Så tok den unge og spreke sekken og vi gav oss i kast med første oppoverbakke. Det er tre av dem og den verste kommer først….
Selve turen er flott, men kan som sagt være utfordrende hvis du ikke liker høyder og har livlig fantasi. Jeg hadde rett og slett fortrengt hvor ubehagelig jeg syntes at det var. Faktisk mye verre enn Besseggen, som jeg nettopp gikk som en personlig utfordring for høydeskrekken. Her var det ikke bare et sted som var utfordrende, men mange. Vi møtte en ung kinesisk kvinne på tilbaketuren, som satt fast i en skråning og kom verken opp eller ned. Ikke ville hun ha hjelp heller…og egentlig hadde vi nok med oss selv. Begge hadde vi glatte sko og da regnet kom, ble det skikkelig skummelt. Å henge i kjetting, mens beina fortsetter sitt eget løp, er ikke for gamle og hofteopererte folk. Jeg følte meg litt som Bambi på isen og det var ikke bare skoene sin feil.
Den som fikk mest oppmerksomhet var Scotty. Da vi kom opp i høyden, satte regnet og vinden inn. Heldigvis hadde vi tatt med skikkelig vann og vindtett dekken med fleecefor inni og dette var stor stas, særlig for franskmenn og italienere. Ikke forstod vi hva de sa, men de pekte og lo mens de snakket lynraskt seg imellom. Det kan ha vært misunnelse, Scotty var tross alt bedre kledd enn mange av dem, men uansett føltes det litt som å være på tur med en kjendis.
Turen gikk tross alt godt, vi kom oss både opp og ned med alle lemmene i behold. Siden været ble såpass ruskete, kortet vi ned på pausene og brukte totalt 4,5 time, noe jeg helst var litt imponert over. Men det hjalp på med medvind og hjemlengsel. Noen steder hvor det var på det bratteste, valgte vi å gå utenom løypa, der det var mer gress og jord. Men det burde jeg nok ikke skrive her, siden vi fant ut etterpå at det ikke var lov. Ja ja, det er mulig at det var det som gjorde at vi kom helskinnet ned. Men nå har jeg virkelig lært, jeg trenger ikke gå flere ganger til Kjerag. Så spørs det jo bare om jeg om 15-20 år fremdeles husker hvor skummelt det var eller om jeg IGJEN får en god ide om å gå til Kjerag….
Det var den helgen jeg virkelig hadde lagt en plan. Jeg skulle starte tidlig om morgenen, kjøre til fjells og gå inn til Tomannsbu. Det var nemlig lenge siden sist og da kan man alltids ta en tur. Slik ble det ikke, mitt lille barn hadde nemlig lyst til å bli med. Da gjelder det å smi mens jernet er varmt og jeg lovet gull og grønne skoger i bytte for hennes selskap på turen. Det innebar arbeid med hest….
Da vi endelig var ferdige, var halve dagen gått og det frista ikke engang LITT med en tre timers fjelltur. Men vi var pakket og klar, dessuten halvveis til Sirdalen allerede. Da rant det meg ihug om den vakre, lille turen inn til Børsteinen. Der var vi mye da ungene var små og til tider kjentes det ut som vår egen private fjellhytte, siden det sjelden var andre som sov der. Sjelden vi så folk i hele tatt….
Børsteinen er en Stavanger Turistforenings hytte som ligger nær veien som går mellom Ådneram og Lysebotn. Det tar ca en halv time å gå inn til den, men da har du små barn med eller går seint. Vi småsprang og jeg tipper vi brukte rett under 15 minutter. Fra veien og til hytta er er det 950 meter og 28 meter stigning. Bør ikke være avskrekkende for noen og løypa er godt merket. Hytta har 4 soverom og omtrent 20 sengeplasser inkludert hems og stue. Det er ikke proviant, men gasskomfyr til å lage mat på, vann i bekken og utedo. Bare velstand, altså…..
Det var ganske trangt i hytta da vi kom og trangere ble det. Men vi var ikke så mange som skulle overnatte, det var oss to og en familie med 4 barn. Det var flere familier som var på dagstur og brukte hytten til å lage varm mat som de kunne spise innendørs. Området her er virkelig kjekt å utforske med barn, jeg husker tilbake på fanging av rumpetroll og jakt på biller. Det var lek på hemsen i hytta, særlig fisk i hengende snøre var populært. Rart, hvor ble alle årene av?
Siden vi ikke hadde slitt oss ut på å gå inn til hytta, fant vi ut at vi skulle gå en tur. Dersom man følger stien mot Sandvatn, kommer man til en 3 meter høy stein av granitt som troner oppi fjellsiden. Det er enkelt å gå opp til den og mange kommer seg også oppå steinen. Litt usikker på hvordan, så det gjorde ikke vi. Istedet fortsatte vi opp på den toppen som ligger bak, for å beundre utsikten. Det er god utsikt over Børsvatnet og heiene rundt. Det beiter sau i området, men denne helgen var det sauesanking og Sirdalsdagene, så det var heller rolig.
Resten av dagen og kvelden ble tilbragt i sofakroken ved kjøkkenbordet. Det var legging av kabal, lesing og kortspill. Middagen bestod av rester fra fredag som ble varmet opp og smakte like godt idag. For å feire hadde jeg båret med en flaske champagne, så vi brukte mye tid på å finne ut hva vi feiret. Da mørket kom, tente vi stearinlys for å kunne fortsette kortspillet. Den eneste som ikke var lykkelig var Scotty….
Det er nemlig ikke lov å ha hunder med inn på hytta pga allergier, hygiene og at andre kan være redd hunder. Ute ved utedoen stod et hundebur og der var han plassert. For ham som er vant med helt andre forhold (under dyna og i sofakroken, sjelden på gulv og aldri i bur) var dette forferdelig. Det gav han høylytt beskjed om, så vi flyttet buret bort til hytta og satte det inne på lagerrommet i yttergangen sammen med gassflaskene. Da fikk han en rolig og varm natt, så det var slett ikke synd på ham.
Det ble en rolig natt, hvor både småbarn og hund tidde stille. Vi var tidlig opp siden vi skulle på langtur og fikk spist frokost, pakket, vasket og gått uten å se de andre som sov her. Slik var det ikke i min tid med småunger, hvor morgenen startet i 05.00 tiden… Det var en flott morgen, etter en natt med skikkelig regnvær. Dyret var overlykkelig over å være med i gjengen igjen og løp på lette ben mot bilen. Børsteinen er et godt sted å dra til når du vil på overnattingstur, men ikke vil gå så langt. Du kan bestille rom på forhånd, men jeg er litt usikker på om det er nødvendig, siden det ikke virker som om mange overnatter. Det anbefales, hytta er absolutt verd et lengre besøk. Me komme gjerne igjen….
Jeg er nysgjerrig. Dessuten liker jeg å tro at jeg er engasjert i det som skjer og det som engasjerer folk rundt meg. Sjelden har jeg opplevd så stor engasjement som det som snakkes og skrives om nå; bomringen. Eller SKAMMENS BOM, BOMHELVETE og andre passende beskrivelser som jeg har sett mye av på nettet. Det demonstreres på rådhus, kjøpesenter og ved sykehus. Store folkemengder samler seg for å gå i demonstrasjonstog og det er underskriftskampanje. Jeg forsøkte forsiktig å hinte frempå om det muligens var litt sent å reagere, siden dette var blitt vedtatt for 4 år siden og bommene bygd. Det ble ikke godt mottatt. Jeg bestemte meg for å gjøre et eksperiment: LIVET UTEN BIL I EN UKE. Er det i hele tatt mulig???
DAG 1: MANDAG er det tidlig på jobb. Jeg er privilegert og har avtale på Hjem-Jobb-Hjem. Da sponser arbeidsgiver slik at jeg kan kjøre ubegrenset med tog, buss og enkelte båter hver måned. Dessuten har vi ikke parkering ved jobb, så bilen er ikke et savn i hele tatt idag. Og på kvelden er det dobbel yogatime, som jeg har hjemme, så bilen var ikke i bruk. Faktisk så lånte jeg bort bilen til en venninne med bilen på verksted, så det så….
DAG 2: TIRSDAG er neste lik mandag. Dagvakt, så det blir sykkel til Sandnes, tog til Stavanger og en spasertur gjennom sentrum til jobb. Returen er akkurat lik og igjen yoga på kvelden. Dette går jo strålende, hvem trenger vel bil?
DAG 3 ONSDAG har jeg fri fra morgenen av. Da liker jeg å gå tur og særlig rundt Gramstad området. Uten bil må det bli sykkel. Det har jeg ikke prøvd før, men jammen var det greit. Ferdig oppvarmet når turen starter. Men så må bilen ut av garasjen. Jeg har lovet mitt lille barn å kjøre hunden til dyrlegen. Buss; tja…da må de ta to busser for å komme dit. Vi kjører og med bilen allikevel utav garasjen, blir det bil til jobb. Lang kveldsvakt og bilen parkeres et stykke utforbi sentrum, hvor det er gratis å parkere. Jeg har sykkel med og trør raskt til jobb. Dersom bommene nå var i drift, hadde jeg ihvertfall sluppet rushtrafikk tillegget…..
DAG 4 TORSDAG skal jeg igjen på kveldsvakt, så dagen starter med time hos fysioterapeut. De ligger strategisk plassert i gåavstand hjemmefra. Eller jeg kunne tatt bilen og spart 2 minutter, noe jeg selvsagt ikke gjør. Etterpå vil jeg på besøk og da pleier jeg alltid å ta bilen. Selv om det er kort vei og jeg egentlig ikke har noen unnskyldning. Her stod jeg faktisk med bilnøkkelen i hånden og veide for og imot. Det pøsregner ute = ta bilen. Men jeg valgte sykkelen, selv om jeg glemte hjelm og regntøy. Heldigvis tok turen kun 6 minutter på el-sykkel. Så ble det en gåtur til Sandnes, tog til jobb og gå gjennom Stavanger.
DAG 5 FREDAG er dagvakt og toget hjem. Det ble en våt tur da jeg vandret hjemover, men en hyggelig tur. Traff en god venninne jeg ikke har sett på lenge, det gjør man ikke når man kjører bil. Fikk dessuten gått innom butikken, handlet og hentet en pakke som jeg slepte hjem siden jeg ikke hadde bil. Vurderte en tur ut senere, men det pøste ned regn og jeg gadd ikke sykle eller å bli våt. La meg tidlig istedet, fordel med alt….
DAG 6 LØRDAG var ikke like enkel. Jeg måtte kjøre mitt lille barn på jobb fordi det gikk ikke buss tidlig på en lørdag. Etterpå skulle vi til fjells og der gikk det ihvertfall ikke buss, tog eller andre offentlige transportmidler. Det var en prøvelse bare å lete på nettet for i hele tatt å finne ut om det gikk noe…. Men tur ble det….
DAG 7 SØNDAG var det å kjøre ned fra fjellet igjen. Bare det å vite at man har bil på parkeringsplassen gjorde turen lettere og kjekkere. For når man er sliten og søkkvåt frister det lite å måtte vente i timevis på en buss som kanskje ikke kommer. Og med varmeapparatet på full styrke og musikken på bånn gass ble det en fin avslutning på turen. Senere på kvelden måtte bilen igjen i bruk, denne gang for å hente take-away pizza. Ja, jeg kunne ha syklet å hentet eller betalt for å få den levert. Men det hadde nok aldri skjedd….
Så hva er konklusjonen etter en uke «uten» bil? Jeg fikk mer frisk luft, gikk mer og syklet mer. Det er helt sikkert bra for miljøet dersom flere gjør det… Men jeg elsker bilen min og kommer ALDRI til å leve et liv uten bil. Uansett hvor mange bommer som kommer opp, bilen min får de ALDRI. Jeg elsker å kjøre, særlig å kjøre langt. Bilen er som et hjem på hjul og det er praktisk, enkelt og bare fantastisk. Men jeg kommer nok til å bli mer bevisst på HVA jeg bruker bilen til og flinkere til å planlegge handling, besøk og turer. Da trenger jeg ikke betale i bommene i tide og utide. Kanskje det er tanken bak hele greia????
I morgen er det «Kom deg ut» dagen eller også kjent som Norges nasjonale turdag. Over hele landet arrangeres fellesturer, med Den Norske Turistforening (DNT) i spissen samt av andre tur arrangører. Alle blir vi oppfordret til å gå ut, nyte naturen, enten alene eller sammen med andre. For deg som har andre planer, her er en tur du garantert får dyttet innimellom dine andre gjøremål. Det er kort vei å reise til, ihvertfall dersom du bor i Sandnes/Stavanger og går du med litt tempo, er den overstått på kort tid. Allikevel får du med deg MYE, se bare her:
Som du ser, en fantastisk tur, hvor bare fantasien setter grenser for hva du kan oppleve. Og slike turer kan du finne over alt, ofte rett utenfor din egen stue. Inviter gjerne med deg noen, slike turer er alltids kjekkest sammen med noen. Og ikke la regn eller vind stoppe deg, sjekk helst ikke yr.no i hele tatt… Men ta turen ut og nyt dagen, enten du har litt tid eller hele dagen. For det er det absolutt verd… Ha en fin «Kom deg ut» dag….